Logg inn

Når jorda slår tilbake

Etter å ha tukla med skaperverket i noen tusen år, har vi god grunn til å frykte naturen.

– Her i Skedsmo er det lange tradisjoner for å fylle hull med søppel.
Armen til Vidar Hoel sveiper over en tilsynelatende fredelig snøflate. Under beina hans er et tjukt lag med menneskeskapt skrot. En gang var det bølgende ravinedaler her. Små bekker som sakte spiste seg ned i jorda og dro med seg sedimenter ut mot havet. Sedimenter som igjen danna nye lag med jord, og igjen ble elvedaler.
– Før søppelfyllinga ville vi stått i løse lufta.
Det samme gjelder mesteparten av stua til Hoel. I praksis vipper huset på kanten av en kløft. En kløft fylt med gammelt husholdningsavfall, varmtvannsberedere som ikke lenger bereder vann, og sannsynligvis ett og annet bilvrak.
Holt Vestvollen er et eksempel på menneskelig dårskap. I vår jakt på materielle goder hakker vi løs på moder jord som om det ikke finnes grenser. Men det gjør det, selv for en tålmodig vert som vår.

LES OGSÅ: Fryktens byggesteiner

Brann

En klinkekulefotball ruller over gulvet til Vidar Hoel. Den skulle ha ligget stille. Når Hoel åpner et vindu liksom ramler det ut, blir hengende et stykke ut fra veggen. Når Hoel og resten av familien spiser frokost ved spisebordet, kjenner de hvordan tyngdekraften trekker dem mot hagen.
– Vi får stadig nye sprekker i pipa, den beveger seg vestover. Søker liksom hjem til søppelfyllinga.
Hoel ler en kort, resignert latter. Han stivner til på stuegulvet. Ser oppgitt ut på sletta, gangveien og rekkehusa bak.
På et skilt som peker inn stikkveien der huset til Hoel ligger, står det «180–194». Der Lensmann Klevs vei 188 en gang lå, står bare et ensomt epletre igjen.
– Det begynte å brenne i veggen inn til badet. Det er varmekabel i sokkelen på disse husa, da de kortslutta tok det fyr i metanen som siger opp av gulvet. Til slutt kjøpte kommunen huset og reiv det.
Hoel er lei av å bekymre seg. Han er lei av å være redd. Av å se at huset sakte synker ned i søpla. Av å frykte den kreftframkallende bezen-gassen som siver opp gjennom gulvet, lommene med metan som bygges opp.

Eksistens: Frykten for naturen

Dette er den sjette og siste artikkelen i en serie om frykt. 

I dag stiller vi spørsmålet: Har vi grunn til å frykte naturen?

Prøv oss gratis i tre uker

Fyll ut med norsk mobilnummer og en e-postadresse.


Eller se flere abonnementsalternativer

Når du klikker «bestill» må du opprette en bruker som du benytter for å logge inn på ulike enheter. Dersom vi ser at du har en bruker med samme mobilnummer registrert bruker vi denne. Abonnementet stopper automatisk etter tre uker.

Les også