Logg inn

Pastorens selvransakelse

Kirkevekst var tingen og USA stedet å lære, inntil den ene etter den andre megapastoren måtte gå. Erik Andreassen er en av flere pastorer som heller drar til jesuitter i Wales.

Utenfor Oslo misjonskirke Betlehem er det knallsol og vårvær denne søndagen. Parkeringsvaktene vinker bilene til en høvelig plass. Det strømmer på med barnefamilier, voksne og eldre mennesker. Kirkeverter ønsker velkommen både i ytterdøra og dørene inn til møtesalen. Mellom lydpulten bak i kirken og plattformen framme vandrer pastor Erik Andreassen lettere hvileløst fram og tilbake og ser en anelse stresset ut.
Det er bare halvannen uke siden han i et innlegg i Vårt Land oppfordret til selvransakelse. Han har tenkt lenge. Dette jaget etter kirkevekst, som han selv har hentet inspirasjon fra, hvor fører det hen? En amerikansk kritiker har beskrevet jakten på kirkevekst som «kirkekreft».
For Andreassen kom anledningen til å skrive noe da Bill Hybels, kjent som pastor og grunnlegger av menigheten Willow Creek, tidligere i april annonserte at han går av og for en tid trekker seg helt bort fra menigheten. Grunnen er anklager om grenseoverskridende atferd mot flere kvinner som denne vinteren har blitt kjent. Hybels avviser anklagene, men gikk av fordi han ikke vil stå i veien for kirken. For første gang på 42 år skal Willow Creek være uten Hybels. Erik Andreassen vil ikke felle noen dom, men skrev:
«Uansett bør det som har skjedd føre til en grundig selvransakelse i miljøer hvor vi beundrer den gode leder og valfarter til steder som kan rapportere om 'vekst'»
Siden starten i 1975 har Willow Creek Community Church vokst enormt, etablert avleggere og blitt en av USAs største kirker. Fra Norge har kristne ledere reist på besøk for å se og lære av denne menigheten som lyktes i å nå kirkeuvante. Etter at han ble pastor i Oslo misjonskirke som 28-åring har Erik Andreassen vært mange ganger i Willow Creek. Han har møtt og hørt pastor Bill Hybels både der og på konferansene Global Leadership Summit i Norge. Han kunne stå i en situasjon og spørre seg selv: Hva ville Bill gjort?

Være klostre

I Oslo misjonskirke drar møtelederen i gang gudstjenesten. Den flyter av gårde med salme, felleslesning, bønn og lovsanger. Før prekenen kommer den store, gule løven og inviterer de minste med til Barnekirka, og så er det tid for dagens preken.
Andreassen holder på i en drøy halvtime. Han har mye på hjertet og snakker fort. På skjermene bak ham lyser overskriften: «Fellesskapet i storbyen». Pastoren begynner å snakke om Jona og byen Ninive, som Gud sa at han hadde omsorg for. Han trekker trådene videre til den amerikanske kirkekritikeren Rod Dreher, som har skrevet bok om hvordan være kirker og kristne i en post-kristen tid, og der løfter fram St. Benedikt.
– Hva gjorde St. Benedikt? Han startet klostre som ble kraftsentre hvor troen ble bevart, sier Andreassen om mannen som levde på 500-tallet og startet klostervesenets.

Tempelplassen

Et klosteropphold gjorde dypt inntrykk på misjonskirkepastoren selv for to år siden. Det begynte med at han leste en bok om kontemplativ åndelighet. Som vanlig tenkte han straks at dette kunne han preke over på søndag. Men så slo det ham: Dette er jo til meg. Det endte med at han ba om studiefri. Den våren leste han flere bøker av Edin Løvås, pastor i det som da het Misjonsforbundet. Løvås hadde retreat som hjertebarn og ble kalt retreatbevegelsens far i Norge.
Andreassen dro på en åtte dagers retreat på jesuittenes sted St. Beuno's i Wales. Da han kom fram, lå det en lapp på rommet der det stod: «Velkommen hit! Vi ser på dette som et åndelig feltsykehus, ikke et åndelig spa».

ANNONSE

Prøv oss gratis i tre uker

Fyll ut med norsk mobilnummer og en e-postadresse.


Eller se flere abonnementsalternativer

Når du klikker «bestill» må du opprette en bruker som du benytter for å logge inn på ulike enheter. Dersom vi ser at du har en bruker med samme mobilnummer registrert bruker vi denne. Abonnementet stopper automatisk etter tre uker.

Les også