Les alt for bare 10 kr!

– Ingen eier tradisjonen

Han stjeler noe fra jødiske venner og annet fra latinamerikanske. Slik har Paul Beatty diktet en fabel om å gjeninnføre slaveriet.

Paul Beatty (54) er på jordomseiling med sin seneste roman, Meg mot røkla (The Sellout), som han har vunnet Man Booker-prisen for. I denne elleville romanen følger vi hovedpersonen «Meg» som forsøker å gjeninnføre slaveriet i USA. 

Fem år hardt arbeid ligger bak boka, men ikke en eneste våronn eller innhøsting i hagen. Selv om saften i hans sitrusfruktige beskrivelser av California skulle tyde på at han var en fetter av både Isak Sellanraa og blomster-Finn.

Meg og Vi

Ikke er han særlig opptatt av frukt heller – noe vi kommer tilbake til. Siden han både har bodd i Tyskland og delvis er bosatt i New York, er det først når han er borte fra California at han skjønner hvor avgjørende frukt er for den som har vokst opp i en frukthage. Og selv om boka er en fortelling om den umulige gjeninnføringen av slaveriet, er han ikke særlig politisk heller, sier han.

Han har to diktsamlinger og en rekke romaner bak seg. Til daglig underviser han i skriving på Columbia University. Men nå er han i Oslo.

– Hvor startet denne boka, i det morsomme eller i det mørke?

– For meg går det ut på ett, og leserne deler seg. Det noen sier er mørkt, finner andre morsomt.
Vage ideer var alt han hadde, noe om L.A. og «sannsynligvis noe om segregering».

– Sannsynligvis noe om segregering?

– Ja, jeg vet sånn omtrent hva jeg sikter mot. Hva folk tenker om segregering har alltid interessert meg. Ofte hører jeg folk si at alt var bedre den gangen. Da jeg bodde i Berlin, snakket mange østtyskere om hvor mye bedre det var før. Og når folk snakker om hvorfor de stemte på Donald Trump, så kommer det fram at de stemte på et nostalgisk Amerika som egentlig aldri fantes. Det er noe i det som føles både kjent og livgivende. Når alt var bedre med segregering, så tenkte jeg: OK – hvordan ville det se ut i dag? Hvordan kunne det gjennomføres? Jeg ville prøve å finne ut av det.

– Du kunne ha kalt figuren Vi, men valgte Meg.

– Jeg ville aldri funnet på å kalle ham Vi.

– Hvorfor ikke?

– Jeg tenker aldri i fellesskapstermer. Det gjør meg svært ubekvem.

– Hvorfor det?

– Det er bare meg. Jeg liker ikke grupper. Det er ikke slik at jeg hater folk, men vi er ikke et ord jeg bruker særlig ofte. Men hvorfor spør du? Og hvem ville «vi» i så fall være?

– Jeg er ikke sikker, men for meg er vi det viktigste ordet fordi du er viktigere enn meg, og det finnes ikke noe vi hvis det ikke er et du.

– Jeg er ikke uenig i det. Selvsagt finnes det et vi, og det er ikke slik at jeg aldri sier det eller ikke føler det, men jeg er ikke bekvem med å si vi og snakke for andre enn for meg selv eller å hevde en oppfatning for andre.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også