– Den som dør, får se

Idyllen hersket da han skøytet på ski over et stille vann. Uten forvarsel brast isen. Ragnar Ruden trodde han skulle dø.

Reportasje

Januar 2005: Det var søndag ettermiddag. Ruden hadde parkert bilen sin ved Mjærvann i Østfold og gledet seg til en skitur i skumringen. 51-åringen så ut over en blank og fin isflate. I en sprekk målte han tykkelsen til minst 20 centimeter. Det var solid.
Ruden spente på seg ski med stålkanter og begynte å skøyte utover. Det var perfekte forhold – i noen få sekunder. Plutselig lå han i vannet. Det var sjokkerende kaldt og mørkt.
Da en forfjamset skiløper dukket opp til overflaten igjen så han at isen her ute bare var to-tre centimeter tykk. Han hadde oversett at han krysset et elveos. Som erfaren friluftsmann registrerte han det, men nå hadde han andre ting å tenke på. Først måtte han få av seg skiene. Det gikk greit. Så grep han om stavene nede ved trinsen og prøvde å dra seg inn på isen.
Det gikk ikke. Isen brast. Gang på gang.

Sa farvel

Nærmeste hus var en halv kilometer unna. Ruden prøvde å rope, men forgjeves. Kulda begynte å gjøre ham nummen.
Etter en lang stund i vannet så han en politibil inne på veien. Den kjørte forbi. Så snudde den og kom tilbake. Han fikk senere vite at begge betjentene hadde fått en innskytelse om at de ville sjekke om den parkerte bilen hans var stjålet.
Ragnar Ruden ropte det han var kar om og fikk kontakt. Han fikk et lite håp om at det skulle gå bra. Politiet kom ut på en tange der bekken rant ut. De prøvde å gå ut på isen. Men den var åpenbart for usikker. De stoppet og snudde. Da mannen i råken så at politibilen kjørte sin vei, sank motet til frysepunktet.
– Der og da trodde jeg at det var over. Fingrene mine var svarte og stivfrosne, og jeg klarte nesten ikke å holde meg fast lenger. Jeg ropte at de måtte hilse sønnene mine. Etter at jeg hadde sagt farvel, begynte jeg å synge salmer. Først «Hvilken venn vi har i Jesus». Så «Nærmere deg min Gud».
– Husker du hva du tenkte da du trodde alt var over?
– At det var en dum måte å dø på. Jeg tenkte på dem jeg er glad i. Men jeg ble også fylt av takknemlighet over hvor godt liv jeg hadde hatt. Jeg kjente ikke på redsel for å dø. Tvert i mot fyltes jeg av en fred og en sterk glede over livet.

Englevakt

Ruden mistet følingen både med kroppen og med tiden. Han vet ikke hvor lang tid det gikk. Men han fikk med seg at det begynte å skje noe på land. Politiet hadde fått tak i en båt. Den ble dyttet ut på isen. Sterke hender ble rukket ut og han ble dratt opp av råken.
Inne på land ventet en ambulanse. Der målte de Ragnar Rudens kroppstemperatur til 33 grader, en tilstand som kalles hypotermi. På akuttmottaket ble det konstatert svak puls og hjerteflimmer.
Men allerede morgenen etter følte Ruden seg bra nok til å flytte til en sengepost. Der åpnet han nattbordskuffen og fant en Bibel. Han fikk det for seg at han skulle slå opp på måfå, slik han så ofte hadde gjort i ungdomstida når han sto overfor valg eller trengte et tegn.
Nå falt blikket hans på Salme 40. Ragnar leste:
«Gud er min hjelper og redningsmann». Setningen satte en støkk i ham. Han så videre på teksten. «Han dro meg opp av fordervelsens grav...».
– Det kaller jeg klartekst: Gud hadde reddet meg. Han sendte ut englevakten sin gjennom politivakten, som dukket opp akkurat i rette øyeblikk.
– Når du gir Gud æren for at du ble reddet, vil nok mange lure på om du også gir ham ansvaret for at isen sviktet?
– Nei, det skyldtes nok min egen tankeløshet. Det er veldig sjelden Gud opphever naturlovene, sier Ruden med et smil.
– Hva da med andre som ikke blir reddet?
– Jeg har ikke noe godt svar på det. En forgjenger i den stillingen jeg hadde før, gikk gjennom isen med traktor. Han døde. Jeg vet ikke hvorfor jeg overlevde og han ikke gjorde det. Jeg fortjente ikke å bli reddet mer enn ham. Men vi tror jo på et liv etter døden, og det hjelper å tro at han er hjemme hos Gud.

Jeg unner alle å lese Guds bruksanvisning for livet før og livet etter døden

—   Ragnar Ruden

En halv million

Hvert år dør om lag 40.000 mennesker i Norge. Hvis hver person som dør har ti pårørende i form av familie og nære venner, så vil nesten en halv million nordmenn være berørt av døden i 2018.
De resterende 90 prosent av befolkningen vil muligens tenke at døden ikke angår dem, ikke ennå.
Eller kanskje kjenner de på at døden kaster en skygge over dagene, uansett hvor de er og hva de gjør.
Mange mennesker oppfører seg som om det er like skadelig å se døden i øynene som det er å stirre på solen, hevder den verdenskjente amerikanske psykiateren Irwin D. Yalom. I boka Å stirre på solen oppfordrer 77-åringen oss til å se døden i hvitøyet uten å blunke.
Selv tror ikke den aldrende psykiateren på et liv etter døden. I møte med pasienter som er lammet av dødsangst, kan han derfor ikke trøste med at himmelen venter.
I stedet foreslår han for sine pasienter at de prøver å tenke på døden som samme tilstand som de var i før de ble født. Altså en ikke-væren som ingen av oss er redde for.

Dødsangsten

Den greske filosofen Epikur hevdet for 2.300 år siden at så lenge mennesket har en iboende frykt for å dø, er det vanskelig å oppnå sinnsro (ataraksi). Derfor må vi konfrontere dødsfrykten og stoisk forholde oss til at vi, som alt annet i naturen, skal fødes, vokse, blomstre og - uvegerlig: visne vekk og dø.
Død og søvn, Thanatos og Hypnos, var tvillinger i gresk mytologi. Tanken på døden siver inn og gjennomsyrer våre drømmer, uansett hvor godt bevisstheten skjuler det, mener Yalom. Med en malende beskrivelse fastslår psykiateren at «ethvert mareritt er en drøm der dødsangsten har brutt seg ut av innhegningen og truer med å løpe løpsk».
Yalom anbefaler oss derfor å møte døden i åpent lende. Det kan gi en oppvåkning som beriker livet. Han mener det var det de skjønte, de mange middelaldermunkene som hadde en hodeskalle i cellene sine. Den minnet dem om dødeligheten, og hjalp dem med å fordype seg i hvordan de skulle leve og bruke tiden på best mulig måte.

Æresrunde

Det er gått 13 år siden Ragnar Ruden ble dratt opp av isvannet. Han er nå ute på det han kaller «en æresrunde» i livet. Du vet, den typen ekstra runde rundt banen som idrettsutøverne tar etter at de har løpt i mål.
– Jeg tenker sjeldnere og sjeldnere tilbake på ulykken. Det er litt som når du har vært syk en stund. De første dagene etter at du er blitt frisk, så er du så takknemlig og glad for det. Men så begynner du å ta det litt for gitt. Derfor er det fint for meg å merke at takknemligheten over at jeg har fått en sjanse til, den sitter i. Jeg er spent på hva Gud vil bruke meg til.

---

Ragnar Ruden

  • Alder: 64
  • Sivilstatus: Gift med Signe, tre barn, fire barnebarn
  • Bosted: Spydeberg
  • Yrke: Pensjonist. Har vært diakon, miljøtereapeut, sosionom og taxisjåfør
  • Hobbyer: Friluftsliv. Ski og skøyter om vinteren. Båtliv om sommeren.

---

Den tidligere diakonen i Ski menighet har nå engasjert seg i Bibelen for alle. Sammen med andre i lokalområdet deler han ut gratis bibler til innvandrere, på deres eget språk.
– Jeg unner alle å lese Guds bruksanvisning for livet før og livet etter døden.
Ruden beskriver sitt eget møte med døden som et vendepunkt i livet. Han hadde vært gjennom en vanskelig tid da ulykken skjedde. Men døden satte ting i perspektiv. Mange av bitene falt på plass. Det ble så mye tydeligere enn før hva som var viktig.
– Penger og status er overvurdert, mens det å dele tid med familie og venner, er undervurdert. I skjermenes tidsalder er det viktigere enn noen gang å se hverandre. Ja, det vi trenger mest av alt, er å bli sett.

Magefølelse

Ruden forteller at ulykken har styrket troen hans på at Gud og Jesus er virkelighet. Etter ulykken fikk han høre at ekteparet han hadde vært på kirkekaffe hos rett før hendelsen, hadde fått en sterk uro for ham. Uten å vite at han var i livsfare, hadde de bedt for ham.
– Uten at politiet hadde fulgt intuisjonen sin, hadde jeg nok heller ikke overlevd. Så jeg prøver å bli flinkere til å følge intuisjonen selv.  Jeg stoler mer på magefølelsen min enn før. Hvis jeg våkner om natta og tenker på noen, så ber jeg for dem. En dag fikk jeg en tanke om å besøke noen som jeg ikke hadde sett på en stund. Jeg ringte på en rekke ganger uten noen reaksjon. Men da hun som bodde der endelig åpnet, kom hun ut og takket meg for pågåenheten. Hun fortalte at hun var så suicidal at hun hadde tenkt å ikke åpne flere dører i livet.
Kjenner du at du har et annet forhold til døden enn hva folk flest har?
– Ja, døden er jo tabu for mange. De prøver å unngå å tenke på den, skyver den fra seg. Selv har jeg et avslappet forhold til den. Døden er jo det sikreste som fins. Fortrenger vi den, fortrenger vi livet. Døden gjør livet mer intenst.
Ruden tror at Jesus vant over døden og at han venter på ham «et sted som er beskrevet veldig positivt».
– Jeg er spent på hvordan det blir. Den som dør, får se.

---

Møte med døden

  • Vi vet alle at vi skal dø. Men noen vet på en annen måte. De har møtt døden – og fått leve litt til. I denne serien møter vi mennesker som kan fortelle hva slike møter gjør med livet.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje