Logg inn

I en død som hans

Våpenet var av uvanlig grovt kaliber. Morderen rettet det mot 25 år gamle Alexander Wallberg, bakfra og på åpen gate. Ett skudd, bare, rakt i hjertet. Dette er beretningen om «en fatal misforståelse». Om påske, og lys fra en åpen avgrunn.

En tekstmelding raser i vei gjennom morgenluften over Vest­-Sverige. En av utallige sån­ne denne tirsdagen i påskeuken 2009, et streif av bekymring på vei fra far til sønn.
«Alex...» står det, «...det var väl inte du...» står det, der SMSen skytes ut fra en mobil i forstaden Hindås, ut i åpent lende mellom radiomastene, over gråbleke myrer, skogholt og næ­ringsparker, over riksveier med avtagende rushtrafikk, over fly som takser langs rullebanene på Landvetter.
Før noen har sanset seg, når den sitt mål tre mil lenger vest, i den sentrale bydelen Johanne­berg, på fortauet utenfor Spal­dinggatan 11, i jakkelommen til en høy og blond mann. Nå avgir den sine vibrasjoner mot krop­pen hans, toppstudenten ved HDK, Högskolan för design och konsthantverk, en musikkglad ung mann, låtskriver og oppfin­ner, som for bare minutter siden hadde småløpt bort gaten fordi han var sent ute til første time.
Nok en par vibrasjoner, bare, og noen ord til: «...det var väl inte du som råkade illa ut där på Johanneberg?»

Smellet

Den unge mannens far, Stefan Wallberg, hadde begynt dagen på hjemmekontoret med et sveip innom GP.se, nettsidene til Göteborgs-Posten. «25-årig skjuten i Johanneberg», sto det der, noe om et skuddrama på åpen gate. Halvt på fleip tastet han ordene inn i meldingsfeltet og trykket «Send».
Smellet var voldsomt, sa vit­nene, som når et dekk eksplode­rer. De snakket om en sølvgrå bil, muligens en BMW, og om to menn, om en som gikk rolig tilbake til bilen etter skuddet, om at han ikke så svensk ut, at han var for mørk til det, at han hadde skinnjakke, solbriller og høyt, rufsete hår, og at den and­re, sjåføren, satt klar til å gi gass og kjøre vekk.
Offeret deiset bakover, falt håndløst mot asfalten og ble liggende. Forbipasserende kom til. Drønnet fikk en kvin­ne til å styrte ut fra første etasje i bygården der den unge mannen og samboeren bodde, kvinnen bøyde seg over offe­ret og startet hjerte-­ og lungeredning, for han var fortsatt i live, kjempet i ørske, og kvin­nen – hun jobbet visstnok på legevakten – kjempet hun også, rytmisk og bestemt, mens hun gjentok, med rolig stemme, at han skulle holde ut, at ambu­lansen var på vei.
Så var den der, livredder­ne ilte til med utstyr og gjor­de det de kunne, men så kjente også kvinnen hvordan kroppen hans ga opp, hvordan det jobbiga släppte, og da hadde hun tatt ham i armene sine, i tide til å høre ham dø.

Absurd

Klokken var rundt 14.30 da mo­bilen ringte hos Stefan Wallberg, Alexanders far. Han tok den, anelsesløst, for uroen rundt morgennyhetene hadde han nesten glemt.
«Det är från polisen», sa mannsstemmen, og oppga nav­net sitt. «Vi vil träffa dig, det gäller Alexander Wallberg.»
Angsten hugg til.
«Vad gäller det?»
«Det får vi ta när vi er hemma hos er.»
Herregud, tenkte Stefan Wallberg, så var kaoset løs, fø­lelser og tanker føk i alle retnin­ger samtidig.
– Jeg ba, jeg ba til Gud om at Alex bare måtte være skadet og ikke drept, sier han.
– Og så tenkte jeg – absurd! - at jeg hadde jo et pi­ratkopiert program på PCen, at politiet kunne finne det og det ville være ille, dessuten at jeg måtte lage mat til kona mi, Mabel, for dette kunne nok bli en lang dag.
Omtrent samtidig ringer det i mobiltelefonen til Mabel Wall­berg, Alex' mor. Hun er også på jobb, står i skogkanten i Lan­dehov, ikke langt fra Landvet­ter flyplass, og holder styr på en flokk barnehagebarn som gril­ler pølser og tumler våryre om­kring. Emelie, Alex' søster er der også, hjemme på påskeferie fra studiene ved Teaterhögskolan.
Det er politiet som ringer. De ber henne komme hjem. Mer vil de ikke si.
Mabel og Emilie setter på sprang mot bilen og kjører hjemover mot Hindås med Emilie ved rattet.
Under den korte bilturen sitter Mabel med hamren­de hjerte, prøver å be, be for Alexander, at det ikke må ha skjedd, det hun frykter.
Men så kjenner hun noe an­net glimte til, noe hun senere skildret i en tekst:
Underlig! I stedet for den fysiske følelsen av Alexander, den jeg bruker å ha for ham, får jeg fornemmelsen av hans strålende sjel.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også