Folkelig oppstandelsesglede

Det som først og fremst gjør inntrykk, er gleden. Mens vår vestlige påskefeiring er mørk, preget av kors, blod og død, av synd og soning – er det Jesu seier over døden som setter sitt preg på den østlige påskefeiringen. Og mens det norske folk feirer påsken med å dra til fjells eller til Syden, er den ortodokse påskefeiringen en folkefest, som setter sitt preg på hele samfunnet.

Reportasje

Skjærtorsdag i Tblisi, Georgia

Fire fjernsynsteam er i sving i nasjonalkatedralen i Tblisi i Georgia på torsdagen i påskeuken. Alle fjernsynskanalene skal sende direkte fra den store begivenheten: Den høyt elskede patriark Ilia II skal vaske føttene til tolv prester.

Like ved meg står en fjernsynsreporter med mikrofonen sin. Hun har dekket det mørke håret med et tørkle og gjør flittig korsets tegn ettersom liturgien skrider fram. Den digre kirken er allerede full. Noen av de eldste sitter på klappstoler, men ellers står alle. Mange ungdommer med tente lys, barn kryper rundt mellom beina på de voksne. En diakon messer fra en diger messebok, og koret svarer, med havdype basser og sopraner som søker mot himmelen. Så kommer omsider patriarken, hvitskjegget og krumbøyd i en lyseblå prestekjole med sølvtråder og krone på hodet.

Han velsigner oss tre ganger, og forsvinner bak ikonostasen. Liturgien fortsetter en halvtime til.

Men noe skal nok snart skje. De tolv prestene kommer ut og stiller seg opp i røde, blå, grønne og oransje prestekjoler. Tronen blir gjort klar, og patriarken hjelpes på plass av to korgutter. De kler av ham kronen og de praktfulle klærne. Iført bare en hvit kjole og med et håndkle rundt livet leies han ned til føttene som skal vaskes. Reporterne snakker lavt, koret demper seg og patriarken kneler skjelvende, får et vaskefat, og vasker den første prestens føtter. Slik fortsetter det. Og så kan jubelen bryte løs.

Om kvelden kan jeg se ritualet på nytt som første innslag i den lokale nyhetssendingen.

Påskeaften i Novgorod, Russland

I den gamle russiske hovedstaden Novgorod er det påskeaften. Solen skinner, og det er trengsel foran den gamle Sankt Simeon-kirken i utkanten av sentrum. På et bord utenfor kirken har folk stablet opp påskekaker, påskelys, dekorerte påskeegg og vinflasker.

En prest kommer ut av kirken. Han ber en kort bønn, og medhjelperen tar lokket av karet med vievann. Presten dypper kosten og går en runde hvor han stenker vievann på maten - og på eierne av maten som står bak bordet. Så rydder alle maten på plass i vesker og korger og gjør plass til de som venter tålmodig. Igjen fylles bordet av fargerik mat, og alle venter på presten som har gått inn i kirken igjen.

Inne i kirken er Jesu grav gjort klar. Et ikon er lagt på et alter, rikt dekorert med blomster. Det er lang kø av mennesker som skal sørge ved graven. Gamle folk, ungdommer - og ganske mange barn. Selv om de er mange, får alle tid til å knele litt i stillhet, før de korser seg og kysser ikonet.

Påskeaften i Jerusalem

I gravkirken i Jerusalem er det ikke bare en symbolsk grav som befinner seg under hvelvingen, men selve graven Jesus skal ha ligget i. Den er ikke pyntet med blomster eller ikoner  for dette er graven som for alltid er tom. Men kirken er stappfull på påskeaften formiddag. Et stille sus av forventning fyller den eldgamle kirken, der sotete ikoner og spindelvev oppover veggene vitner om konfliktene om hvem som skal få gjøre rent. Alle venter på noe - og snart blir spenningen forløst.

En prest kommer ut av graven. Han holder et tent lys i hånden og forkynner at nok en gang har den hellige ild antent seg selv i minnet om oppstandelsens kraft, den som en gang ble synlig akkurat her. De nærmeste trenger seg på med store lys som de får tent fra prestens lys. Deretter deler de ilden videre ut, inntil hele det store kirkerommet er som et flammehav. Og så toger de ut med de tente lysene. Noen tar dem med seg hjem, andre setter seg i en bil og kjører avsted med lyset. I løpet av kvelden er oppstandelseslyset fra den tomme graven blitt spredt til hver eneste kirke og hvert eneste kristne hjem i hele Palestina.

Påskeaften i Signaghi i Georgia

Allerede ved nitiden om kvelden begynner torget å tømmes for folk i den vesle byen Signaghi i Georgia. Jentene har skiftet fra shorts til lange skjørt og tatt tørkle på hodet, guttene har funnet fram slipset. Alle går i retning av kirken, som langsomt fylles til trengsel.
Det er påskeaften, årets store festkveld. Og det er i kirken det skjer. Påsken er den store høytiden i Georgia som hos alle ortodokse kristne og påskenatten er det store høydepunktet.

Vi står så trangt som det er mulig å stå inne i den vesle kirken. Luften er stinn av røkelse, stearinlys og svettelukt. De fleste har allerede stått slik i tre-fire timer mens liturgien har bygd seg opp til klimaks. Det vesle koret består stort sett av jenter, ledet av en eldre dame. De synger delvis tostemt de samme strofene om igjen og om igjen, avbrutt av lange sekvenser der diakonen messer tekster fra Det gamle testamentet. Noen av de eldste damene har fått plass på en benk innved veggen. Alle andre står - time etter time. Presten holder på med sitt inne bak ikonostasen, av og til hører vi ham synge der inne. Det lukter sterkt av blomstene på forhøyningen som symboliserer Jesu grav. Den tar opp en god del av plassen lengst framme i den vesle kirken.

En stund etter midnatt blir dørene slått opp, og folk strømmer ut i den kjølige natteluften. Med presten og koret foran, bærende på tente lys, går alle i prosesjon rundt kirken, mens kirkeklokken kimer over hodene våre. Etter noen runder er vi tilbake ved kirkedøren, som nå er stengt. Presten og koret fortsetter med vekselsang enda noen minutter. Men så slår presten døren opp og kikker inn i kirken. Der er Jesu grav ryddet vekk, og presten snur seg mot oss og roper: «Han er ikke her. Han er oppstanden».

Ansiktet stråler av glede bak det hvite skjegget når den gamle presten roper ut: «Kristus er oppstanden». «Ja, han er sannelig oppstanden», jubles det tilbake. Nå er tiden for å slippe gleden løs. Igjen og igjen løfter presten de tre lysene. Det blinker i gullet på den røde prestekjolen, det gløder i ikonene. Igjen og igjen jubler han: «Kristus er oppstanden».

Alle toger inn i kirken, der oppstan- delsesropene veksler med mer liturgi enda en times tid. Så blir det en pause med servering av te fra store samova- rer. Folk rusler hjem. Om noen timer er det påskefrokost med maten og vinen presten velsignet dagen før.

Påskedag: Novgorod, Russland

Påskedags morgen kimer klokke- ne lystig over Khutyn nonnekloster utenfor Novgorod. Det er kø i den bratte stigen opp til klokketårnet. Gamle damer hjelpes opp, småun- ger løftes fra trinn til trinn, guttene agerer apekatt oppover stigen. Vel oppe i tårnet blåser det friskt inn fra det russiske slettelandet, men solen varmer likevel. Klokkeklangen er øredøvende. På påskedag kan alle ringe med kirkeklokkene.

Og det gjør de med stor fryd, både barn og gamle. Noen drar i snorene til de små klokkene, andre tråkker på pedalene til de store.
Utover landskapet klinger klokkene hele dagen og de får svar fra de digre klokkene i katedralen inne i byen. Hele dagen jubler klokkene at døden er overvunnet og Kristus har seiret, ikke bare over døden, men over synden og alle dødskreftene som har grepet om oss.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje