Logg inn

Aldri forlatt

Kristin Moen Saxegaard tror ikke at Gud er Gud om alle mann 
var døde. Men hun vet at Gud var på Utøya.

– Jeg har grudd meg til at tanker og følelser skal begynne å kverne i meg igjen. Det som kommer tilbake når jeg er i berøring med Utøya vil alltid sitte i meg.

Kristin Moen Saxegaard puster tungt. Den lysegrå strikkejakka med pastellgrønt mønster myker opp den stramme presteskjorta.

For noen dager siden så Ringerike-prosten Erik Poppes nye film Utøya 22. juli. Hun hadde med seg sin 18 år gamle datter på forhåndsvisninga. Viktoria var bare 11 da angrepet skjedde, men er i dag aktiv i AUF. Da dattera skulle delta på sommerleir fem år etter, skrev Saxegaard i lokalavisa Ringerikes blad om de blanda følelsene hun hadde – frykt og stolthet om hverandre.

– De unge er så tydelige i at de vil kjempe for de verdiene AUF ble angrepet for, særlig innvandringspolitikken. For oss gamlinger er det en vekker, sier Saxegaard.

Samtidig husker hun mødrene hun møtte på Sundvollen. I fire dager snakka Kristin Moen Saxegaard med pårørende og overlevende etter skyte­massakren. Opplevelsen slipper ikke kroppen.

– Å se filmen, og å huske tilbake på navnelistene og bildene over alle de som døde. De var så unge! Råskapen i å henrette tenåringer, gjør fortsatt veldig inntrykk.

Hennes ansvar

Kristin Moen Saxegaard var på Korsvei-festivalen i Seljord da hun hørte nyheten om en bombe i Oslo. Hun hadde vært prost i Ringe­rike et halvt års tid, men hadde ferie.
Så kom meldinga fra Utøya. Det var hennes ­prosti. Hennes ansvar.

I bilen på vei til Hole lurte hun på hvordan hun skulle klare oppgaven. Hun følte seg liten i den store sammenhengen. Men på Sundvollen ble det aldri tid til å tenke på seg selv.

Saxegaard kjente at presteyrket ruster også til store katastrofer. En prest har trening i å møte sorg og fortvilelse.

– Omfanget, tyngden og ondskapen i det var ­annerledes. Men det tenkte jeg ikke så mye på mens vi var der. Å møte én og én familie var kjent, sier Saxegaard.

Hun skjerma seg fra medieomtalen. Orka ikke høre de andre fortellingene eller de store ordene. Prestene gikk inn som en del av helseteamet. Trosspørsmål var sjelden tema. Det viktigste var å være til stede der og da, å være en som tålte andres sorg og fortvilelse.

– Samtidig var jeg der fordi jeg tror på Gud. Jeg representerte en tro som forteller at noe står fast selv om alt annet har gått i oppløsning. Det finnes­ noe å lene seg på, noe å holde fast i. Der og da hadde jeg ikke så mye mer enn dette å si om Gud.

Flere ga tilbakemeldinger om at det var fint å snakke med en prest, en som fortsatt trodde det fantes noe godt i verden. En far fortalte at han selv totalt hadde mistet grepet om Gud, men ville at hun skulle fortelle om sin tro.

– Hvis man skal være sint på Gud eller klage til Gud, må man først ha en ­aktiv tro. De jeg møtte var mer folkelig troende, de avskrev Gud i stedet. Mange tenker nok at hvis Gud ikke viser seg, så finnes han ikke. Jeg tror mange har en sånn tro, en barnetro som aldri blir en voksentro. Den tåler ikke kriser.

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også