Et hjemsted

Antagelig begynte det allerede i barneårene da familien reiste til Japan der faren skulle være misjonsprest. Det gikk ikke an å komme til en kultur med så lange og rike tradisjoner og påstå at man hadde sannheten om Gud.

Senere har Øyvind Eggen gått mange runder med seg selv, blitt sosialantropolog og studert pietistiske vekkelsesbevegelser med feltarbeid hos læstadianere i Troms. Han har stilt seg selv mange spørsmål om tro, men aldri før blitt spurt offentlig om hva han tror på.

– Det jeg kan si, er at den kristne troen er min fortelling om det guddommelige. Lenger kan jeg ikke gå, sier han.

Inn i varmen

Vannet sildrer og lufta er varm og fuktig i Victoriahuset i Botanisk hage på Tøyen i Oslo. En lukt av mose og jord fyller den tette lufta. Eggen kaster jakken. Her inne trives orkideer, palmer og kaktus selv om det er kuldegrader og snø ute. Veksthuset ble bygget på 1800-tallet for å huse Victoriavannliljen fra Amazonas. På vannoverflaten flyter bladene til nøkkerosen som store tallerkener med luftputer.

– Dette er det nærmeste man kommer tropisk regnskog i Norge, sier Eggen.

I mars tar han på seg nye oppgaver, og blir daglig leder for Regnskogfondet. Mannen som har brukt store deler av karrieren på bistandskritikk, gleder seg stort. Han har jobbet i Norad, Norsk utenrikspolitisk institutt og nå senest i tankesmien Civita med utviklingspolitikk, og har ment at mye kan gjøres på andre måter for å gjøre bistanden mer virkningsfull. Nå kan Eggen knapt få sagt sterkt nok hvor viktig og riktig Regnskogfondets arbeid er, og han mener det slipper unna mange av dilemmaene som utviklingsarbeid ellers bakser med.

– Regnskog er et kinderegg hvor du oppnår så mye på én gang. Du reduserer fattigdom, sikrer biomangfold, bidrar til å løse globale klimautfordringer og sikrer rettigheter for lokal befolkning.

For en misjonærsønn, sosialantropolog og naturglad bistandsmann er det ikke småtterier.

---

Øyvind Eggen

• 47 år, bor i Oslo, gift. Fra Stavanger med deler av oppveksten i Japan.
• Sosialantropolog med doktorgrad innen utviklingsarbeid. Skrev hovedfagsoppgave om læstadianere. Seniorrådgiver på utviklingspolitikk i tankesmien Civita ved siden av egen rådgivningsvirksomhet. Aktiv i debatter om effektene av bistand.
• Har hatt jobber i Norsk utenrikspolitisk institutt, Norad, rådgivningsselskapet ILPI, Utviklingsfondet, Diakonhjemmet og Foreningen for vannforskning.
• Blir 1. mars daglig leder for Regnskogfondet.

---

Tredje generasjon

Delvis på fleip kaller han seg «tredje generasjons misjonær». Å blande misjon og bistand er ikke god tone i hans bransje, men Eggen virker ikke spesielt redd for å bli misforstått. Men det er altså slik at bestefaren var misjonsprest, faren var misjonsprest og nå står han selv midt i en karriere preget av et brennende engasjement som strekker seg ut av Norge.

– Selv om jeg har vært kritisk i mye av det jeg har sagt og skrevet, har jeg stor tro på at bistand virker. Det er godt dokumentert. Det jeg har vært opptatt av, er hvordan den kan drives mye mer effektivt.

Eggen er også opptatt av at bistand og misjon ikke må blandes sammen, men der synes han misjonen opptrer mer redelig og bevisst enn staten og andre bistandsaktører, som også formidler verdier.

– Selv om bistandens «evangelium» er mindre kontroversielt her hjemme, er det like fullt problematisk å knytte materiell bistand til en forventning om at mottakeren skal «omvendes» til et nytt verdisyn og verdensbilde. Det gjøres mer ukritisk av andre enn misjonen, som har vært nødt til å se kritisk på seg selv.

En stående hypotese

Eggen vet at noen fikk problemer med det de hørte på det samme bedehuset hvor han gikk.

– Var det som ble vanskelig for dem, også vanskelig for deg, eller hørte du ikke så godt etter?

– Mest det siste, faktisk. Noen hørte at Gud var en som dømte og ville straffe dem hvis de gjorde noe galt. For meg var Jesus en god venn, og han ville bli lei seg hvis jeg gjorde noe jeg ikke skulle gjort. Moralen i det er like sterk, men det blir likevel veldig annerledes.

Eggen mener at det var foreldrene som ga ham den trygge troen på at Jesus var en god venn, og at engler passet på ham. Han blir rørt når han snakker om det. Troen er noe han ikke helt kan bevise eller forklare, men som er der. Han kaller det en barnetro.

– Hvilken forskjell er det på den troen du har på Jesus og det å tro på julenissen?

– Forskjellen er at julenissen er det enkelt å sjekke ut og forkaste. Jesus er det mye vanskeligere å sjekke ut, og jeg har ikke funnet noe som gjør at jeg har måttet forkaste Jesus.

Eggen sier at han tenker som en forsker. Forskeren starter med en hypotese og tester den på ulike måter. Hvis en test feller hypotesen, må den forkastes. Men en hypotese som ikke faller, blir stående. For ham er den kristne troen noe som fortsatt står.

– Er troen mest fornuft eller hjerte for deg?

– Mest hjerte, men det er den rasjonelle fornuften i meg som ikke har funnet grunn til å gi slipp på den ikke-fornuftsbaserte barnetroen som jeg har blitt forma i. Sånn sett er det fornuftig.

Sosiale byggverk

Det er likevel mye han har forkastet fra miljøet han vokste opp i. Da han tok hovedfag i sosialantropologi i Tromsø, begynte Eggen å studere pietistiske vekkelsesbevegelser. Han så mange likhetstrekk i denne typen bevegelser som oppstod på samme tid ulike steder på kloden. Selv gjorde han et fire måneders feltarbeid blant læstadianere i Troms, med en tanke om at han kom fra et lignende miljø selv. Den ble en del av et personlig prosjekt som hadde startet flere år før, for å finne ut av sin kristne bakgrunn.

Med sosialantropologiske briller beskriver han hvordan vekkelsen ofte kom som en reaksjon eller et oppgjør med noe. Man bygget noen strukturer for fellesskapet og livet som svarte på den situasjonen. Selv om situasjonen endret seg, bestod strukturene. Det som i starten kunne være frigjørende, kunne senere bli tvangstrøyer og midler til å utøve makt og kontroll.

For Eggen er det største problemet både med den bevegelsen han selv vokste opp med og den han studerte, at de bygger på et fellesskap av nokså likesinnede mennesker som bekrefter hverandre. Da kan verden utenfor bli truende. Selv tror Eggen at Gud er annerledes og atskillig rausere enn disse tradisjonene har gitt uttrykk for.

---

4 raske

• Gud er: Det vet jeg ikke. Men kristendommen er min fortelling om Gud.
• Jeg kan ikke leve uten: Rom til å stille spørsmål ved alt.
• På min gravstein skal det stå: Denne steinen er produsert under etisk forsvarlige forhold.
• Boken alle må lese: Det holder med ett kapittel i en stor bok: «Lignelsen om Storinkvisitoren», kapittel fem i bok fem av Fjodor Dostojevskijs Brødrene Karamasov.

---

Aldri enkle svar

I sitt eget trosliv hender det at Eggen ber, og han går jevnlig på gudstjeneste.

– Det er to ting som gjelder for meg da, og det er å være i selve kirkebygget, og det er sakramentene. Alt det andre har jeg en del problemer med, som prekenen og det at man skal tilhøre et fellesskap der man bekrefter hverandres tro.

Derfor vil han ikke være aktiv i noen av de kristne organisasjonene heller.

Noe av det han liker best med fortellingene om Jesus, er at han gjorde opprør mot autoriteter og strukturer, og aldri ga enkle svar.

– Han svarte enten med en helt urealistisk spissformulering av typen «selg alt du eier og gi til de fattige», eller med en lignelse.

– Hva tenker du om prosjektet foreldrene dine var en del av som misjonærer?

– Jeg har enorm respekt for hva det prosjektet var i sin tid. Det er mye kritisk å si om misjonen, men den var veldig mye bedre enn det ryktet den har fått i Norge i ettertid. Men misjon i den form kan ikke drives nå, og det gjøres heller ikke. Det er fordi verden er helt annerledes nå og vår innsikt er annerledes.

Eggen mener at det nå ikke går an å reise ut fra Norge med en overbevisning om at egen forståelse av kristendom er riktig for mennesker i andre land.

– Det er nok en del misjonsvenner som fortsatt tenker sånn, men ikke misjonærer, tror jeg. Misjonærer blir nok mye mer nyansert når de kommer ut av landet og blir eksponert for virkelighet. Det gjelder i alle fall alle jeg har møtt.

Men han har ikke noe problem med misjonens ønske om å omvende andre mennesker til kristen tro.

– Det å forsøke å omvende folk er legitimt. Det er et spørsmål om akseptable metoder eller ikke.

At troen er noe som ble formet av foreldrene hans da han var liten og ikke noe han intellektuelt selv har funnet som voksen, har han ikke problemer med.

– Jeg høres ikke ut som et fritt og liberalt og kritisk tenkende menneske når jeg sier det, men det er jeg fornøyd med.

– Det høres likevel gjennomtenkt ut.

– Ja, det er gjennomtenkt, over mange år. Men alt dette gjør meg nok til en dårlig misjonær: For det første fordi jeg sier at jeg ikke vet hva som er sant, og for det andre fordi jeg sier at andre ikke kan ha den formen for tro som jeg har, uten at de har vokst opp under lignende forhold.

Da virker det nå enklere å «misjonere» regnskogen. Eggen sier at selv om regnskogsaken taper hver dag fordi utviklingen fører til at det blir stadig mindre regnskog, kjenner han seg likevel på et vinnerlag. Å berge regnskogen kan bidra til å berge ikke bare menneskeheten, men den rike naturen med planter og dyr.

– Skapelsesberetningen kan leses som en beretning der hensikten med naturen var at mennesket skulle ha et sted å være. Men jeg leser den som en beretning om hvordan hele naturen har en egenverdi også uavhengig av menneskene. I regnskogen er dette helt tydelig, for de fleste dyr og planter der er ennå ikke kartlagt av mennesker. Det er en del av skaperverket som i prinsippet er enkelt å ta vare på, simpelthen ved å la skogen stå. Lykkes vi med det, får vi mange andre gode virkninger på kjøpet, både for mennesker og natur.