Når det stormer rundt omkring

– Kritikk gir søvnløshet. Det kjenner jeg på. Det er en av utfordringene ved å være leder: du må klare å stå i kritikk, dag og natt.

I en leilighet på Nordstrand, omgitt av krusifikser, bilder av barnebarn og Martin Luthers samlede verker, er Jens-Petter Johnsen i full gang med forberedelsene til sitt siste kirkemøte som kirkerådsdirektør. I juni går han av med pensjon etter tolv år som kirkens toppbyråkrat.

Det har vært mange tøffe kamper i perioden som kirkerådsdirektør. Johnsen beskriver følelsen av å stå i en «kryssild av meninger». Han innrømmer at ansvaret har veid tungt.

– Saken om likekjønnet vigsel var krevende. Jeg har vært med på å forberede og arbeide med saker med store teologiske implikasjoner, og et slikt ­ansvar krever krefter og oppmerksomhet.

Vanskelig avveining

September, 2015. Åpen Folke­kirke har nettopp vunnet en brakseier i kirke­valget, og vil få flertall i Kirkemøtet. I Kirkerådet er det plutselig kun 3 av 15 som står for det tradisjonelle ekteskapssynet. En av dem er kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen. Den tidligere generalsekretæren i Skolelaget skal nå sette i verk et vedtak han motsetter seg sterkt personlig.

– Likekjønnet vigsel-spørsmålet har vært veldig vanskelig, både i min rolle som kirkerådsdirektør og personlig. Jeg har stått på den konservative siden i det spørsmålet, og det gjør jeg fremdeles, sier Johnsen.

En ting har han måttet tenke mye på: om det er mulig å lede gjennomføringen av et vedtak han er sterkt uenig i, og samtidig ha samvittigheten i behold.

– Jeg kom til og kommer til at teologisk sett er dette et spørsmål som ikke truer min samvittighet så lenge jeg får stå for det jeg mener er rett. Grensen vil gå den gangen jeg ikke lenger har mulighet til det.

– Har du følt at det er rom for to syn på dette spørsmålet i kirken?

– Ja, det har jeg følt. Men mediepresset gjør det vanskelig: Jeg er veldig bekymret for at kirken skal splittes opp. Vi svekker våre muligheter som kirke i Norge hvis vi trekker oss ut og lager andre menighetsdannelser og kirkesamfunn, sier Johnsen, og trekker paralleller til kirkestriden som raste mellom liberale og konservative på begynnelsen av 1900-tallet.

– Da var det snakk om virkelig alvorlige teologiske uenigheter, der liberale teologer avviste oppstandelsen. Men det førte ikke til kirkesplittelse. Jeg mener vi bør fylle de kirkelige institusjonene og prege dem innenfra, slik kirkefolk og ledere gjorde det på begynnelsen av 1900-tallet. Den utfordringen ønsker jeg at folk med samme bibelsyn som meg tar med seg inn i en aktiv kirke­deltagelse.

Likekjønnet vigsel-spørsmålet har vært veldig vanskelig.

Skulle aldri bli prest

Jens-Petter Johnsen vokste opp i Gamle­byen i Oslo. Det var få kristne i miljøene han var en del av, og som prestesønn opplevde han av og til å bli ertet.

– Da sa jeg bestemt at jeg aldri skulle bli prest, Men etter at jeg begynte på Kristelig Gymnasium (KG), var veien lagt, sier han.

På KG ble Johnsen kastet ut i det kristne organisasjonslivet. Her var det morgenandakter og bønnemøter hver dag. Johnsen og ni av hans medelever bestemte seg for å studere teologi i løpet av skoletiden.

– Den klassen formet meg enormt. Vi drev skolelag og kristen­russ og la «planer» for Den norske kirkes fremtid.

For skolelagsungdommen på KG var det evangelisering som var i sentrum.

– Vi hadde et stort engasjement for å bringe Jesus ut til den «store verden».

Bibeltimer med Wisløff

Veien fra KG gikk derfor til Menighetsfakultetet. Carl-Fredrik Wisløffs ukentlige tekstgjennomganger betydde mye for Johnsens tro og teologi. Et annet viktig forbilde var Otto Hauglin, som drev leder­trening i studentforeningen Skolelaget.

– Hauglin ga meg tro på at jeg kunne være med å formidle noe. Han var samfunnsengasjert, men også tydelig evangelisk orientert.

Etter feltprest-tjeneste i Stavern ble Johnsen kapellan i Jar menighet, på Oslos tjukkeste vestkant.

– Jeg opplevde at tradisjonene satt dypt inne. Jeg ville starte nye ting, bygge menighet, og var vant til de engasjerte og skapende ungdommene i Skolelaget, sier Johnsen

Lederen

Skolelagets visjon og bibelforståelse har vært viktig for Jens-Petter Johnsens teologi.

– Jeg har ønsket å være en bibelforankret teolog som er sentral i min forkynnelse. Det har vært viktig for meg å ha hovedfokus på evangeliet. Nåde og tilgivelse har vært dominerende i min teologi og min tanke. Mange vil nok karakterisere meg som en konservativ teolog, men jeg vil karakterisere meg selv som en bibelforankret teolog, sier Johnsen.

Johnsen var generalsekretær i det konservative Skolelaget fra 1987 til 1997. Overgangen til å bli leder i et mer og mer liberalt kirkeråd, kan virke stor. Men Johnsen føler ikke han har endret seg.

– Jeg ser stor kontinuitet i det kallet jeg opp­lever at jeg har og den jeg ønsker å være. Hvis du er sentralt bibelsk forankret kan du gjøre mye rart, og være ganske åpen for andre impulser og ideer. Jeg har fått være meg selv som kirkerådsdirektør og holdt fast på bibelforankringen i det jeg har tenkt og gjort. Samtidig har jeg levd i en kirke med ulike meninger og brytninger, men i alt det har jeg hatt en selvfølgelig og naturlig plass, sier Johnsen.

---

Jens Petter Johnsen

• 69 år.
• Kirkerådsdirektør fra 2006.
• Sokneprest i Lambertseter fra 1997 til 2006.
• Generalsekretær i NKSS (Skolelaget) fra 1987 til 1997.
  Medlem av regjeringens stat-kirkeutvalg, også kalt Gjønnes-utvalget, fra 2003 til 2005.
• Gift, tre barn.
• Utdannet teolog ved ­Menighetsfakultetet.

---

---

4 raske

• Alltid større
• Bibel, familie, venner og - fotball
• Nåden er når alt er tapt, å få alt tilbake.
• Steingrunnen av Bo Giertz.

---

Kirkens sjefsbyråkrat

Johnsen tiltrådte som kirkerådsdirektør i 2006. Han har stått ved kirkens administrative ror gjennom liturgireform, troslæringsreform og arbeidet med ny salmebok. Og aller viktigst: Han har ledet kirken gjennom prosessen fra statskirke til selvstendig rettssubjekt. Etter 400 år som del av statsapparatet, skulle­ karakteren til en fristilt kirke utarbeides. Fra og med 1. januar 2017 er ikke prester, proster og ­biskoper lenger statsansatte, men ansatte i Den norske kirke. Kirken ble også ansvarlig for egen økonomi. Jens-Petter Johnsen har vært sjefsbyråkrat i den største administrative endringen Den norske kirke har sett.

– Den norske kirke trenger et godt byråkrati og det er vi i ferd med å bygge opp. Men kirken vil tjene på en forenkling, og loven som trolig kommer i 2019 vil gi oss en mulighet til å bygge andre strukturer enn det vi har i dag. Den norske kirkes struktur er per i dag preget av århundrer med ulike statlige systemer.

Da Johnsen tiltrådte som kirkerådsdirektør hengte han opp en plakat på alle kontorer. Der sto det «Til for menigheten».

– Alt det administrative arbeidet skal tjene ­menighetene. Vi må tenke på byråkrati som en tjener for det livet som lever ute i menighetene.

Johnsen sier presterollen har vært viktig, også i jobben som kirkebyråkrat.

– Jeg begynte i Kirkerådet med den tanke å være prest, men med mye administrativt ansvar. Jeg har tenkt på stillingen som et kall, fordi jeg er ordinert som prest til denne kirken og skal være med på å tjene evangeliet. For meg har denne jobben vært både en administrativ og en pastoral stilling, forteller han.

Nøktern

Ettermiddagslyset fra verandadøren begynner å falme i leiligheten på Nordstrand. Jens-Petter Johnsens kone, Marianne, tenner stearin­lysene på stuebordet og skjenker mer kaffe.

– Kirken har vært jobben din i over 40 år. Orker du å være kristen på fritiden også?

– Nettopp fordi oppgaven er så stor har jeg hatt behov for å være nær Gud og for å tilhøre et kristent fellesskap. Jeg ber ofte om visdom, om gode råd og om gode rådgivere. Også ber jeg for barn og barnebarn. Marianne og jeg har dessuten vært med i en bibelgruppe vi ble invitert til da vi kom til Jar menighet i 1972. Det fellesskapet har betydd mye.

Johnsen mener han har en forholdsvis nøktern holdning til egen tro.

– Jeg kan ikke si jeg har hatt de store åndelige opplevelsene, selv om jeg har opplevd å bli bønnhørt. Men da lurer jeg alltid på om det egentlig var bønnhørelse, eller om det var noe annet. I himmelen ser jeg for meg at jeg møter Jesus Kristus, og at jeg har en følelse av trygghet. Og så har jeg lært meg til å tenke at tro og tvil ikke er motsetninger. Vantroen ser i en annen retning, men tvilen ser i en retning der svar kan finnes. Tvilen har dratt meg til Jesus og til Bibelen.

Samtalen glir fort tilbake til Den norske kirke. I desember 2016, da kirken skulle bli eget rettssubjekt, sa Johnsen at selvstendigheten ville gjøre kirken fri og gi den muligheten til å få et mer fokusert og tydelig budskap. Litt over et år senere kan man likevel spørre seg om uavhengigheten har ført til en mer «fokusert kirke». Frivillighet, giver­tjeneste og menighetsbygging virker ikke å ha skutt fart.

– Har Den norske kirke utnyttet den muligheten selvstendighet fra staten ga?

– Nå er vi en selvstendig kirke som på egne premisser påtar seg oppgaver på vegne av samfunnet. Og det er veldig viktig for meg at denne kirken formes ut av sin egenart, ikke ut i fra statsbehov. I Kirkerådet har vi hatt et mantra som sier at et skille mellom stat og kirke ikke betyr et skille mellom kirke og folk. Jeg tror folk opplever at kirken opptrer som den samme kirke som tidligere, sier Johnsen.

Glad i sin samtid

Perioden som kirkeråds­direktør har ikke akkurat vært preget av halleluja-stemning. På 10 år har andelen av nordmenn som er medlem i Den norske kirke sunket med nesten 10 prosent. Avisene melder om prestemangel, preste­kutt og nedlegging av kirker.

– Har du noen gang stoppet opp og tenkt: «Hva gjør vi galt»?

– Ja, det har jeg tenkt, og det tenker jeg. Og jeg har definitivt ikke funnet svaret på det spørsmålet. Sekulariseringen av Vest-Europa preger definitivt Norge, men det er påfallende hvor mye gudstro som lever i denne befolkningen, sier Johnsen, og blir ivrig. Dette er noe han har tenkt mye på.

– Jeg tror de 71 prosent som faktisk tilhører denne kirken er bevisst sitt medlemskap. Og 80 prosent av disse døper sine barn. 90 prosent vil begraves i kirken. Etter 22. juli søkte folk til kirken. Så er det vår oppgave å utvikle dette til en levende tro. Det handler om å være troverdig i sin formidling av et bibelsk budskap. Vi må ikke omskrive Bibelen slik at den skal passe folk i dag. Folk lar seg først og fremst utfordre av en kirke som formidler det som er dens egentlige budskap. Og folk er ensomme og trenger omsorg. Kirken har et kall til å leve nærmere disse enn vi gjør i dag.

Det er ingen tvil. Johnsen har stor tro på Den norske kirkes fremtid og omstillingsevne.

– Vi må klare oss med de ressurser vi har og får og den kraft Den hellige ånd gir. Det må vi lære oss på nytt og på nytt. Vi må innse at vi har levd i en veldig spesiell situasjon som statskirke.

Tvilen har dratt meg til Jesus og til Bibelen.