Les alt for bare 10 kr!

Vinduet er åpent

Hvorfor lukker sykepleiere opp vinduet hos en død for å slippe sjelen ut? For Øyvind Thomassen er livet sterkere når døden ikke blir fortrengt.

Publisert 16. mars 2018

Den ferske turnuslegen står ved døren til rom 419 og lurer: Skal jeg banke på? Skal jeg gå rett inn? På innsiden ligger en gammel kvinne som er død. Oppgaven hans er å bekrefte døden.

Noen uker tidligere har han overhørt sykepleiere som snakket til en død som de stelte. Dette har han ikke lært noe om på medisinstudiet. Han banker på, går inn, gjør undersøkelsene, men prater ikke. Han lukker øynene på den døde, og er usikker på om han burde gjort det. Så skal han ut av rommet, men hva gjør han nå? Skal han snu ryggen til og bare gå rett ut? Skal han stå stille i noen sekunder og vise respekt? Det blir til at han går baklengs mot døren og sier: «Farvel». Vel ute i korridoren puster han lettet ut. Han håper ingen har sett på.

Et urbehov

17 år etter tenker Øyvind Thomassen ofte på den dagen på rom 419. Som anestesilege i luftambulansen i Bergen har han møtt døde mennesker mange ganger. Han ser pårørende som famler og kjenner seg like hjelpeløse som han gjorde den dagen. Det hender han sier at de kan ta på den døde. Han eller hun er ikke smittsom. Det er bare to minutter siden det var liv.

– Man kan ingenting om døden. Den er helt institusjonalisert bort, sier han.
Den 48-årige sørlendingen har en sportssekk på ryggen, håret er lett bustete som seg hør og bør på en mann som liker seg best ute i elementene. Gi mannen snø, terreng og ski, og han stortrives.
Nå har han tatt turen over fjellet fra Bergen til Oslo for å presentere boken han har skrevet: Livredderen og døden. Historier om redning, håp og avskjed.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også