Les alt for bare 10 kr!

Her kommer den nye tid

Kirken var ikke stedet for politikk. Så kom 1968.

Publisert 14. november 2018

Få årstall er mer sagnomsust: Vietnam-krigen går for fullt, Martin Luther King blir drept, Sovjet invaderer Tsjekkoslovakia – og i Paris demonstrerer studentene i gatene. Protestene glir over i massestreik og okkupasjon av universiteter og fabrikker. Demonstrasjonene beveger seg hurtig over landegrensene.

Fremst i toget går de unge, utålmodige voksne. De er del av det store barnekullet etter krigen, som har fått bredere tilgang på utdanning. De ser på etablerte normer og institusjoner med et maktkritisk blikk, og snakker om kvinnekamp, miljøvern og internasjonal solidaritet. 68-generasjonen er et faktum.

97 prosent på høyresiden

Men 1968 er bare startskuddet, og i årene som følger vinner de unge opprørerne viktige posisjoner, med kraft til å endre samfunnet. Også i Den norske kirke.
På slutten av 60-tallet oppgir 97 prosent av kirkelederne på det kirkelige landsmøtet at de stemmer borgerlig. Sosialisme og kristen tro blir karakterisert som uforenelige ideologier.
Spoler vi frem til 2015, står innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug på scenen til Oslo Symposium og omtaler Den norske kirke som «gjennomsyret sosialistisk». Hun mener kirken blander seg utidig i asyldebatten og i spørsmålet om oljeboring i Lofoten. Frp-er Jon Helgheim sier han vil melde seg ut av kirken, fordi den «fremstår som en interesseorganisasjon for sosialistisk politikk». Kristin Clemet hevder kirkens kamp mot oljeboring gjør at Den norske kirke «er i ferd med å degraderes til et litt dårlig politisk parti».
Kritikken er ikke tatt ut av løse luften. En undersøkelse fra 2014 viser at topplederne i Den norske kirke er ganske venstreorienterte, og særlig radikale når det kommer til fordeling, innvandring og miljøspørsmål.
Hvordan kunne kirkens politiske holdninger endre seg så radikalt?

Marx på bedehuset

Mye av svaret ligger i 68-generasjonens inntog i det norske kirkelandskapet. Unge teologistudenter ville ikke slå seg til ro med at kirken bare skulle evangelisere. Nå skulle teologien være politisk, og involvere seg i den tredje verden – i kampen mot det sørafrikanske apartheidregimet og Vietnam-krigen.
En natt i august okkuperte studenter domkirken i Uppsala, under Kirkens verdensråds møte. Parolene tok til orde for en offensiv kamp mot rasisme og kolonialisme, og for en mer miljøvennlig framtid.
– Paradoksalt nok slo den kristelige 68-bevegelsens ideer først ned blant ungdommer i organisasjoner som i dag gjerne betegnes som konservative, som Laget (NKSS). De var ofte mer lydhøre for 68-ernes budskap enn den «kirkelige eliten». Historisk sett var lavkirkeligheten nemlig mer kritisk til embetsmannsstaten og kultureliten, og kjempet for rettferdighet for vanlige folk.
Det forteller biskop emeritus Tor Berger Jørgensen. Han beskriver miljøet han selv var en del av ved Misjonshøgskolen i Stavanger som «teologisk konservativt og politisk radikalt» – de var konservative i abort- og samlivsspørsmål, men radikale i omfordeling-, miljø- og tredje verden-politikk.

Vekkelsestradisjon

Jørgensen trekker paralleller mellom vekkelsestradisjonen og 68-opprørerne. Begge ønsket å gi enkeltmennesket ansvar for eget åndelig liv, og var skeptiske til autoriteter. Tradisjonen etter Hans Nielsen Hauge var radikal og demokratisk, i opposisjon til embetsmannsstaten, noe som blant annet ble tydelig da lekmannsbevegelsen støttet innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet.
Mens en konservativ kirke støttet staten, kjempet lekmannsbevegelsen for demokratiet, slik de selv så det. Denne historiske bevisstheten var viktig for de lavkirkelige 68-erne.
– Vi var ikke så begeistret for såkalt teologisk liberale biskoper, og fant heller forbilder blant lavkirkelige ledere, som Sigvart Riiser og Arthur Berg, som var mer åpne for vårt politiske prosjekt, forteller Jørgensen.
På slutten av 60-tallet studerte og demonstrerte Tor B. Jørgensen sammen med Tor Bakkevig, som nå er prost i Vestre Aker. Men mens Jørgensen tenker tilbake på 68-opprøret som noe som slo spesielt hardt inn i lavkirkelige kretser, framhever Bakkevig at også biskopene ga tydelig uttrykk for at det var de kristnes oppgave å kjempe mot vold, urett og nød.  
– Andreas Aarflot, Per Voksø og Kåre Støylen var blant kirkelederne som ga rom for dette engasjementet, og sto i stor grad for det samme selv, sier Bakkevig.

Splittelse

På begynnelsen av 70-tallet møtte de unge radikale mye motbør for sin politiske tilhørighet. I 1971 ble tre teologistudenter truet med utvisning fra Misjonshøgskolen hvis de ikke trakk seg fra SVs valgliste. Det norske misjonsselskap (NMS) mente studentene hadde stilt seg i en «umulig ideologisk konfliktsituasjon», og at kristendom og marxisme var uforenelige størrelser. I 1972 kom kristensosialistenes motsvar i form av antologien Mellom Luther og Marx, der Tor B. Jørgensen var blant bidragsyterne.
Det teologisk konservative, men politisk radikale miljøet begynte likevel å slå sprekker på 70-tallet. En årsak var spørsmålet om kvinnelige prester. 1968-bevegelsen hadde dessuten ført til en seksuell revolusjon, som skulle bli splittende også for kirken.
De lavkirkelige, autoritetskritiske organisasjonene ble preget av sin motstand mot kvinnelige prester, og i senere tid har debatten om homofili gjort avstanden mellom Den norske kirke og de kristne organisasjonene enda større. Etter hvert ble Den norske kirke hovedmålbæreren for en radikal miljø- og omfordelingspolitikk, etter hvert etterfulgt av en mer liberal seksualetikk. Politisk radikalitet var ikke lenger dominerende i miljøer som Laget.

Rettferdighetsorienterte

Selv om de tradisjonelle misjonsorganisasjonenes konservative verdisyn ikke samsvarer med alt 68-opprøret stod for, mener Jørgensen at de fortsatt ivaretar 68-ernes budskap om rettferdighet.
– Organisasjoner som Normisjon, Misjonssambandet og NMS er rettferdighetsorienterte, og kjemper for den tredje verden. Men den nye, amerikanskinspirerte lavkirkeligheten, som for eksempel de nye pinsemenighetene, er overhodet ikke politisk orientert, avslutter han.
Vårt Land har snakket med fire personer fra 68-bevegelsen om hvordan de opplevde datidens hendelser og ideologiske strømninger, og hvilke konsekvenser disse ideene har fått for Den norske kirke.

Året 1968

8. januar: I et leserinnlegg i Vårt Land klager en innsender på at han blir uglesett i kristne kretser fordi han har langt hår.

22. januar: Apollo 5 skytes opp.

18. februar: Norge blir beste nasjon under OL i Grenoble.

14. februar: Bibelskolelærer Sigvart Riiser konstitueres som Vårt Land-redaktør. Han åpner spaltene for unge, radikale, kristne spaltister.

14. mars: Jon Geir Hoel peker på likheter mellom kristendom og marxisme i en kronikk i Vårt Land.

19. mars: Kronprins Harald forlover seg med Sonja Haraldsen. Vårt Land gir ut fire siders ekstrabilag.

2. april: I et møte i Oslo Kristelige Studentlag har professor Leif Aalen støttet «den nye generasjonens opprør mot et system som fører til utbytting av to tredjedeler av verden». Vårt land gir Aalen full støtte. I en kronikk kritiserer studenten Geir Gundersen Natos støtte til den greske militærjuntaen og krigen i Vietnam.

4. april: Martin Luther King Jr. blir skutt og drept. Apollo 6 skytes opp.

3. mai: Kristne studentgrupper støtter sosialisten Tore Linné Eriksen, som blir valgt til formann i Studentersamfunnet. Vårt Land skriver at de unge viser den utålmodighet «Jesu Kristi globale kjærlighetsbudskap forlanger».

5. mai: I Paris blir 600 studenter arrestert under en demonstrasjon mot undervisnings- og eksamenssystemet. Dagen etter støter 10.000 studenter sammen med politiet. En uke senere ender et demonstrasjonstog med 200.000 mennesker med tumulter, og Sorbonne-universitetet utropes til «folkerepublikk», og studentene boikotter eksamenene. I slutten av måneden streiker 6 millioner franske arbeidere for sosiale reformer.

10. mai: Fredsforhandlinger mellom USA og Vietnam begynner i Paris.

6. juni: Robert Kennedy blir skutt og drept.

12. juni: Humanitære organisasjoner mobiliserer støtte til sultrammede i Nigeria, som følge av Biafrakirgen. I løpet av krigen døde mellom 500.000 og 2 millioner sivile av sult.

17. juni: Vårt Lands lederartikkel tar til orde for «en radikal forandring av det økonomiske systemet». En måned senere innrømmer redaksjonen å ha fått skarpe reaksjoner for å slippe til nyradikale spaltister, men avviser å ta kritikken til følge.

4. juli: Kirkenes verdensråds møte starter i Uppsala. Her krever demonstranter at kirkesamfunnene tar større sosialt og politisk ansvar, blant annet mot apartheid i Sør-Afrika. Vårt Land tar til orde for å løfte «fattig-rik-problemene opp på prekestolene».

20. august: Sovjetunionen invaderer Tsjekkoslovakia, og slår tilbake «Prahavårens» sosiale reformer.

29. august: Kronprins Harald og Sonja Haraldsen vies i Oslo Domkirke.

3. oktober: Kupp i Peru. General Juan Velazco Alvardo blir ny president.

18. oktober: Presten Håkon Fredrik Breen tilsettes som ny sjefredaktør i Vårt Land, etter at Sigvart Riiser har vært åpen om at han knapt hadde nerver til å takle alt bråket han måtte gjennom som konstituert redaktør.

20. oktober: Jacqueline Kennedy gifter seg med Aristoteles Onassis.

5. november: Richard Nixon blir valgt til president i USA.

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke kunde?

Registrer deg her og les Vårt Land i 10 uker for kr 10*.

10 uker - 10 kroner

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk, til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også