En kraft som gir ro

– Hvem er Gud?

– For meg er han en kraft. Jeg synes det er vanskelig å se for meg at det er en fysisk person som sitter der oppe.

– Hvor sitter troen i kroppen?

– Den sitter nok mer i hjertet enn i hodet. Det er en følelse.

Anniken Hauglie står midt i Sinsen kirke i Oslo. Den svarte regjeringsbilen har sluppet arbeids- og sosialministeren av utenfor hovedinngangen til arbeidskirken på Oslos østkant. Går hun hjemmefra, bruker hun knapt 4,5 minutter hit.

På gudstjenester setter hun seg alltid på første benk sammen med familien, for hun vil ha med seg det som skjer.

Da familien bosatte seg øst i Oslo og barna skulle døpes, gikk hun og mannen på det hun kaller «kirkeauditions». De endte i Sinsen kirke, bygget i massiv betong i 1971. Lys fra tårnet faller ned på krusifikset som troner over alteret med Maria og disippelen Johannes på hver side.

– Jeg er ikke blant de hyppigste kirkegjengerne, men jeg liker rommet godt.

Skape fred

Anniken Hauglie har et tett og langt samliv med Høyre. Mor var politisk aktiv på Ski. Mannen, Lars Jacob Hiim, er statssekretær i Næringsdepartementet. I fem år var Hauglie byråd i Oslo med ansvar for skole, helse og sosialfeltet før hun ble en del av Solberg-regjeringen i desember 2015. Det sies at hun behersker det politiske håndverket.

Som resten av statsrådene skrev Hauglie under på en embetsed der hun lover troskap til konstitusjonen og kongen. Hun hadde to versjoner å velge i og valgte den som har teksten «så sant hjelpe meg Gud den allmektige og allvitende». I et intervju med Vårt Land i fjor omtalte hun dette som et bevisst valg, «rett og slett fordi jeg tror på Gud og ville ta det med i min ed».

– Når trenger du hjelp fra «Gud den allmektige og allvitende»?

Svaret kommer raskt med et sukk foran.

– Det kan være når jeg står i krevende situasjoner hvor jeg skal ta store beslutninger. Da tenker jeg «nå må noen gi meg styrke».

– Får du styrke?

– Ja. Jeg kjenner at det er en kraft der som gir trygghet – og ro, som er det viktigste. Det verste jeg vet er når det blir kaving, prosessdiskusjoner og mye konflikt.

Da Anniken Hauglie overtok som arbeidsminister etter Robert Eriksson (Frp), hadde han blant annet rukket å provosere til generalstreik og sparke Nav-direktøren. Selv var hun opptatt av å dempe konfliktnivået.

– Jeg får gjort mer når jeg klarer å skape fred.

– Hva gjør du når du trenger Gud – ber du?

– Nei, ikke sånn. «Gi meg styrke» er kanskje en slags bønn?

– Det er vel det?

– Jeg hørte det i det jeg sa det. Man trenger kanskje ikke knele for å be.

Tok et valg

Troen har alltid vært der for Anniken Hauglie.

– Egentlig er det irrasjonelt å tro på noe man ikke kan se. I perioder har jeg tvilt og spurt om hvorfor alt det onde skjer, om Gud finnes. Men så har jeg slått meg til ro med at det finnes en kraft jeg ikke kan forklare. Jeg har tatt et valg. Å tro er også et valg.

– Når tok du valget?

– Jeg kan ikke huske et bestemt tidspunkt. Da jeg vokste opp på 70-tallet trodde jeg at alt som sto i Bibelen var sant. Som voksen tror jeg ikke at man kan gå på vannet, jeg tror ikke man kan dele hav. Men det er ikke avgjørende at alt som i Bibelen skal forstås bokstavelig. Jeg betrakter det mer som bilder på noe stort, sier hun.

Som voksen har troen etter hvert blitt viktigere for henne.

– Det er godt å kjenne at det er noe som er større enn meg selv og som ivaretar alt.

– Er det spesielt viktig for en minister?

– Da jeg skulle signere embetseden, opplevde jeg ansvaret som stort og tyngende. Da føltes det riktig å ha med Guds hjelp. Det er ensomt på toppen, man sitter alene med hvert sitt departement. Da er det fint å ha en styrke og støtte i Gud.

Bioteknologi

Hauglie har studert etikk og livssyn, og mener alle burde gjøre det samme. De politiske sakene som har utfordret hennes verdisyn mest, er de som angår bioteknologi. Da hun satt i Høyres programkomité fra 2009 til 2013, var hun i mindretall.

– For meg handler dette om liv og død, om hvor mye vi kan tukle med livet. Jeg har alltid plassert meg i partiets «mørkemannfraksjon» fordi jeg har tilhørt den mest konservative del av partiet i slike spørsmål.

– Hvilken sammenheng er det mellom disse verdistandpunktene og din tro?

– Jeg ville nok ment dette uavhengig av tro. Mange mener det samme som meg uten at de er spesielt religiøse. Det er mer en ideologisk tilnærming til disse spørsmålene.

---

Anniken Hauglie

• 45 år, fra Ski
• Gift med Lars Jacob Hiim, statssekretær i Næringsdepartementet.
• To barn, utdannet sosiolog
• Sosial- og arbeidsminister for Høyre siden desember 2015.
• Var politisk rådgiver for sosialminister Ingjerd Schou i Bondevik II-regjeringen
• Har arbeidet som sosialpolitisk rådgiver og kommunalpolitisk rådgiver i Høyres stortingsgruppe og rådgiver i Forbrukerrådet
• Tidligere byråd for kunnskap og utdanning, og byråd for helse og sosiale tjenester, i Oslo.

---

Det er stor forskjell på å gjøre et abortinngrep og å servere en svinepølse

Religion og mat

I september i fjor fikk hun innspill fra det regjeringsoppnevnte Samvittighetsutvalget, som sa at religiøse må kunne reservere seg mot å ta arbeid av religiøse grunner. Selv støttet hun reservasjonsrett for leger da saken ble debattert for fire-fem år siden. Det var kontroversielt at hun som skolebyråd sa ja til reservasjonsrett, mens resten av byrådet i Oslo sa nei.

– Man skal respektere at det for noen er oppgaver som er så vanskelige å utføre at det strider mot deres livssyn. Men terskelen skal være høy. At en muslim ikke kan arbeide i butikk fordi det blir solgt svinekjøtt og alkohol der, kan vi ikke ta hensyn til. Det er stor forskjell på å gjøre et abortinngrep og å servere en svinepølse. Jeg synes enkelte fortolkere av religioner bruker for mye tid på mat og pølser

– Regler og ritualer er viktig for mange troende – hva tenker du om omskjæring, som er viktig for mange muslimer og jøder?

– Det er problematisk å skjære i friske guttebarn. Ideelt skulle jeg sett at guttene selv kunne tatt valget når de ble større, for inngrepet er såpass stort og irreversibelt. Mange i mitt parti er uenige med meg i dette.

Retningslinjer for reservasjon vil ikke komme sentralt fra henne som minister. Hun anbefaler at det gjøres lokalt i foretakene, i utsatte bransjer som helsevesenet.

– Jeg tror det er vanskelig å lage et lovverk som dekker opp for samvittighetskvaler. Dette er uansett ikke et stort problem, og man bør ikke gjøre problemet større enn det er grunnlag for.

– Hvor går grensa for hva du med din samvittighet kan være med på?

– Aktiv dødshjelp kan jeg ikke gå med på. Da overlater man for mye ansvar til personer som først og fremst trenger mye omsorg og pleie.

Snifferne

Mens nabobarna på Ski gikk i bue rundt snifferne og alkoholikerne, var Anniken Hauglie på hils med dem fordi mora, som var sterkt engasjert i lokal sosialpolitikk, tok datteren med når hun møtte rusmisbrukerne. Sosialministeren bærer også med seg familiens «omsorgshistorie»:

Oldefar fra Sunnmøre var prest, og sønnen hans – Anniken Hauglies morfar – var overbevist om at han skulle hjelpe andre mennesker, så han gikk hele veien fra Valderøy til Oslo for å utdanne seg til lege.

– Kjenner du også på et kall?

– Jeg sier til mine barn på 11 og 13 – de får prenta inn mye alvor, stakkars – at de som er populære har et større ansvar for å ta med seg andre, for eksempel i leken. Så svaret på ditt spørsmål er ja. Vi som er ressurssterke har en plikt til å bidra. Det er vårt ansvar for at dette samfunnet blir bedre.

Man gjør Gud ofte litt liten og prippen

Prippen gud

– Har du Guds blikk på dem som faller utenfor samfunnet?

– Jeg tenker ikke så mye på det i hverdagen. Man gjør Gud ofte litt liten og prippen, han gjøres mindre enn han er. Jeg tror Gud vil vi skal være snille og rause med hverandre. Jeg skulle ønske kirken var mindre opptatt av seksuelle legninger, og brydde seg mer om det store bildet. Veldig mange er ensomme, mange lider, sliter med sykdommer, det er krig og konflikt, barn vokser opp i dysfunksjonelle hjem. Her bør det store engasjementet være, i alle religioner.

– Hvilken Gud blir du presentert for her i Sinsen kirke?

Starten på svaret er mer skryt av soknepresten som hun er på fornavn med – Henning (Vik red.anm.). Alle gudshus burde være like rause og inkluderende som Sinsen menighet, mener hun.

– Det er viktigere enn noen gang at kirken er et etisk forbilde. Kirken har en enorm innflytelse på folks liv som åndelig og moralsk veileder. Jesus gikk sammen med prostituerte og fattigfolk. Han inkluderte virkelig dem som levde livene sine på tvers av samfunnsnormen. Vi må ikke være så fine på det. Vi trenger ikke mer smålighet.

Pikemisjonen

Som barn var hun med i Pikemisjonen. Naboen var med i Smiths venner, som offisielt heter Brunstad Christian Church. Anniken Hauglie ble med barna i familien på aktivitetsklubben og søndagsskolen. Hun beskriver det som «gøy, men veldig, veldig konservativt».

– Jeg husker godt juletrefesten hvor han som talte understreket hvor syndig det var med TV. Og vi hadde to hjemme, sier hun og ler.

– Det var i en alder der jeg tok alt bokstavelig. Sju år, kanskje? Da var jeg svett. Barn tror jo på voksne.

Vel hjemme igjen forkynte hun det sørgelige budskap, men ble korrigert av foreldrene: TV var ikke synd.

De sang «Kjære Gud, jeg har det godt» på sengekanten, slik hun synger den til sine barn. Tradisjoner er viktig: Alle i storfamilien blir båret til dåpen i kjolen som onkelen først ble døpt i.

Nå diskuterer hun med eldstemann på 13 om han skal konfirmeres i kirken.

– Han opplever nok at det er en slags tvang, men til syvende og sist må jeg la ham velge sin tro selv. Jeg håper han velger kirken, det ville vært hyggelig.

– Bare hyggelig?

– Du blir jo del av en større enhet, på et vis. Et stort fellesskap, som jeg synes er viktig.

– Er det noen i dette fellesskapet som sier at de ber for deg?

– Det er det, faktisk. De første gangene jeg hørte det, var det veldig rart. Det må jeg innrømme. Jeg har til og med blitt stoppet på gaten av folk som har sagt det. At mennesker man hverken kjenner eller har møtt tenker på deg på den måten, og tar deg med i en bønn, er veldig sjenerøst. Jeg oppfatter tross alt en bønn som både personlig og som alvor.

Ulykken

Sommeren 2015 rammer ulykken: Familien på fire er på besøk i Thailand. På sightseeing i kongepalasset Chiang Mai kjører de rundt i en golfbil. Anniken Hauglie har datteren på fanget.

Bilen velter.

Anniken Hauglie havner under den og blir dratt bortover asfalten. I noen grusomme sekunder frykter hun at datteren også ligger under bilen. Da vil ikke jenta overleve.

– Da sendte jeg bønner til himmelen om at «kjære Gud, la dette gå bra».

Det gikk bra, selv om datteren ble skadet. Moren var likevel hardest maltraktert. Kirurger i Norge klarte å lappe henne sammen. For ti år siden ville den kvestede foten blitt amputert. I dag har hun ingen mén.

Kontrastene har vært store for Hauglie de seneste årene: Hun var hjelpeløs og avhengig av å få hjelp i ukene etter operasjonen. Så ble hun minister for at mange mennesker får hjelp og velferd fra det offentlige. Hun var arbeidsløs etter at Høyre tapte valget i Oslo og trengte bistand fra Nav. I dag er hun øverste politiske leder for Nav.

– Er du et velsignet menneske?

– Jeg må jo si det. Jeg har vært utrolig heldig, alltid. 2015 var et møkkaår, men det sluttet med at jeg kom inn i regjeringen. Kan du tenke deg? Jeg sender en takk til høyere makter stadig vekk. Man må minne seg selv på hvor heldig man er.

---

4 raske

• Større enn mange gjør ham til
• Familien
• Jeg gjorde mitt beste
• Et lite liv av Hanya Yanagihara

---