Her kommer den nye tid

Få årstall er mer sagnomsust: Vietnam-krigen går for fullt, Martin Luther King blir drept, Sovjet invaderer Tsjekkoslovakia – og i Paris demonstrerer studentene i gatene. Protestene glir over i massestreik og okkupasjon av universiteter og fabrikker. Demonstrasjonene beveger seg hurtig over landegrensene.

Fremst i toget går de unge, utålmodige voksne. De er del av det store barnekullet etter krigen, som har fått bredere tilgang på utdanning. De ser på etablerte normer og institusjoner med et maktkritisk blikk, og snakker om kvinnekamp, miljøvern og internasjonal solidaritet. 68-generasjonen er et faktum.

97 prosent på høyresiden

Men 1968 er bare startskuddet, og i årene som følger vinner de unge opprørerne viktige posisjoner, med kraft til å endre samfunnet. Også i Den norske kirke.
På slutten av 60-tallet oppgir 97 prosent av kirkelederne på det kirkelige landsmøtet at de stemmer borgerlig. Sosialisme og kristen tro blir karakterisert som uforenelige ideologier.
Spoler vi frem til 2015, står innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug på scenen til Oslo Symposium og omtaler Den norske kirke som «gjennomsyret sosialistisk». Hun mener kirken blander seg utidig i asyldebatten og i spørsmålet om oljeboring i Lofoten. Frp-er Jon Helgheim sier han vil melde seg ut av kirken, fordi den «fremstår som en interesseorganisasjon for sosialistisk politikk». Kristin Clemet hevder kirkens kamp mot oljeboring gjør at Den norske kirke «er i ferd med å degraderes til et litt dårlig politisk parti».
Kritikken er ikke tatt ut av løse luften. En undersøkelse fra 2014 viser at topplederne i Den norske kirke er ganske venstreorienterte, og særlig radikale når det kommer til fordeling, innvandring og miljøspørsmål.
Hvordan kunne kirkens politiske holdninger endre seg så radikalt?

Marx på bedehuset

Mye av svaret ligger i 68-generasjonens inntog i det norske kirkelandskapet. Unge teologistudenter ville ikke slå seg til ro med at kirken bare skulle evangelisere. Nå skulle teologien være politisk, og involvere seg i den tredje verden – i kampen mot det sørafrikanske apartheidregimet og Vietnam-krigen.
En natt i august okkuperte studenter domkirken i Uppsala, under Kirkens verdensråds møte. Parolene tok til orde for en offensiv kamp mot rasisme og kolonialisme, og for en mer miljøvennlig framtid.
– Paradoksalt nok slo den kristelige 68-bevegelsens ideer først ned blant ungdommer i organisasjoner som i dag gjerne betegnes som konservative, som Laget (NKSS). De var ofte mer lydhøre for 68-ernes budskap enn den «kirkelige eliten». Historisk sett var lavkirkeligheten nemlig mer kritisk til embetsmannsstaten og kultureliten, og kjempet for rettferdighet for vanlige folk.
Det forteller biskop emeritus Tor Berger Jørgensen. Han beskriver miljøet han selv var en del av ved Misjonshøgskolen i Stavanger som «teologisk konservativt og politisk radikalt» – de var konservative i abort- og samlivsspørsmål, men radikale i omfordeling-, miljø- og tredje verden-politikk.

Vekkelsestradisjon

Jørgensen trekker paralleller mellom vekkelsestradisjonen og 68-opprørerne. Begge ønsket å gi enkeltmennesket ansvar for eget åndelig liv, og var skeptiske til autoriteter. Tradisjonen etter Hans Nielsen Hauge var radikal og demokratisk, i opposisjon til embetsmannsstaten, noe som blant annet ble tydelig da lekmannsbevegelsen støttet innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet.
Mens en konservativ kirke støttet staten, kjempet lekmannsbevegelsen for demokratiet, slik de selv så det. Denne historiske bevisstheten var viktig for de lavkirkelige 68-erne.
– Vi var ikke så begeistret for såkalt teologisk liberale biskoper, og fant heller forbilder blant lavkirkelige ledere, som Sigvart Riiser og Arthur Berg, som var mer åpne for vårt politiske prosjekt, forteller Jørgensen.
På slutten av 60-tallet studerte og demonstrerte Tor B. Jørgensen sammen med Tor Bakkevig, som nå er prost i Vestre Aker. Men mens Jørgensen tenker tilbake på 68-opprøret som noe som slo spesielt hardt inn i lavkirkelige kretser, framhever Bakkevig at også biskopene ga tydelig uttrykk for at det var de kristnes oppgave å kjempe mot vold, urett og nød.  
– Andreas Aarflot, Per Voksø og Kåre Støylen var blant kirkelederne som ga rom for dette engasjementet, og sto i stor grad for det samme selv, sier Bakkevig.

Splittelse

På begynnelsen av 70-tallet møtte de unge radikale mye motbør for sin politiske tilhørighet. I 1971 ble tre teologistudenter truet med utvisning fra Misjonshøgskolen hvis de ikke trakk seg fra SVs valgliste. Det norske misjonsselskap (NMS) mente studentene hadde stilt seg i en «umulig ideologisk konfliktsituasjon», og at kristendom og marxisme var uforenelige størrelser. I 1972 kom kristensosialistenes motsvar i form av antologien Mellom Luther og Marx, der Tor B. Jørgensen var blant bidragsyterne.
Det teologisk konservative, men politisk radikale miljøet begynte likevel å slå sprekker på 70-tallet. En årsak var spørsmålet om kvinnelige prester. 1968-bevegelsen hadde dessuten ført til en seksuell revolusjon, som skulle bli splittende også for kirken.
De lavkirkelige, autoritetskritiske organisasjonene ble preget av sin motstand mot kvinnelige prester, og i senere tid har debatten om homofili gjort avstanden mellom Den norske kirke og de kristne organisasjonene enda større. Etter hvert ble Den norske kirke hovedmålbæreren for en radikal miljø- og omfordelingspolitikk, etter hvert etterfulgt av en mer liberal seksualetikk. Politisk radikalitet var ikke lenger dominerende i miljøer som Laget.

Rettferdighetsorienterte

Selv om de tradisjonelle misjonsorganisasjonenes konservative verdisyn ikke samsvarer med alt 68-opprøret stod for, mener Jørgensen at de fortsatt ivaretar 68-ernes budskap om rettferdighet.
– Organisasjoner som Normisjon, Misjonssambandet og NMS er rettferdighetsorienterte, og kjemper for den tredje verden. Men den nye, amerikanskinspirerte lavkirkeligheten, som for eksempel de nye pinsemenighetene, er overhodet ikke politisk orientert, avslutter han.
Vårt Land har snakket med fire personer fra 68-bevegelsen om hvordan de opplevde datidens hendelser og ideologiske strømninger, og hvilke konsekvenser disse ideene har fått for Den norske kirke.

---

Året 1968

• 8. januar: I et leserinnlegg i Vårt Land klager en innsender på at han blir uglesett i kristne kretser fordi han har langt hår.
• 22. januar: Apollo 5 skytes opp.
• 18. februar: Norge blir beste nasjon under OL i Grenoble.
• 14. februar: Bibelskolelærer Sigvart Riiser konstitueres som Vårt Land-redaktør. Han åpner spaltene for unge, radikale, kristne spaltister.
• 14. mars: Jon Geir Hoel peker på likheter mellom kristendom og marxisme i en kronikk i Vårt Land.
• 19. mars: Kronprins Harald forlover seg med Sonja Haraldsen. Vårt Land gir ut fire siders ekstrabilag.
• 2. april: I et møte i Oslo Kristelige Studentlag har professor Leif Aalen støttet «den nye generasjonens opprør mot et system som fører til utbytting av to tredjedeler av verden». Vårt land gir Aalen full støtte. I en kronikk kritiserer studenten Geir Gundersen Natos støtte til den greske militærjuntaen og krigen i Vietnam.
• 4. april: Martin Luther King Jr. blir skutt og drept. Apollo 6 skytes opp.
• 3. mai: Kristne studentgrupper støtter sosialisten Tore Linné Eriksen, som blir valgt til formann i Studentersamfunnet. Vårt Land skriver at de unge viser den utålmodighet «Jesu Kristi globale kjærlighetsbudskap forlanger».
• 5. mai: I Paris blir 600 studenter arrestert under en demonstrasjon mot undervisnings- og eksamenssystemet. Dagen etter støter 10.000 studenter sammen med politiet. En uke senere ender et demonstrasjonstog med 200.000 mennesker med tumulter, og Sorbonne-universitetet utropes til «folkerepublikk», og studentene boikotter eksamenene. I slutten av måneden streiker 6 millioner franske arbeidere for sosiale reformer.
• 10. mai: Fredsforhandlinger mellom USA og Vietnam begynner i Paris.
• 6. juni: Robert Kennedy blir skutt og drept.
• 12. juni: Humanitære organisasjoner mobiliserer støtte til sultrammede i Nigeria, som følge av Biafrakirgen. I løpet av krigen døde mellom 500.000 og 2 millioner sivile av sult.
• 17. juni: Vårt Lands lederartikkel tar til orde for «en radikal forandring av det økonomiske systemet». En måned senere innrømmer redaksjonen å ha fått skarpe reaksjoner for å slippe til nyradikale spaltister, men avviser å ta kritikken til følge.
• 4. juli: Kirkenes verdensråds møte starter i Uppsala. Her krever demonstranter at kirkesamfunnene tar større sosialt og politisk ansvar, blant annet mot apartheid i Sør-Afrika. Vårt Land tar til orde for å løfte «fattig-rik-problemene opp på prekestolene».
• 20. august: Sovjetunionen invaderer Tsjekkoslovakia, og slår tilbake «Prahavårens» sosiale reformer.
• 29. august: Kronprins Harald og Sonja Haraldsen vies i Oslo Domkirke.
• 3. oktober: Kupp i Peru. General Juan Velazco Alvardo blir ny president.
• 18. oktober: Presten Håkon Fredrik Breen tilsettes som ny sjefredaktør i Vårt Land, etter at Sigvart Riiser har vært åpen om at han knapt hadde nerver til å takle alt bråket han måtte gjennom som konstituert redaktør.
• 20. oktober: Jacqueline Kennedy gifter seg med Aristoteles Onassis.
• 5. november: Richard Nixon blir valgt til president i USA.

---

Fredsbarnas kamp

– Vi var mange. Og vi opplevde at vi var sammen om å rokke ved den etablerte kirkeligheten, sier Liv Riiser.

I 1968 lå en sveitservilla klint mellom Indremisjonsselskapets hotell og nye høybygg i Staffeldtsgate i Oslo. Indremisjonsselskapets tjenestebolig hadde eikeparkett og badekar med løveføtter.
– At de rev det huset skal de stå til ansvar for på dommens dag, sier Liv Riiser.
I 1968 bodde hun her. Dette var året faren hennes Sigvart Riiser var konstituert som redaktør for Vårt Land. Og året hun møtte mannen sin, som banket på døra for å gi avisredaktøren en tekst om Nato og den tredje verden. Liv Riiser studerte på Blindern, og husker følelsen av å være med på noe viktig. En oppvåkning og voldsom vitalitet.
– Mine minner fra det året er tett knyttet til personlige ting: At far ble redaktør for et år, åpnet spaltene for unge studenter, og ble virvlet inn i sentrum av noe han lenge hadde ønsket seg. Jeg er stolt av det han gjorde i Vårt Land, hvor han staket ut en ny retning. Men jeg tror jobben utløste en bipolaritet som lå latent i ham, og livet ble veldig vanskelig.

USA

Selv om han ikke var høy og mørk ble Liv Riiser med den nye skribenten Geir Gundersen til USA, hvor han skulle studere. Der giftet de seg, og ble virvlet inn i det amerikanske ungdomsopprøret. Geir skrev om Black Panther-bevegelsen, streiker på universitetene, og demonstrasjoner mot Vietnamkrigen.

– Mange med tilknytning til Vårt Land ergret seg over disse rapportene fra det radikale USA. For mange var det uhørt at kristne studenter skulle ha noe å gjøre med Black Panther-bevegelsen, sier Riiser – som selv ble Vårt Land-journalist på 80-tallet. Ektemannen ble prest og leder for Diakonhjemmet og Blå Kors.

– Når du ringte og sa du ville snakke om 1968, var jeg sikker på at det var Geir du ville snakk med, sier Riiser.

– For selv om kvinnesaken var sentral, var det gutta som stod i front og var mest synlige. Det var som om kjønnsrollene satt i oss, og at den virkelige kvinnefrigjøringen først kom med neste generasjon.

Stort kull

Noen ting har enkle forklaringer. Som at det i 1946 ble født flere barn i Norge enn noe annet år (71.157). Liv Riiser var ett av disse og fylte 22 i 1968.

– Vi var mange. Og vi opplevde at vi var sammen om noe bra, blant annet om å rokke ved den etablerte kirkeligheten. Det var en kirke nesten uten kvinnelige prester, hvor det var utenkelig å se for seg en kvinnelig biskop. Inn i denne kirkeligheten velter det inn et sosialetisk budskap om solidaritet med fattige og undertrykte, og at det er riktig av kristne å engasjere seg på venstresida, sammen med politisk radikale som var langt unna et kirkelig etablissement.

Det er som om 1968 skylte synden ut av kirken

—   Liv Riiser

Politisk korrekt

Nå er halvparten av Norges biskoper kvinner. Den norske kirke vier homofile, og tar tydelig stilling i politiske saker innen miljø- og solidaritetsspørsmål. De bråkjekke studentene som provoserte den etablerte kirkeligheten i 1968, gikk ut av universitetene - og inn i tunge posisjoner i Den norske kirke og det kristne organisasjonslivet.
– Min opplevelse er at det på lang sikt førte til en politisering av kirka som jeg ikke hadde sett for meg, og som jeg ikke er så glad for. Jeg synes Den norske kirke nå er preget av en politisk korrekthet hvor det er vanskelig å hevde alternative synspunkt, for eksempel i spørsmål om likekjønnet ekteskap. På mange måter går det en direkte linje tilbake til kampsakene fra 1968: Rettferdighet for de undertrykte, verdighet for fattige og utstøtte, og forholdet til homofili og kvinnelige prester. Men på veien forsvinner noe av det som er viktig for troen min: Den gammeldagse religiøsiteten som både jeg og mange i min generasjon kom fra.

Skylte synden ut av kirken

Riiser gjengir en salmetekst: «Jeg står for Gud som allting vet, og slår mitt øye skamfull ned, jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord.»
– Nå er det lett å le av slikt, for det er som om 1968 skylte synden ut av kirken. Den sosialetiske vekkelsen overskygget for det som var hovedinnholdet i den lavkirkelige vekkelsen: Forholdet mellom Gud og enkeltmennesket.

Bibelen og Maos lille røde

Gunnar Thelin er presten som holder appeller på 1. mai.

1968, Skien. 17-årige Gunnar Thelin river ned AKP-ml sine plakater i friminuttene. Han er aktiv i Skolelaget, og de to foreningene driver gjensidig sabotasje av hverandres arbeid.
– Men jeg måtte sette meg grundig inn i hva ml-erne sto for, og det inspirerte meg. Vi skulle være like gode som dem. Skolelaget drev ledertreningsprogram med bibelgrupper og diskusjonsforum der vi lærte å tenke teologisk og ideologisk, sier Thelin, og ramser opp et langt sitat på tysk av den sosialistiske teologen Helmut Gollwitzer, før han forklarer:
– Hans tese var at kapitalismen er menneskehetens bane, sier han, men understreker at han på samme tid synes Sovjet-imperialismen var for overtydelig.
Fremdeles er prosten i Skien godt oppdatert både i Bibelen og teologisk litteratur med nymarxistisk bakgrunn.
– Det viktigste jeg har med meg og bruker i dag er nødvendigheten av analytisk arbeid, selvkritikk og selvsagt politisk teori om arbeidsliv og kapital.

1. mai–appell

Thelin videreutviklet sitt politiske ståsted under studietiden på MF, der de teologiske og politiske debattene gikk hett for seg.

– Jeg har vært på møter på MF som har vart i over to døgn, forteller han.

Midt på 70-tallet kom den nyutdannede presten til den mørkeblå sørlandskommunen Lista med hodet fullt av marxistiske teoretikere han ville sette ut i praksis.

– Jeg var ivrig med i både menighetens og Samorgs nærradio, og holdt gjerne 1. mai–appeller. Avtalen var at hvis NKP-ere kom på min gudstjeneste, så deltok jeg på bekransningen av russiske krigsgraver, ler han.

På Lista møtte den unge presten mennesker som var marginalisert på grunn av sine politiske standpunkt, og inkluderte dem i kirkens diakonale arbeid.

Thelin har flere ganger opplevd at folk har gått i protest under hans prekener.

– Det kan være lett å tolke det jeg sier som en direkte kritikk av Fremskrittspartiet, når jeg snakker om hvordan kirkens oppgave er å ta vare på samfunnets utstøtte, de fattige og barna. Forkynnelse skjer ikke i et politisk tomrom.

Konservativ

Thelin identifiserer seg fremdeles med slagordet «teologisk konservativ, politisk radikal», som preget den lavkirkelige 68-bevegelsen. Han har høstet mye kritikk for sitt syn i kontroversielle kirkelige spørsmål, blant annet i homofilidebatten.
– Jeg er skeptisk til individualismen, til denne voldsomme troen på enkeltmennesket, og skyr alt som handler om selvutvikling, selvterapi, selvbestemmelse. Disse strømningene er livsfarlige for det kollektivet som en menighet burde være, og strider med den nytestamentlige tanke om kristenheten som et fellesskap, sier han.
– Hvordan kobler du dette til samlivsetiske spørsmål?
– Hvis du slipper fri seksualismen som ideologi, med all den makt og nytelse det innebærer, svekker det fellesskapet. Hvis jeg bare skal tenke på det som er godt for meg, vil opplevelsen av å ha ansvar i kollektive sammenhenger forvitre. Normer knyttet til kollektiv og fellesskap blir bare honnørord, sier Thelin, som beskriver seg som «kritisk overfor all tilpasning til de rådende ideer».
– Mange av de som var politisk radikale i 1968, har blitt det vi kaller liberale i samlivsspørsmål. Føler du deg alene?
– Utviklingen er pussig, men nei – det har jeg aldri tenkt på. Jeg lever midt i menigheten, med husbesøk, sykebesøk og menighetsliv. Og deltar i mange offentlige sammenhenger lokalt. Men jeg savner et mye grundigere ideologisk og teologisk arbeid i Den norske kirke. Teori og praksis påvirker hverandre gjensidig. Har vi ideologisk og teologisk trygghet for å forkynne at et liv i menigheten krever offer og forsakelse?

Om du slipper fri seksualismen som ideologi, svekker det fellesskapet

—   Gunnar Thelin

Bedehusjenta som ble SV-redaktør

– Jeg mener kristensosialistene var svært viktig for formingen av SVs verdigrunnlag, sier Audgunn Oltedal.

Studentopprøret i Paris har spredt seg til hele Europa, og også til USA. Protestene mot Vietnam-krigen brer seg. På Universitetet i Bergen demonstreres det mot universitetsledelsen. Her studerer Audgunn Oltedal, en bedehusjente fra Klepp på Jæren, som åtte år senere skal bli den første redaktøren av SVs ukeavis Ny Tid. I 1968 var hun imidlertid styremedlem i Skolelaget.

Arbeiderklassebakgrunn

– Laget var en konservativ organisasjon, men mange av de aktive begynte å bli politisk radikale. Dette skyldtes blant annet at mange hadde arbeiderklassebakgrunn, og ble tiltrukket av rettferdighetsbudskapet til venstresiden, sier Oltedal.

Hun ble dermed en del av en politisk radikal, men teologisk konservativ lavkirkelighet.

– Det var ikke bare de liberale som ble en del av 68-bevegelsen, poengterer Oltedal, som fikk sin politiske oppvåking da hun leste en artikkel av biskop Johannes Smemo i Dag og Tid, der han forsvarte kirkens støtte til bruk av våpen.

– Da ble jeg pasifist, forteller hun.

Kvinnekamp

Oltedal var ikke alene. I 1971 meldte tre Misjonshøgskolestudenter seg inn i SV, og gikk i 1. mai tog, til sterke reaksjoner. Ledelsen i Misjonsselskapet stilte et ultimatum: Studentene måtte velge mellom fortsatt studieplass og medlemskap i SV.
– Opprøret på Misjonshøgskolen gjorde stort inntrykk på meg. Det konservative Norge anså kristendom og sosialisme som uforsonlige, og forsto ikke at lavkirkelige kunne bli sosialister. De fikk kniven på strupen.
70-tallet var tiåret for kvinnefrigjøring og en økt feministisk bevissthet, noe som blant annet førte til at andelen kvinnelige prester økte. Oltedal befant seg midt i striden, og synes etter hvert det ble vanskeligere å være aktiv i Laget.
– Vi ville invitere en ordinert, kvinnelig teolog til et arrangement, men det fikk vi ikke lov til av ledelsen. Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over for meg, og jeg meldte meg ut.

Mot abortloven

Veien gikk til SV. Oltedal ble den første redaktøren av SVs nyetablerte ukeavis Ny Tid i 1975. Også her møtte hun samvittighetsspørsmål det var vanskelig å ta stilling til. Mens hun var tilhenger av kvinnelige prester, var hun nemlig skeptisk til abortloven, noe som kunne være utfordrende i SV.

– Jeg var imot abortloven, og brukte reservasjonsretten da jeg tok verv i SV, sier Oltedal, som i dag sier hun «ikke ønsker å oppheve abortloven, men heller drive holdningsskapende arbeid for å minske aborttallene».

– Jeg mener kristensosialistene var svært viktig for formingen av SVs verdigrunnlag, blant annet gjennom Berge Furre.

Han ledet SV fra 1976 til 1983, og ble senere professor i teologi. Den dag i dag mener Oltedal at «SV sto for mange av de gode sidene med den kristne arven, selv om det aldri var et kristent parti».

– Jeg tenkte: Dette går ikke lenger

I 1968 oppfordret Norges biskoper alle kristne til å jobbe mot undertrykkelse og urettferdighet. Dermed så de unge radikale at kirken også var for dem, mener Trond Bakkevig.

– For meg begynte året med at jeg leste Mat for milliarder av Georg Borgström. Jeg lukket boken og tenkte: Verden kan ikke fortsette slik.
Med våren kom studentopptøyene i Berlin og Paris. I august nådde den revolusjonære ånden Kirkenes verdensråds møte i Uppsala. Så kom høsten, og Bakkevig begynte på Misjonshøgskolen i Stavanger.
– Der ble det mange diskusjoner. Men da jeg og Tor B. Jørgensen gikk i 1. mai-tog året etter, ble vi kalt inn til en samtale med skolens rektor og generalsekretær. Jeg opplevde det som at jeg ikke fikk jobbe for rettferdighet.

Fra topp til bunn

I 1968 fylte FNs menneskerettighetserklæring 20 år. Norske biskoper markerte dette med en historisk uttalelse, som sluttet opp om innsatsen for sosial rettferdighet,  og oppfordret kristne til å jobbe for mer rettferdig fordeling og mot undertrykkelse.

– Uttalelsen var en kraftig affære om respekt for menneskerettighetene. Slik bidro biskopene til å skyve kirken i en mer samfunnsengasjert retning, inspirert av det som skjedde på kirkemøtet i Uppsala.

Bakkevig tror dette er mye av forklaringen på at 1968 markerer en fornying – og ikke splittelse – i Den norske kirke, slik at mange som var aktive i opprøret har blitt værende i kirken.

– Mange av dere er nå i ferd med å gå av med pensjon. Vil det bety en ny kurs?

– Nei, nå er kirkens sosiale engasjement godt rotfestet. I 1968 var dette begrunnet teologisk, med at Gud vil ha rettferdighet. Men det var mange harde runder om hva slags saker kirken skulle gå inn i. Kirkens engasjement mot apartheid var ikke kontroversielt, men det var ikke alle som var enige i at det var riktig av kirken å kritisere innkjøpet av et fransk rakettsystem som var utviklet i samarbeid med Sør-Afrika. 1968 forandret kirken i Norge og markerte begynnelsen på en ny type kirkelig samfunnsengasjement.

Jeg mener kirken må ta til orde når menneskeverdet og kloden er truet

—   Trond Bakkevig

Frigjøringsteologi

1968-opprøret var mange ting. Hasj og fri sex var aldri del av det kirkelige engasjementet, mener Bakkevig, men 68-opprøret i og utenfor kirken sammenfalt i kampen for fred og global rettferdighet.

– Dette opprøret bærer store motsetninger i seg, men felles for dem er at de markerer et oppbrudd og en vilje til å ufordre autoritetene.

I Latin-Amerika vokste frigjøringsteologien fram på 60-tallet, og vektla at det var kirkens oppgave å stille seg på de fattiges side.

– Det som begynte i -68 fikk senere påfyll av frigjøringsteologien, som ga tydelig uttrykk for at Gud ser verden fra de svakes perspektiv. Dette har blitt framtredende innen Den norske kirke, men vi ser nå at det utvikler seg en mye mer politisert religion på høyresiden. For eksempel Oslo Symposium, som framstår som en politisk markering. Jeg ser på dette som en bølge av nasjonalisme kombinert med en misforstått kristendom.

– Noen mener kampsakene fra 1968 har vunnet fram og bidratt til å skape en politisk korrekt kirke. Er du enig i det?

– Nei, men det er viktig å fortsette å diskutere hvilke saker kirken skal engasjere seg i, og hvordan. Jeg mener kirken må ta til orde når menneskeverdet og kloden er truet, men at den enkelte kristne selv må vurdere hva slags politiske løsninger han eller hun tror er best. I det offentlige rom må vi være tydelige på at det som gjør oss til kirke er troen på den oppstandne Kristus – ikke at vi har bestemte meninger.