Logg inn

Fem hundre års forventningspress

Før var prekenen limet som holdt samfunnet sammen. Dagens prester drømmer at de står avkledd på prekestolen.

Det var en gang bønder og fiskere tok på seg finstasen, kavet seg til kirken og presset seg inn i benkeradene.
For å bli sett? Ja visst. Og sikkert for å slarve og sladre litt. Men aller mest for å lære om tilværelsens store mysterium av lokalsamfunnets klokeste, mest beleste og verdensvante mann: Presten.
Så kom pietismen med nye kirkesamfunn, sekulariseringen med nye livstolkninger – og velferdssamfunnet med nye utdanningsmuligheter, som fikk vanlige folk til å sette spørsmålstegn ved autoritetene og deres sannheter.
Det er lenge siden søndagens preken var lokalsamfunnets pulsslag. Men fortsatt tar hundrevis av norske prester på seg prestekjortelen hver søndag, og går de tunge skrittene opp til prekestolen. I den minst svette hånda holder de en tynn bunke ark, hvor noen ord er strøket over og andre er streket under. Når de har kommet helt opp, og har lagt prekenteksten foran seg, sier dagens prester – litt oftere en før – en stille bønn:
«Kjære Gud, la dette gå bra».
– Det er typisk at prester drømmer at de står på prekestolen og oppdager at de er nakne, sier Merete Thomassen, prest og førsteamanuensis ved Teologisk fakultet.
– Eller at de står der og ikke aner hva søndagens tekst er. Det er stressdrømmer, som vitner om en frykt for å bli avslørt. Følelsen av å måtte spørre seg selv: «Hvem er egentlig jeg, jeg som plunder med mitt eget liv og strever med tvil og tro?»
Hun påpeker at utdanningsnivået var mye lavere for hundre år siden.
– Nå sitter det flust med mastergrader og doktorgrader i benkeradene.

Gruppearbeid

En av kirkene hvor doktorgradene kanskje sitter tettest, er Uranienborg kirke, vest i Oslo, noen steinkast unna både Menighetsfakultetet og Teologisk fakultet. Her fylles benkeradene med teologer og andre som på forskjellig vis har som levebrød å gi uttrykk for sine kritiske meninger.
– Jeg liker ofte bedre å preke fra lesepulten, sier Eirik Rice Mills, prest i Uranienborg.
– Men menigheten vil at jeg skal stå på prekestolen, så da gjør jeg det. Jeg er fullstendig klar over at kirkebenkene i Uranienborg er fulle av folk med større teologisk kompetanse enn meg, så jeg forsøker heller å sette ord på noen allmenne livserfaringer. Noen synes prekestolen gir en trygghet, men for meg er det symbolsk krevende.

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også