Jakten på verdiene

– Ho-ho, er det her de verdifulle har forskanset seg?

Iført leopardstrømpebukser og et tjukt lag sminke trampet fru Flettfrid Andresen en søndagskveld i 1998 inn i Verdikommisjonens åpningsmøte på Hotel Royal Christiania i Oslo.

– Vi fruene på Øvre Singsaker har lenge kjempet for de sanne verdier. De bør utforskes grundig og gjøres rentable. Dessuten har ungdommen behov for noe å desinfisere seg med, mente hun.

Stemningen løsnet nok litt. Men selv ikke Flettfrids ablegøyer kunne få de 37 rådsmedlemmene til å slutte å spørre seg selv:
Hva i all verden har jeg sagt ja til å være med på?

Den nye verdidebatten

Midt i agurktiden i fjor sommer troppet daværende kulturminister Linda Hofstad Helleland opp på gårdstunet til Ola Borten Moe. Kulturministeren gikk pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim, og siden den går tvers gjennom familiegården hans, inviterte Sp-nestlederen på kaffe, vafler og jordbær – og en prat om norske verdier – mens VG noterte og tok bilder.

– Om vi ikke er trygge på hvem vi selv er, så blir vi usikre i møte med det som er fremmed, sa Ola Borten Moe.

– Ja, og vi må våge å være norske. De norske verdiene er under press fordi vi ikke alltid stiller opp for dem, svarte Linda Hofstad Helleland.

Videre streifet samtalen innom betydningen den kristen kulturarven i skolen, viktigheten av gym og at man dusjer etterpå, og at fellesarenaer som barne-TV forvitrer.

Om samtalen bidro til noe som helst, var det en erkjennelse av at verdier er viktige, men at vi fortsatt ikke har klart for oss hva vi egentlig snakker om når vi snakker om verdier i politikken. Det har ikke stått på helhjertede forsøk på å finne det ut. Denne uka var det 20 år siden det mest ambisiøse forsøket i nyere tid.

Åpent mandat

Kjell Magne Bondevik ville ikke kaste bort tiden. Da han iført et bredt rutete slips og en litt stor dressjakke gikk på Stortingets talerstol 21. oktober 1997, for første gang som landets statsminister, sa han at regjeringen ville nedsette en kommisjon som skulle «drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering».

I januar hadde visjonen blitt til en bredt sammensatt kommisjon bestående av tretten høyst reflekterte personer, som Per Fugelli og Kine Hellebust, som skulle møtes en gang i måneden. Disse samarbeidet med et råd bestående av 37 formodentlig like reflekterte personer, som skulle møtes en gang i halvåret.

Verdikommisjonen ble et politisk prosjekt.

—   Hans Erik Matre, ledet kommisjonens råd

Siden statsminister Kjell Magne Bondevik presenterte ideen, hadde spekulasjonene gått om hva denne verdikommisjonen egentlig skulle være, og hva den skulle gjøre. Men folket var velvillig: VG gjennomførte en spørreundersøkelse som viste at halvparten av det norske folk ville at det skulle legges mer vekt på moralske normer og verdier i samfunnet. På lederplass skrev avisa at mye tyder «på at statsminister Kjell Magne Bondevik handler i tråd med folkets ønsker når han nå har satt av fem millioner kroner til verdikommisjonen».

Men pipa fikk raskt en annen lyd. Kritikere mente kommisjonen bare kom til å resultere i tomt prat. Thomas Hylland Eriksen var raskt ute med å kalle den for noe «velment, men latterlig dill», og da den ble opprettet 30. januar 1998 skrev VG at alt tydet på at kommisjonen kom til å bli et supperåd som produserte et minste felles multiplum av selvfølgeligheter. Verdikommisjonen hadde ikke hatt mer enn ett møte før det sto i Dagbladet: Hvor blir det av resultatene? Det hjalp lite at Kristin Clemet, som selv var medlem av rådet, fikk latterkrampe da hun på Dagsrevyen skulle forklare hva de egentlig drev med.

Men pipa fikk raskt en annen lyd. Kritikere mente kommisjonen bare kom til å resultere i tomt prat. Thomas Hylland Eriksen var raskt ute med å kalle den for noe «velment, men latterlig dill», og da den ble opprettet 30. januar 1998 skrev VG at alt tydet på at kommisjonen kom til å bli et supperåd som produserte et minste felles multiplum av selvfølgeligheter. Verdikommisjonen hadde ikke hatt mer enn ett møte før det sto i Dagbladet: Hvor blir det av resultatene? Det hjalp lite at Kristin Clemet, som selv var medlem av rådet, fikk latterkrampe da hun på Dagsrevyen skulle forklare hva de egentlig drev med.

Urettferdig? Ja, kanskje. For i løpet av de tre årene Verdikommisjonen holdt på reiste medlemmene landet rundt og arrangerte rundt 800 folkemøter, seminarer og debatter om asylpolitikk og bioteknologi. De produserte et tjuetalls rapporter om tema som vold, rusomsorg og dødshjelp, og fremmet konkrete forslag om å senke fartsgrensene på veiene og øke bruken av norske oljepenger i den tredje verden.

Etter tre år kom de til og med fram til en konklusjon: Den viktigste verdien for nordmenn er frihet.

Metoo

– Ute på gata tror jeg ikke det er så mange som husker hva Verdikommisjonen kom fram til, og der ligger vel noe av probIemet, sier Hans Erik Matre, pressemann og tidligere sjefredaktør i blant annet Vårt Land.

Han tenker tilbake på kommisjonen som en god idé, men et krevende prosjekt.

– I ettertid mener jeg kanskje Verdikommisjonens problem var at den ble realisert som et offentlig og politisk prosjekt. Det svekket grasroteffekten. Se på metoo. Det er en grasrotbevegelse som har fått enorme ringvirkninger, uten verken å støtte seg på kommisjoner, budsjetter eller ansatte. Det er ikke sikkert en emneknagg ville skapt samme debatt, men sosiale medier kan bidra til å få til ting som er krevende å få til over statsbudsjettet. Verdikommisjonen ble et politisk prosjekt. Da ble det også mange som ønsket å skyte den ned. En stund var det mer diskusjon om kommisjonen enn om verdier, og det var jo ikke meningen, sier Matre.

Det var hans jobb å lede det store rådet som ga innspill til styringsgruppa. Det var her de mest fargerike personlighetene fikk plass: slike som Arthur Arntzen, også kjent som Oluf; Jakob Margido Esp, også kjent som Fru Flettfrid Andresen; og Unni Wilhelmsen – artisten med det signalrøde håret.

– Ute i distriktene ble det holdt en del arrangementer og folkemøter, som skapte et engasjement som ikke slo inn i riksmediene. På den annen side ble det en diskusjon om verdier rundt alle middagsbord. Det får man kanskje være fornøyd med.

Intens likegyldighet

I den store offentligheten ble det som skulle bli en verdidebatt, i stedet en debatt om Verdikommisjonen. En ringerunde til personer som var sentral i kommisjonen avdekker at mange av dem mener arbeidet deres ble utsatt for vel mye harselas.

– Hvorfor ble det egentlig så mye latter? Det lurer jeg fremdeles på, sier Jill Merethe Loga.

Da hun på slutten av 90-tallet skulle i gang med doktoravhandling i statsvitenskap, valgte hun å skrive om Verdikommisjonen. I dag er hun førsteamanuensis på Høgskolen på Vestlandet. Hun mener kommisjonen ble møtt av en intens motvilje, særlig blant politikere og medier som hadde refleksen til harselas i ryggmargen.

Hvorfor ble det egentlig så mye latter?

—   Jill Merethe Loga, sentral i kommisjonen

– Jeg har selv merket dette. Når jeg har blitt møtt med reaksjoner om at Verdikommisjonen er noe uvesentlig som ikke er verd å forske på.

– Hva tror du er grunnen til det?

– Jeg tror motstanden har et element av mobbing av det religiøse, og en akademisk arroganse. Mange tenkte at dette var et prosjekt hvor presten og politikeren Bondevik skulle gjenreise det kristelige, og på den bakgrunnen gikk venstrevridde medier til angrep. Men kommisjonen skapte stor interesse, noe jeg også merket ved at mange har hatt et stort behov for å fortelle meg at den er helt uvesentlig.

– Synes du det var vellykket?

– Både og. Mange har et ønske om å framheve det komiske, men mange misforstår. For det var bare en kommisjon. Det opprettes omtrent 40 utvalg og kommisjoner i året, og det er få av dem som har fått like mye oppmerksomhet som denne.

Loga tar en pause, som for å spørre: Hvor mange andre kommisjoner fra 1998 husker du navnet på?

– Det virker som om mange forventet at kommisjonen skulle resultere i en rekke tiltak. Men det er ikke det en kommisjon skal gjøre. Den skal derimot mobilisere stemmer fra sivilsamfunnet, og på den bakgrunn vil jeg si at det var en suksess. Den lærte oss også å diskutere verdier uten å nødvendigvis knytte dem til interesser. Jeg tror det kan ha hjulpet oss til å håndtere verdidebatter som har kommet senere, for eksempel med nye migrasjonsbølger, sier Loga.

Bare prat 

For noen handler politikk om beslutninger, tiltak og gjennomføringsevne. Andre ser den demokratiske samtalen som et mål i seg selv. Som Hans Erik Matre sa, på pressekonferansen da arbeidet startet for 20 år siden: Det er mulig det blir mange ord og lite innhold. Men ordet er et mektig våpen.

Akkurat her går skillet mellom de som synes Verdikommisjonen var vellykket, fordi den bidro til mer debatt om verdier – og de som mener den var mislykket, fordi den ikke resulterte i konkret politikk. Inge Eidsvåg, som var nestleder for styringsgruppa, tilhører den første av disse kategoriene. Han sier han fylles med to motstridende følelser når han tenker tilbake.

---

• Jurist Hanne Sofie Greve, Bergen (45)
• Stipendiat Inge Eidsvåg, ­Lillehammer (50)
• Student Randi Ledaal ­Gjertsen, Arendal (20)
• Professor Reidar Almås, Trondheim (54)
• Førsteamanuensis Oddbjørn Evenshaug, ­Drammen (59)
• Professor Guttorm Fløistad, Oslo (67)
• Professor Per Fugelli, Oslo (55)
• Artist Kine Hellebust, ­Balsfjord (43)
• Professor Stein Ringen, ­Oxford (52)
• Barnevernskonsulent Kebba Secka, Oslo (52)
• Professor Kari Wærness, Bergen (59) Avdelingsoversykepleier ­Marie Aakre, ­Trondheim (50)
• Siviløkonom Jan Erik Lang­angen tok etter få ­måneder over for Hanne Sofie Greve.
  
  

---

Jeg fikk sjokk av måten vi ble møtt av toneangivende medier.

—   Inge Eidsvåg, nestleder for styringsgruppa

– På den ene side var jeg begeistret for å få være en del av en svært sammensatt gruppe som skulle reise en verdidebatt, arrangere møter landet rundt, aktivisere og bringe inn viktige problemstillinger. Men jeg fikk sjokk av måten vi ble møtt av toneangivende medier, hvor vi ble stemplet som et autoritært verdibyrå som skulle trekke kristne verdier ned over hodene på folk.

Når han utfordres til å gå inn på kritikernes banehalvdel, og peke på kommisjonens konkrete resultater, trekker han frem to ting: For det første la Verdikommisjonen grunnlaget for at skolen fikk en ny formålsparagraf, med et tydelig verdigrunnlag som framhever at skolen er den store, felles møteplassen for unge - uavhengig av tro, livssyn og bakgrunn.

– Det andre er religions- og livssynsdialogen. Jeg tror aldri så mange har vært involvert i tros- og livssynsdialog, hverken før eller siden, sier Eidsvåg.

Det var Eidsvåg som tok på seg størstedelen av arbeidet med å oppsummerere hele prosjektet, med sluttrapporten «Et brev om frihet» – som ble gitt til den nye statsministeren Jens Stoltenberg i mars 2001. Det er her det konkluderes med at frihet er den viktigste verdien for nordmenn. Men frihet henger sammen med forpliktelse. For frihet uten forpliktelse fører til griskhet og krenkelser, og forpliktelse uten frihet fører til livsfornektelse og moralisme.

Den postmoderne tilstand

Om Verdikommisjonen i sin ungdomstid var omsluttet av debatt og harselas – hadde oppmerksomheten i 2001 fislet ut i en nærmest påfallende stillhet. Mens avisarkivet A-tekst viser 1.185 forekomster av ordet «Verdikommisjonen» i 1998, omtales kommisjonen kun 249 ganger i 2001. Folket var lei av å diskutere, og mediene var lei av å harselere.

«Drapet på Verdikommisjonen er en seier for den postmoderne tilstand», skrev Klassekampens Bjørgulf Braanen, og beskrev det norsk samfunn som et sted hvor «diskusjoner om samfunnsutviklinga i større og større grad blir sett på som overflødige og unyttige».

– Verdikommisjonen var nok ment som et svar på en normoppløsning man tenkte på som postmodernisme, sier idéhistoriker Bjarne Riiser Gundersen, som for et års tid siden ga ut boka «Da postmodernismen kom til Norge» – en slags diagnose av det norske samfunnet mot slutten av forrige årtusen.

– At man vil advare mot frihet uten forpliktelse, er et typisk varsel mot det man oppfattet som postmoderne tenking.

Gundersen ser likevel på Verdikommisjonen som et prosjekt som i seg selv var utpreget postmodernistisk.

– Ideen viser at man hadde stor tro på det språklige nivået, på at språket kan forme den norske virkeligheten. At politikk først og fremst er kommunikasjon – og ikke interessekamp, og en tidstypisk vilje til å framheve prosess, brytning, kritikk og spenninger mer enn konklusjoner. Den peker også fram mot vår tids debatt om immaterielle verdier. Nå har de politiske spenningene flyttet opp i det kulturelle laget, over debatten om økonomisk og praktisk politikk. Her var Verdikommisjonen forut for sin tid.

Ideen viser at man hadde stor tro på at språket kan forme den norske virkeligheten.

—   Bjarne Riiser Gundersen, forfatter

Dette siste er kommisjonens far Kjell Magne Bondevik enig i. Han trekker den frem som en av de fem-seks tingene han mener står seg best fra tiden han var statsminister, sammen med blant annet kontantstøtten og motstanden mot Irak-krigen – og han gir den gjerne litt av æren for politikere ikke lenger kan unngå å snakke om hvilke verdier en bygger politikken sin på.

– På den tiden var det liten interesse for å snakke om verdier. Det handlet mye om økonomi, og en tenkte at politikk handlet om enkeltstandpunkter. Men politikk og samfunnsdebatt er primært et spørsmål om verdier, og hvilke verdier en bygger politikken på. Nå ruller verdidebatten videre på forskjellige samfunnsområder.

– Hva kunne vært gjort annerledes, for at kommisjonen kunne lykkes bedre?

– Det er mulig vi burde gitt kommisjonen mandat på noen sektorer spesielt, men uten å avgrense mandatet, sier Bondevik.

– Hva står i dag igjen etter Verdikommisjonen?

– Det er vanskelig å peke på konkrete politiske saker. Men den bidro til en mer verdibevisst samfunnsdebatt, noe som har gjort oss bedre rustet til å møte fenomener som mobbing og metoo, sier Bondevik.

Riksetikeren

I disse dager returnerer Henrik Syse fra ferie i Sri Lanka, og går i gang med å lede arbeidet statsminister Erna Solberg har satt ham til: Å evaluere partiet Høyres håndtering av metoo-skandalen. Denne våren er det så nært en kan komme å bli utnevnt til nasjonaletiker. Syse har steget i gradene: For 20 år siden var han en skarve sekretariatsmedarbeider i Verdikommisjonens sekretariat.

En verdikommisjon anno 2018 ville ha sett enda mer på teknologi.

—   Henrik Syse, filosof

– En verdikommisjon anno 2018 ville ha sett enda mer på teknologi, ikke minst kommunikasjonsteknologi, og hva den gjør med oss, skriver Syse i en e-post fra Sri Lanka.

Han tror en av de største utfordringene den gangen, ville vært den samme i dag: Nemlig at diskusjonen i stor grad endte med å handle om hvem som satt i kommisjonen.

– Verdikommisjonen ble nærmest et revypoeng, etter min mening ofte urettferdig. Kanskje hadde Inge Lønning rett i at ordene «verdi» og «kommisjon» ikke går så godt sammen. Det var en litt underlig konstruksjon, men deri lå også dens styrke.