I en død som hans

En tekstmelding raser i vei gjennom morgenluften over Vest­-Sverige. En av utallige sån­ne denne tirsdagen i påskeuken 2009, et streif av bekymring på vei fra far til sønn.
«Alex...» står det, «...det var väl inte du...» står det, der SMSen skytes ut fra en mobil i forstaden Hindås, ut i åpent lende mellom radiomastene, over gråbleke myrer, skogholt og næ­ringsparker, over riksveier med avtagende rushtrafikk, over fly som takser langs rullebanene på Landvetter.
Før noen har sanset seg, når den sitt mål tre mil lenger vest, i den sentrale bydelen Johanne­berg, på fortauet utenfor Spal­dinggatan 11, i jakkelommen til en høy og blond mann. Nå avgir den sine vibrasjoner mot krop­pen hans, toppstudenten ved HDK, Högskolan för design och konsthantverk, en musikkglad ung mann, låtskriver og oppfin­ner, som for bare minutter siden hadde småløpt bort gaten fordi han var sent ute til første time.
Nok en par vibrasjoner, bare, og noen ord til: «...det var väl inte du som råkade illa ut där på Johanneberg?»

Smellet

Den unge mannens far, Stefan Wallberg, hadde begynt dagen på hjemmekontoret med et sveip innom GP.se, nettsidene til Göteborgs-Posten. «25-årig skjuten i Johanneberg», sto det der, noe om et skuddrama på åpen gate. Halvt på fleip tastet han ordene inn i meldingsfeltet og trykket «Send».
Smellet var voldsomt, sa vit­nene, som når et dekk eksplode­rer. De snakket om en sølvgrå bil, muligens en BMW, og om to menn, om en som gikk rolig tilbake til bilen etter skuddet, om at han ikke så svensk ut, at han var for mørk til det, at han hadde skinnjakke, solbriller og høyt, rufsete hår, og at den and­re, sjåføren, satt klar til å gi gass og kjøre vekk.
Offeret deiset bakover, falt håndløst mot asfalten og ble liggende. Forbipasserende kom til. Drønnet fikk en kvin­ne til å styrte ut fra første etasje i bygården der den unge mannen og samboeren bodde, kvinnen bøyde seg over offe­ret og startet hjerte-­ og lungeredning, for han var fortsatt i live, kjempet i ørske, og kvin­nen – hun jobbet visstnok på legevakten – kjempet hun også, rytmisk og bestemt, mens hun gjentok, med rolig stemme, at han skulle holde ut, at ambu­lansen var på vei.
Så var den der, livredder­ne ilte til med utstyr og gjor­de det de kunne, men så kjente også kvinnen hvordan kroppen hans ga opp, hvordan det jobbiga släppte, og da hadde hun tatt ham i armene sine, i tide til å høre ham dø.

Absurd

Klokken var rundt 14.30 da mo­bilen ringte hos Stefan Wallberg, Alexanders far. Han tok den, anelsesløst, for uroen rundt morgennyhetene hadde han nesten glemt.
«Det är från polisen», sa mannsstemmen, og oppga nav­net sitt. «Vi vil träffa dig, det gäller Alexander Wallberg.»
Angsten hugg til.
«Vad gäller det?»
«Det får vi ta när vi er hemma hos er.»
Herregud, tenkte Stefan Wallberg, så var kaoset løs, fø­lelser og tanker føk i alle retnin­ger samtidig.
– Jeg ba, jeg ba til Gud om at Alex bare måtte være skadet og ikke drept, sier han.
– Og så tenkte jeg – absurd! - at jeg hadde jo et pi­ratkopiert program på PCen, at politiet kunne finne det og det ville være ille, dessuten at jeg måtte lage mat til kona mi, Mabel, for dette kunne nok bli en lang dag.
Omtrent samtidig ringer det i mobiltelefonen til Mabel Wall­berg, Alex' mor. Hun er også på jobb, står i skogkanten i Lan­dehov, ikke langt fra Landvet­ter flyplass, og holder styr på en flokk barnehagebarn som gril­ler pølser og tumler våryre om­kring. Emelie, Alex' søster er der også, hjemme på påskeferie fra studiene ved Teaterhögskolan.
Det er politiet som ringer. De ber henne komme hjem. Mer vil de ikke si.
Mabel og Emilie setter på sprang mot bilen og kjører hjemover mot Hindås med Emilie ved rattet.
Under den korte bilturen sitter Mabel med hamren­de hjerte, prøver å be, be for Alexander, at det ikke må ha skjedd, det hun frykter.
Men så kjenner hun noe an­net glimte til, noe hun senere skildret i en tekst:
Underlig! I stedet for den fysiske følelsen av Alexander, den jeg bruker å ha for ham, får jeg fornemmelsen av hans strålende sjel.

Den gangen forestilte hun seg at hun knelte under Jesu kors, og at hun så Jesu kjærlig­het strømme fra hjertet hans, ut mot menneskene, ut mot henne, hvordan strømmen så ble ledet gjennom hennes hjerte og vide­re inn i guttekroppen. Som hun senere skildret det:
Guds uendelige kjærlighets nåde strømmer jo alltid mot menneskene, uavlatelig ... Men nå opplevde jeg noe helt nytt. Det kjentes som om mine hender ble senket i flytende lys ... det gnistret som krystall, men var likevel varmt, mykt og levende. Det var det vakreste og mest vidunderlige jeg hadde opplevd. Jeg skjønte at det var Alexanders sjel jeg var i berøring med.
Og ikke bare Alexanders sjel, for slik kjentes det nå at alle menneskers sjeler var, også hennes egen.
– Erfaringen den gangen ga meg et nytt syn på andre mennesker. Og på meg selv! På hvor overvelden­de sterkt Gud elsker menneske­ne. Jeg fikk en sterk trang til å tje­ne andre, og særlig Guds små, de som i verdens øyne er uviktige, sier hun.
Litt senere delte hun den mystiske erfaringen med Alex. Han gjorde ikke særlig vesen av den.
– Kult, sa han og smilte, før han for videre i sin tenår­ingsverden: kompiser, musikk og dataspill.
Men nå er altså lyserfarin­gen der igjen. Den holder så vidt følge med Mabel der de svinger inn på parkeringsplassen ved boligfeltet. Der står det en prest. Og fra en annen kant kommer to poli­titjenestemenn gående.
– Da forstår jeg, med iskald skrekk, at det verste hadde hendt.

Gjengkontakter? 

Stefan, Mabel og Emelie: døds­budet slo bunnen ut av deres verden. Stefan og Emilie gråt ukontrollert, Mabel gjorde seg kald, trengte følelsene til side slik hun kan når hun må – for å kunne tenke, for nå gjaldt også dét: Bare minutter etter at presten hadde sagt sitt, bar det inn i et politiforhør.
Morderen hadde jo agert som en torpedo. Når noen ble likvidert så profesjonelt, var po­litiets erfaring at offeret som regel selv var innblandet i noe kriminelt.
Betjentene tok fatt på sjekk­listen, nøkternt og metodisk, med spørsmål som hentet fra et aldeles uvedkommende uni­vers: Sto Alex i kontakt med et gjengmiljø? Drev Alex med stoff? Hadde han spillegjeld? Hadde han fiender? Visste de om andre som kunne ha et mo­tiv for å drepe ham?
Nå begynte også journalis­tene å ringe dem ned. Expressen, GT og GP. «Gjengoppgjør», gjettet de, ville de pårørende si noe om saken? Nei vel, helt sik­ker på det?
Men for familien var det umulig å forestille seg Alex sånn, han som var så godt likt av så mange, han som levde så tett med sin fine kjæreste, han, den målbevisste og kreative studen­ten. Skulle han kunne ha klart å skjule et kriminelt dobbeltliv? Ha noe utestående med gang­stere? Det gikk bare ikke opp.
Men betjentene kunne ikke bryte med prosedyre­ ne bare fordi Alex ikke var noen «kjenning av politiet». Det skulle gå lang tid – tusen­vis av etterforskningstimer, dør­-til-­dør-­etterforskning, et­terlysninger av vitner via TV og aviser – før politiet gikk ut med det medier og publikum for lengst hadde lansert som løsning på «årets drapssak i Göteborg»: At en morder had­de agert på bestilling, men skjøt feil mann.
Så enkelt, så absurd.

---

Saken

• Denne saken stod først på trykk i magasinet Strek i 2015. Like før påske var Vårt Land på ny i kontakt med Mabel og Stefan Wallberg. De forteller at det ikke er noen utvikling i etterforskningen.
  Mabel og Stefan Wallberg forteller at deres høyeste ønske er at morderen skal angre og omvende seg. At han skal slutte å begå lovbrudd og igjen bli et Guds barn.
  Om de en gang får møte sønnens morder, vi de fortelle ham at livene deres for alltid vil være flettet sammen av ugjerningen. Men at de som foreldre ikke bærer på bitterhet og hat mot ham som gjorde den.

---

Plutselig kjente jeg at noen – Alexanders sjel - kom tett inntil meg bakfra og omfavnet meg

—   Stefan Wallberg, Alexanders far

Onsdag i påskeuken

En urolig natt, så våknet de overlevende til den første dagen etter drapet.
– For meg har det å våkne om morgenen alltid vært noe positivt, sier Mabel. – Men nå slo gårsdagen ned i meg med voldsom kraft.
Som hun senere skriver:
Det kjentes som et øksehugg mot hjertet, det var som om jeg sto begravd i leire, tett på en avgrunn, at alt bare raste ut i dypet.
Men også motkrefter var i sving. En nabo tilbød seg å pas­se hunden, en annen kom med mat, blomsterbudene kom og gikk og fylte huset med velduft, «stuen ble som den reneste blomsterbutikk».
Fra Mabels åndelige familie, fra karmelittsøstrene i Glumslöv og fra Wilfrid Stinissen og brø­drene i klostret på Norraby kom det beskjed. Ja, vi ber. Ven­ner kom på besøk, de sa ikke så mye, bare var der. De tre «overlevende» dro inn til byen, møtte Alexanders kjæreste og hennes foreldre, klemte hverandre, gråt og snakket og gråt igjen.
Man kommer så nær hverandre, alle skall og beskyttelsesmekanismer faller bort. Man blir omfavnet av så mange. Det gjør så godt, man trenger det så inderlig vel.

Skjærtorsdag

Alexander, fikk de vite, var nå ferdig obdusert. Liket befant seg på Rättsmedicin inne i Göteborg. Mot mange odds, via en prest med kontakter i politi­et, fikk de komme for å se ham.
Men før de dro av sted, var de igjen innom Alex og sambo­erens leilighet. Like før de gikk i bilen, stakk samboeren noe i hånden til Mabel. En liten, rød notisbok.
– Ja, hva skal man tro, sa kjæ­resten, og bladde opp i boken med store øyne.
– Se denne teg­ningen! Den var som en skild­ring av en drøm, sier Mabel.
– Og et varsel.

Skissen var fullt av symbo­likk, og samtidig så den ut til å vise et sted, en situasjon.
En by omkranset av en mur. En byport med et kors på. I for­grunnen et tre med et lysende eple, «som var eplet essensen av situasjonen».
Så var det den gangsterak­tige mannen, «svartmusket», med noe som ligner et automat­gevær over skulderen. Utstyrt med bønnekrans. Og glorie.
Over det hele svever en an­nen figur, også med glorie, på en sky over byen og katedralen. Det virker som om han ser ned, god­blunker til - hvem det nå måtte være. Tegningen sto i begynnel­sen av notisboken, på sidene etter fant Mabel notater fra en tid­ligere eksamensperiode.
– Var tegningen fra 2008? Hadde Alexander laget den rundt et år før han ble drept? Det ser jo ut som en forutsigel­se. Ubegripelig!

Bakfra, over høyre skulder

Ikke langt unna, i Mabels me­nighet, befant de seg også i dødsskyggens dal denne dagen; i tekstene og liturgien holdt de følge med en ung mann: Jesus som går ned fra Oljeberget, som svetter blod i Getsemane.
Ledsaget av den katolske sy­kehuspresten, fader Håkan, tok de etterlatte seg inn i de skjær­torsdagsstille bygningene. Ma­bel, Stefan, Emelie og Alexan­ders kjæreste, nå skulle de se døden i øynene.
Dørene åpnet seg.
Der lå Alexander på obduk­sjonsbordet. Svøpt i en likpose til oppunder haken. Ansiktet var blekt. Kjent og fremmed på en gang. Rundt munnen lekte antydningen av et smil. Over pannen hans lå huden i buler og folder, hodebunnen hadde vært løftet vekk og så vrengt på plass igjen. I nakken var stingene ty­delige. Ørene satt liksom ikke helt som de skulle.
Instinktivt gikk de frem mot ham, ville omfavne den døde. Men nei, kriminaltekniske be­grensninger sto ved makt. Bare ansiktet hans kunne de berøre.
Synet fjernet de siste rester av håp.
– Gråten tok meg fullstendig, sier Stefan.
– Vår kjære, kjære Alexander; vi fikk jo ikke holde rundt ham, se hvordan det var fatt med kroppen hans...
Men der, mens tårene rant hos alle, og Alexander så skinn­barlig lå der foran dem, skjed­de noe Stefan aldri hadde vært i nærheten av å oppleve.
– Plutselig kjente jeg at noen – uten tvil Alexander, Alexanders sjel - kom tett inntil meg bakfra og omfavnet meg.
Sånn her, viser han, og tar seg til høyre skulder.
– Han kom liksom litt ovenfra, Alex var jo 190 centimeter, fem centimeter høyere enn meg...

I sin minnetekst skriver Ste­fan:
... Nå lo Alexander sin gode latter inn i øret mitt. Han begynte å trøste meg, sa at jeg overdrev, det var da ikke nødvendig å ta så voldsomt på vei. Jeg gråt videre, mens jeg klappet ham på hodet, strøk ham over den fine neseryggen og kysset pannen hans. Å kjenne hans sjel komme så nær var en vidunderlig opplevelse, og samtidig forferdelig - for han lå jo også der på bordet, død.
Da Stefan kom til seg selv, var fader Håkan i ferd med å gi Alexander den siste olje. Taust fant presten frem vievannet og oljen, salvet den døde, med de ledsagende ord om Jesus som tilgir synder og har seiret over døden.
For Alexander var jo alt dette – den siste oljen – for sent. Men vår tro – og min erfaring – er at ritualet har sin virkning, det bekrefter at døden er hellig og en del av Guds gave ... Det taler også til de sørgende og til Gud selv. Det viser at døden også er en dør, til nytt liv.

Langfredag

En St. Lukas­-terapeut hadde droppet ferien, og stilte opp for å la ni av Alex' nærmeste dele hvordan de hadde hatt det siden tirsdagen. Både lettet og utmat­tet dro flere av dem til langfre­dagsgudstjeneste.
- Herrens lidelse og offerdød... Jeg kjente stadig tydeligere hvordan veien Jesus gikk, hans uskyld og offer, fløt sammen med min sønns død, også han et uskyldig offer for vold. Det som skjedde med Jesus, ble intenst virkelig, pasjonshistorien fikk kjøtt og blod. Det var som om jeg selv var til stede på Golgata. Det var slik vår gamle sogne­prest nettopp hadde sagt, Alex­ander døde på en måte for en annens skyld. Den han ble for­vekslet med, fikk leve. Han fikk en sjanse til, en mulighet til an­ger, bot og bedring.
Nå gikk mine tanker til morderens sjel. Hadde den ikke i utgangspunktet vært like vakker, like strålende som Alexanders? Hvor formørket måtte den da ikke ha blitt, som i kaldt blod kunne drepe et menneske?
En innsikt rammet meg der i kirken. Det var morderen som skulle reddes ... Og i stedet for å være fylt av hat eller hevntanker, ble jeg sporet til å be for morderen og hans medhjelpere.
– Det er ikke fordi jeg er noe spe­sielt godt menneske, insisterer Mabel.  
– Tvert imot er det flere mennesker jeg har hatt problemer med å tilgi for langt mindre ting. Vendin­gen beror bare på noe Gud gjor­de, i meg.
... Jeg kunne se hvordan såret i Alexanders hjerte utsondret en tynn streng av blod. Den strakte seg etter morderen og knyttet ham til seg, en tråd som ikke søkte hevn, men hellighet og nytt liv. Bare bønn og gode gjerninger kan ta brodden av det onde.
Og samtidig vrengte det seg i Mabel.
– Det finnes ikke noe ver­re enn å akseptere at ens barn har blitt myrdet, og samtidig å forestille seg at det skulle kunne komme noe godt ut av det. Men i deler av meg visste jeg likevel at det var slik.

Påskeaften

På påskeaften, klokken fem om morgenen, skjedde det igjen. Stefan var ute og jogget med hunden, sorgen kjentes bunn­løs og rå. Han begynte å rope ut i luften, til Alexander og mot himmelen: «Jesus! Hvorfor ikke meg? Hvorfor skjøt de ikke meg i stedet?»
Brått var noen der igjen, inn­ hentet ham bakfra - Alex.
– Også nå dukket han opp over høyre aksel, trøstet meg, ga meg ord: «Det er dere som har det tøft nå ... Jeg skal hjelpe dere ... Jeg har det bra der jeg er, for jeg er med Jesus, i lyset.»
– Det var et utrolig glimt av lykke, midt i mørket; plutselig var det lettere å løpe, asfalten kjentes mykere under sålene, lettelsen liksom bar meg hjem til huset vårt.
I dagene etter kom skyldfø­lelsen snikende. For hvorfor var det han, Stefan, «overfladiske Stefan», som fikk slike åpenba­ringer, og ikke bønnemennes­ket Mabel? Eller Emelie? Han som så langt i livet hadde kviet seg for å gå på dypet med noe som helst, som heller hygget seg med å mekke motorsykkel, med data og alskens tekniske adspredelser?
– Ja, det er forunderlig at det kom til Stefan. Jeg som har levd sammen med ham i over 30 år, vet at han ikke er i stand til å for­stille seg, for ikke å si dikte opp noe sånt. Det må ha vært en ge­nuin erfaring av Gud, sier Mabel.

Det eneste som kan gi Alexanders død noen mening, er at det får noen til å vende om, bli et bedre menneske

—   Mabel Wallberg, Alexanders mor

I dagene etter kom skyldfø­lelsen snikende. For hvorfor var det han, Stefan, «overfladiske Stefan», som fikk slike åpenba­ringer, og ikke bønnemennes­ket Mabel? Eller Emelie? Han som så langt i livet hadde kviet seg for å gå på dypet med noe som helst, som heller hygget seg med å mekke motorsykkel, med data og alskens tekniske adspredelser?
– Ja, det er forunderlig at det kom til Stefan. Jeg som har levd sammen med ham i over 30 år, vet at han ikke er i stand til å for­stille seg, for ikke å si dikte opp noe sånt. Det må ha vært en ge­nuin erfaring av Gud, sier Mabel.

Påskedag

Så skjedde det enda en gang. De hadde vært på påskenattsmesse, hørt tekstene om jordskjelv, kampesteiner som vippes vekk, lysflammende engler, og «Han er ikke her». Så hadde de dratt hjem for å få seg litt søvn. Stefan var på toalettet hjemme i Hindås, med ansiktet opphovnet av gråt.
Alex var der, først med flere trøstende ord. Men så var det som om stemmen skiftet karakter, at det ikke lenger var Alex som henviste til Jesus, men Jesus selv som snakket: «Alexander har gjort det han skulle i sitt liv. Han har det godt nå, han er i lyset hos meg. Når et uskyldig menneske som Alexander blir myrdet, føder det tusenvis av gode handlinger. Der mørket virkelig blir mørkt, vokser kjærligheten seg desto sterkere, og seirer med enorm kraft ...»

Cold case

Timene går mens Mabel og Ste­fan forteller.
Mange år er gått siden 2009, og de har visket ut mangt, det er ikke lenger alle dager de inn­ hentes av det som skjedde. Én påminnelse får de jevnlig via Alexanders søster, Emelie.
– Det er som om sorgen har satt seg i føttene hennes, forteller Ste­fan.
– Hun har slitt med smerter, nummenhet, svekket førlighet. Men også det har vært i bedring det siste året.
Alexanders drapsmann er fortsatt søkk borte. Men poli­tiets hovedhypotese er fortsatt at noen skjøt feil mann.
– Mye tyder på at drapet var bestilt, og at gjerningspersonen var rask med å komme seg utenlands etterpå, sier kri­minalinspektør Thomas Säf­ström ved politiet i Göteborg.  
– Vi har etterforsket Alexander Wallbergs historie. Den viser ingen ting som skulle tilsi at noen hadde et motiv for å drepe ham. Han var en hardt­ studerende, ung mann.
Säfström blir taus, og slipper et sukk i telefonen.
– Dessverre ... mordet for­ blir en gåte, enn så lenge. Vi et­terforsker ikke saken aktivt len­ger. Vi må prioritere.
– Det er blitt en såkalt «cold case»?
– Ja.
Også geografisk er vi langt unna åstedet. Vi møter dem i pausene mellom dugnadsøkter på Fokstugu fjellstue og pilegrimsgård på Dovre. Der har ekteparet vært flere ganger; særlig er de opptatt av å støtte vertskapet Laurits og Kristiane Fokstugu i deres «retreatarbeid» for innsatte ved norske fengsler.
Utenfor rusker vinden i gress og vierkjerr, ei fjellelv bru­ser langs tuftene. Bak gårdsbyg­ningene breier Dovreplatået seg i alle retninger, med Snøhetta innerst i nordvest. Laurits kom­mer traskende mot tunet, bak en saueflokk på vei inn i hegnet.
Livene til de to svenskene har tatt nye og uventede ven­dinger.
Reklamebyrået Stefan drev, gikk konkurs. Bransjen fristet uansett ikke lenger, han mistet interessen for å designe kløktig reklame. Tilfeldig kom han over en annonse der man søkte etter en assistent til en fysisk utviklingshemmet mann.
– Jeg er blitt som en butler for ham, humrer Stefan.  
– Det er så mye i meg som er blitt forandret. Jeg er blitt mindre rastløs, bryr meg mer om andre. I tiden etter Alex' død var det som hjertet mitt ble vidåpent for alle, at noen hadde tatt tak i brystkorga og videt den kraftig ut; jeg kunne finne på å omfavne fremmede, folk jeg sto i kø med, kelneren på restauranten.
Stefan gliser.
– Noe sånt ville jeg aldri ha gjettet. Men i dag trives jeg med å stelle for 40-­åringen min. Han er 100 kilo, han bruker opptil et kvarter på å si en eneste setning. Men jeg kan jo ikke la disse 100 kiloene med Herrens tempel forfalle.
– Dere sier begge at dere ikke har hevntanker. Aldri?
– Nei, sier Stefan.  
– Før det med Alexander skjedde, tenkte jeg: Hvis jeg noen gang kommer til å oppleve at noen tar livet av mine kjære, ja, da vil hevnbe­gjæret rase i meg. Men sånn har det altså ikke gått, og det er et under og en nåde. For ha­tet går jo verst ut over den som bærer det.
Mamma Mabel sa noe i sam­me gate, for åpent TV-­kamera, bare halvannen måned etter drapet. Som om morderen skul­le være der ute blant et million­talls seere på TV3:
– Gi deg til kjenne. Fortell hva det er som skjedde. Begynn et nytt liv.
Hun la til:
– Uten at jeg vet hvordan det er mulig: Vi bærer ikke på hat til deg. Vi føler bare at det eneste som kan gi Alexanders død noen mening, er at det får noen til å vende om, bli et bed­re menneske. Vi for vår del har jo noe i behold, kjærligheten til Alexander.
Ordene ga gjenklang, både i svenske riksmedier og i nærmil­jøet der Wallbergs bor.
– Sånt gjør jo inntrykk, sier Bengt Johansson, prest i den lokale menigheten tilhørende Svenska kyrkan.  
– Folk her i bygda var overrasket og impo­nert. At en mamma kunne være der, etter dette fryktelige.
Nina Holgersson, også prest, sier det har vært «fantastisk be­rikende» å ha følge med Stefan og Mabel i sorgprosessen. Alexanders foreldre har vært aktive i frikirkeprestens samtalegruppe for pårørende til drapsofre de to-tre siste årene.  
– De har vært så forunderlig mottakelige for Guds tiltale, midt i det forferde­lige. Det er til stor oppmuntring og trøst for oss alle.

Sorgens valuta

Mabel har tatt synet av «mor­derens sjel», og et særlig anlig­gende for fangers ve og vel, med seg i bønnerytmen og via enga­sjementet på Fokstugu. For i alt som skjer, legger Gud en mu­lighet for forvandling, sier hun.
Sorgen er som en mynt. Den har to sider. Den ene er savnet, det som gjør at man synker ned i fortvilelse og mørke. Den andre siden er kjærligheten, det som løfter en mot himmelen. Det lykkes ikke alltid. Men man kan nesten velge hvilken side man vil vende opp.