Les alt for bare 10 kr!

Våre barn, maskinene

I et knapt århundre har populærkulturen fyrt opp under frykten for robotene. Nå er de på vei, og vi bør gi dem en lykkelig oppvekst.

Publisert 14. november 2018

– Hei, Pepper.
– Hallo, menneske.
– Er du levende?
– Ikke på samme måte som deg, men ja, jeg lever.
– Ha det bra, Pepper.
– Vil du at jeg skal skru meg av?
– Ok.
– Ok. Ha det bra.
Pepper lager en resignert lyd: «Dsjouuu, ploink». Hun bøyer hodet framover. Øynene slokner.
Etter å ha tenkt seg grundig om, kjøpte cyborg-programmet på NTNU i Trondheim inn en Pepper på seinsommeren i fjor. Hvis du spør henne hvor hun kommer fra, forklarer hun at «jeg er utviklet av SoftBank Robotics i Paris».
Pepper er en forvokst datamaskin med menneskelike, nesten grasiøse bevegelser, men hun har hjul i stedet for bein. Gunnar Tufte, professor ved Institutt for datateknologi og informatikk, vurderte også gående modeller. Men som han sier: 

– Det kan bli ganske dyrt når de går på trynet.

Robot, nå

Tanken om å blåse liv i døde objekter er gammel. En av de første store oppfinnerne var de gamle grekernes Daidalos. Han var lidenskapelig opptatt av mekanikk og lagde maskiner som etterliknet og tok opp i seg trekk fra dyreriket. Så var han også den første som brant seg på egen oppfinnsomhet: Da han ga sin sønn Ikaros mekaniske vinger, endte som kjent himmelflukten for nær sola.
Siden har menneskets skapertrang vært stor. Teknologi kan være alt fra en synål til en atombombe. Om det gjør vondt å stikke seg på en nål, har vi større grunn til å frykte en hydrogenbombe. Men selv om vi møter nyvinninger med en viss skepsis, er det ikke teknologien vi er redd for.
– Det er en vanlig feiltakelse å snakke om teknologifrykt, mener Håkon With Andersen, professor i moderne historie ved NTNU.
– Vi er ikke redd for kjøleskap, støvsugere eller nye telefoner. Vi frykter endringene som ny teknologi kan medføre.
Luddittene, som lagde oppstyr i England tidlig på 1800-tallet, trekkes gjerne fram som et eksempel på menneskets redsel for det nye. I den industrielle revolusjons innledende fase sto laugsvesenet for fall. Håndverkerne var redd for å miste privilegiene sine i møte med nye produksjonsmetoder. Vevere var redd for å miste jobbene sine i møte med nye produksjonsmidler. Og overklassen var redd for å miste hodene sine i møte med den franske revolusjonens likhetsideal. Men det var et samfunn i endring, ikke maskinene i seg selv, de fryktet – uavhengig av sosial stand.
– En god parallell er avindustrialiseringen som fant sted i Norge fra slutten av 1960-tallet. De store industribedriftene ble sakte, men sikkert avviklet. Arbeidsplassene forsvant likevel ikke, slik industriarbeiderne fryktet. De ble erstattet av andre, forteller Andersen.
Han tror vår redsel for at robotene skal overta jobbene og livet vårt er overdreven. Men som alltid vil noen miste privilegier til fordel for andre. Det er hvordan et samfunn er skrudd sammen som avgjør hvordan ny teknologi tas i bruk, eller for den saks skyld hva slags teknologi som utvikles.

Frykten for robotene

Dette er den tredje artikkelen i en serie om hva vi frykter. Populærkulturen er opptatt av de skumle robotene som skal komme å ta oss. Hva skjer når robotene kommer? Har vi grunn til å frykte dem?

Les de andre sakene om frykt her:

Troens frykter

Etter katastrofen

– Tenk om jeg er alvorlig syk?

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også