Skagensalaten

Den kristne mystikken hører til en glemt, men avgjørende understrøm i norsk idéhistorie, mener Kaj Skagen. Nå er han aktuell med biografien om et land.

Reportasje

– Det nasjonale har vært hovedtema i norsk kultur og åndsliv fra slutten av 1700-tallet og frem til godt inn i 1960-årene. Men plutselig er det borte. Og ingen kan lenger svare på «hva er det norske?», sier forfatter Kaj Skagen. – Borte? Det virker ikke som vi snakker om annet. – Spørsmålet er absolutt oppe hele tiden. Men svaret da?

Tinder-mannen

Norge, vårt Norge er Skagens eget svar. Boken er nettopp ute på Dreyers forlag, og er både en personlig norgeshistorie, et forsøk på å grave frem de mer ukjente delene av idéhistorien, og et aldri så lite – 427 sider langt – innlegg i debatten om «hva er norsk kultur?».

Her serveres verken brunost eller kvikklunsj.

Norge, vårt Norge dreier seg derimot om hvilke tanker som har stått på menyen idet nasjonen Norge ble skapt og formet. Og om hvordan noen av disse befinner seg i en nedstøvet kokebok, mens andre i dag serveres i hver eneste kiosk.

Vi kan hoppe rett inn i fortellingen med å introdusere mannen som Skagen kaller «det moderne individet in persona»: Hans Jæger, den alkoholiserte talsmannen for fri seksualitet og Kristiania-bohemen. På slutten av 1800-tallet, lenge før sjekke-appenes tid, sa Hans Jæger at han ble snytt for 19/20-deler «av sitt livsinnhold» når ekteskapet tvang ham til kun å ha forhold til en eneste kvinne i livet, i stedet for 20.

De fleste vil si at «Men vi kan da ikke drepe et menneske!». Men hvorfor kan vi ikke det?

—   Kaj Skagen

Jæger, og de andre kulturradikale, drømte om å sette menneske­naturen fri, og førte kampen for å bryte ned tabuer. Da møtte de imidlertid et par hindringer: Kristendommen med «dens puritanske og livsfiendtlige moral» – samt barnet.

«Hvordan kunne seksualiteten være fri, når den førte til barn man måttet ha ansvaret for i tyve år fremover, selv om det kritiske samleie bare varte i noen øyeblikk?» skriver Skagen, som i et senere kapittel gir denne diagnosen på vår egen tid: «Etter kulturradikalismens utlevelse er det den enslige og steriliserte som gir selvrealiseringen dens triste ansikt. Vesten søkte den evige ungdom, men ble isteden til en udødelig olding», skriver han.

Understrøm

Om det stemmer at dette er effekten av en hovedstrøm i norsk tro og tanke, der «ekspertstyre, kapitalmakt, tradisjonsløshet og depressiv lysttilfredsstillelse» har fått råde, så finnes det, ifølge Skagen, også en understrøm.

Det er denne han mener at har gravd ut det elveløpet som fortjener navnet norsk kultur: «Det dypest norsk-kulturelle», skriver Skagen innledningsvis, «er foreningen av kristen mystikk og fransk opplysning, eller syntesen av metafysikk og sosial bevissthet.»

Hva som sies mellom permene,­ skjuler seg allerede i tittelen. Den spiller på Jens Bjørnesboes Norge,­ mitt Norge.

– Da jeg var ung, var det en av de første bøkene jeg leste som grep meg. Når jeg har skrevet Norge, vårt Norge, peker det på at noen fellesverdier glemmes, i hele denne utviklingen mot kulturradikalisme og individualisme,­ sier Skagen.

– Hvorfor er det viktig for deg å kritisere kulturradikalerne?

– Spørsmålet er: Var det ikke bare bra at vi fikk en kultur­radikal retning? Og jo. Den har mange­ positive sider. Den fremhever individet og friheten. Den har sine røtter blant annet hos Søren Kierkegaard, idet Georg Brandes tar Kierkegaards individualisme og gjør den sekulær. Men når man etter hvert kun ­fokuserer på individets frihet, på personlig lykke og behovtilfredsstillelse, uten selvdisiplin og fellesskapsverdier, går samtidig noe tapt. Det blir vanskelig å ­etablere faste, varige relasjoner. Og det blir vanskelig å oppleve ting som ikke er tilfredsstillende­ – og tåle det. Når de gamle, kristne­ verdiene blir forkastet, da mister vi et slags våpen i livet, og samtidig også noe av evnen til å skape tilfredshet og lykke, sier Skagen.

Hvorfor ikke drepe?

I et av kapitlene, kalt «Frigjøringen av pattedyret», argumenterer han for hvordan kulturradikalismen glir sømløst over i transhumanismen.

Transhumanismens trossetning er at ny teknologi kan forbedre livet ved å forandre mennesket med bioteknologi, nanoteknologi og kunstig intelligens.

– Kan ikke den kristne humanismen sees som del av samme tradisjon? Teologen Teilhard de Chardin, som du nevner som eksempel på den arven som du mener Vesten har forsømt, er nettopp opptatt av at mennesket utvikler seg mot det ultimate?

– Det er en enorm forskjell på om du søker å nå det fullkomne med din bevissthet, gjennom bønn og meditasjon, og det å gripe inn i genstrukturen. Det interessante her, er hvor vanskelig det kan være å forsvare humanistiske ideer og idealer. Skagen tar et eksempel fra Dostojevskijs Forbrytelse og Straff: Hvorfor kan ikke Raskolnikov bare drepe den forferdelige pantelånersken hvis det bare er fordeler ved det?

– De fleste vil si at «Men vi kan da ikke drepe et menneske!». Men hvorfor kan vi ikke det? Plutselig dukker det opp mennesker som stiller spørsmål ved livets ukrenkelighet og ved alle humanistiske verdier som vi tar for gitt. Når vi da skal forsvare disse verdiene, trenger­ vi et religiøst eller metafysisk menneske­bilde som basis for en argumentasjon for humanismen. For eksempel lar det seg rasjonelt­ argumentere for å forbedre mennesket gjennom genteknologi. Argumentet mot slik inngripen i livet er at naturvitenskapelig forskning ikke kan gjennomskue hele virkeligheten, og dette argumentet må bygge på et metafysisk eller religiøst menneskebilde som du finner det i den mystiske, kristne idétradisjonen: I det øyeblikket du godtar at det finnes et område som vi ikke gjennomskuer vitenskapelig, åpner du også for større tilbakeholdenhet med å anvende teknologi til å «forbedre» mennesket.

PETER SINGER: – Masse er galt med ideen om at livet er hellig

Mystikk?

Nettopp mystikken er en avgjørende drivkraft i Kaj Skagens norgesbiografi, som starter med et pastoralt bilde av Hans Nielsen Hauge som får en sterk religiøs opplevelse mens han går i åkeren og synger ­«Jesus din søte forening å smake».

For å forklare hva han mener med mystikk, viser Skagen innledningsvis blant annet til dikteren­ og filosofen Aasmund Brynildsen (1917–1974). I essayet­ «Tro og viden» skriver Brynildsen at den kristne troen «ble holdt levende opp gjennom vår historie av menn og kvinner som målbevisst og metodisk arbeidet med seg selv for å nå til religiøs erfaring og erkjennelse». Et slikt metodisk erfarings- og erkjennelsesarbeid, var «i sin art» et rasjonelt arbeid mente han. I de påfølgende kapitlene tar Skagen for seg en rekke skikkelser fra norsk historie, som han mener følger et slikt spor.

Mange idéhistorikere mener­ i dag at det er tøys å snakke om noen mystisk idétradisjon. Blant annet fordi vi har en helt annen virkelighetsforståelse enn de som vi gjerne referer til som «mystikere» fra tidligere tider. Ergo blir mystikk bare et språk vi pynter oss med.

– Du vet, jeg har ikke skrevet boken innenfor for en akademisk tradisjon. Men jeg spør hvilke strømninger som finnes, og hva som blir toneangivende. Jeg har gått gjennom et svært landskap, og kunne ikke ta med alt. Prosjektet ville vært håpløst ellers, svarer Skagen.

Steiners arv

– Jeg opplever som leser at Brynildsen og miljø­et han hørte til er et viktig omdreiningspunkt for deg. Er ­Brynildsen din skjulte Vergil, din ledsager gjennom historien?

– Jeg har stor respekt for Brynildsen. Jeg traff ham også – aller­ sist ute på Veierland, der han bodde. Han har på en måte fått en voksende rolle i norsk ­offentlighet, og han er en av de som formulerer kristen mystikk tydeligst. Han er ingen Vergil for meg, det vil jeg ikke si. Men det jeg synes er interessant her, er at du kan finne en norsk mystikk­tradisjon, fra Henrik Steffens og Henrik Wergeland, til Marcus Jacob Monrad, via de klassisk verdikonservative, og videre til 1950-tallsantroposofene og miljøet som Brynildsen var del av. Selv om Brynildsen ikke likte å snakke om Rudolf Steiner, så er det hos Steiner han har fått ­nøklene sine. Slik er det for alle – man bruker de impulsene man har fått, enten man faller under den ene eller den andre innflytelsen. Det å være bevisst på hvem man faller under, det er egentlig hemmeligheten. Det er viktig for meg si her.

– Hvem har du falt under?

– Det er klart at Steiner har hatt enorm betydning for meg. Og det jeg gjør i boken, er å legge den norske, antroposofiske tradisjonen inn i norsk idéhistorie. Bevegelsen er lite utforsket av andre, men den er egentlig ganske stor. Det skal ikke forbause meg om du kommer opp i 30–40 navn av forfattere og kunstnere som er inspirert av Steiner, selv om det er få av dem som man kan si at har tilhørt selve innerkjernen av det antroposofiske miljøet.

LES OGSÅ: 1.000 sider om Steiner ble Kaj Skagens selvangivelse

---

ORDLISTE

  • Antroposofi Filosofisk retning som vil forene ­naturvitenskap og intuisjon. Grunnlagt av østerrikeren Rudolf Steiner. Kulturradikalisme Kulturstrømning som vektlegger ­rasjonalisme, fornuft og framskrittsoptimisme. Grundtvigianisme Kirkelig og folkelig kulturbevegelse­ basert på tankene til Nikolaj F.S. Grundtvig. Grundtvigs pedagogikk preger folkehøyskolene. Mystikk Opplevelse av innsikt i tilværelsens dypeste virkelighet, av harmoni med naturen, eller kontakt med en guddom. Ordet kommer av det greske ordet myein, men dukker opp som substantiv i europeiske språk først i opplysningstiden. Tinder Dating-app for mobil. Transhumanisme Ideologi som radikalt vil forbedre mennesket ved hjelp av et bredt spekter av teknologi.
  • Kilde: Kilde: snl.no/Wikipedia

---

Selvforakt

Likevel er det andre­ skikkelser som Skagen mener har satt de største avtrykk­ene på norsk kultur de siste tiårene. Vi preges i dag av en antinasjonal selvforakt, ­mener han, og argumenterer i kapitlet «Ex oriente lux» (lyset fra Østen) for at vi har vært opptatt av å vrake alt det som den «europeiske sivilisasjon» har frembrakt. I stedet har en hel generasjon av norske filosofer og politikere reist i flokk og følge­ til fjerne himmelstrøk, hyllet despotiske regimer og østlige religioner.

Både Dag Solstad og Jens Bjørneboe er eksempler på det Skagen kaller «tredjeverdenismen».

– Da jeg leste dette, tenkte jeg at det ble litt for forenklet – å snakke om det «vestlige» og det «østlige»?

– Men er det ikke det vi gjør? Vi skiller mellom ting, for å forstå dem. Enhver fremstilling blir en forenkling, det ligger i sakens natur.

– Burde man ikke være litt forsiktig med å fremsette slike kategorier i dag. Det er nok av dem som bruker slik til å skape ufred?

– Nei, det er jeg ikke enig i. Vi er nødt til å forstå hvordan ting er, og hvis man er redd for å snakke om ting, hvordan skal man komme til forståelse av noe som helst? Skulle man springe fra idéhistorisk forståelse til massedrap, så må man være gal. Det er ingen som gjør det. – Breivik ...

– Han hadde knapt noen idéhistorisk forståelse, bare en ideologisk forblindelse, og det var patologisk. Du kan ikke nærme deg forståelsen av noe som helst uten å snakke om det. Tausheten, det at man ikke snakker om ting, ikke undersøker dem ... Nei, det må finnes et åpent felt for å forstå og mene ting.

– Hva hvis kategoriene ganske enkelt ikke stemmer?

– Falsk innsikt er alltid skadelig. Men du kan ikke på forhånd vite om innsikten din er falsk eller ikke. Rent empirisk er visse tanker oppstått i vestlig sivilisasjon, andre i østlig sivilisasjon. Hinduisme, buddhisme og islam er også geografiske og historiske østlige retninger, og disse begrepene forsvinner ikke selv om vi har fått flyvemaskiner og kan flytte oss over grensene på noen timer. Forskjeller forsvinner ikke så lett. Og glemmer man det, er man ikke bevisst på hvilken bakgrunn man selv har, eller hvem og hva man er påvirket av. Vi er jo ikke redd for å innse forskjeller når det gjelder enkeltindivider. Vi sier lett at «du er sånn og sånn og sånn, og jeg er sånn og sånn.» Og slik kan vi forstå hverandre. De samme må gjelde for sivilisasjoner og kulturer: vi må innse og erkjenne forskjellene. For de er der. De blir farlige bare hvis vi sier at vi er helt like.

Underkastelse

I avslutningskapitlet drøfter Skagen den franske­ romanen Underkastelse av Michel Houellebecq. Forfatteren – og hans hovedperson François – forstår «at den ­europeiske sivilisasjonen ikke kan overleve uten et religiøst grunnlag», refererer Skagen, men mener analysen likevel bærer galt av sted.

«Houellebecq tror at François må gjenopplive en kristendomsform som tilhørte forrige årtusen,» skriver Sagen og legger til: «François skjønner ikke at det utlignende skrittet ­videre og ut av den ­moderne ­ensidighet må ligge i forliket mellom opplysning og kristendom som forvandler begge ­deler».

– Mange snakker i dag om «kristne» verdier eller tradisjoner, men ikke like mange går inn på hva dette er. Nettopp i den tidsperioden du skriver om, kives teologene om helt grunnleggende­ spørsmål – om kirkens dogmer er sanne, og om det overhodet finnes noen «kjerne»­ i kristendommen. Hvorfor går du ikke nærmere inn i disse debattene?

– Du savner en kristendomsdefinisjon i boken, du?

– Ja. Egentlig.

– Jeg berører vel diskusjonene,­ om enn noe overfladisk. Jeg gjengir tankegangen i tysk idealisme, grundtvigianismen, hos Hauge og Kristian Schjelderup, og Steiners evolusjonsideer. Det er klart man kan gå dypere i det. Og det kan hende at jeg tar ting for mye for gitt. Men det er ikke bokens tema, bokens tema er hva er det norske. Slik er det med alle bøker, man kan ikke få med alt. Skagen tar en pause, trekker på smilebåndet: – Og det er jo også en gammel tradisjon, at man skal legge inn en feil.

LES OGSÅ: – Houellebecq må leses som satire

To poler

– I et intervju nylig etter­lyste du alternative stemmer.­ Hvor skal de alternative stemmene komme fra – de fleste er jo ikke særlig opptatt av metafysikk?

– Er ikke denne boken en slik stemme da? Kristen filosofi, mystikk, klassisk dannelse, alt dette er jo en stor tradisjon. Den forsvinner ikke. Den går bare under jorden. Tidvis privatisert, forstenet, men jeg har ingen tro på at denne tradisjonen hører til en slags fortid som er overvunnet. Det er den positivistiske troen, det. Moderne rasjonalitet og kristen mystikk er to parallelle, moderne bevegelser. At det ene forsvinner fra overflaten, betyr bare at for få beskjeftiger seg med det. Det betyr ikke at det er borte, bare at det er ute av syne. Men det er viktig å beskjeftige seg med det på en måte som tar med opplysningsaspektet. For dette er to poler som opplyser hverandre. En rasjonalitet uten den metafysiske horisonten blir farlig, fordi den er uten begrensninger. Og sikkert kan man si det samme om en mystikk uten opplysning, avslutter Skagen.

Falsk innsikt er alltid skadelig. Men du kan ikke på forhånd vite om innsikten din er falsk eller ikke.

—   Kaj Skagen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje