Prøvet grunn

– Stig på!

Dorothy Ann Bøhler (77) har fått øye på Vårt Land allerede før bladfykbilen har rulla inn på gårdsplassen. Der hun kikker ut fra kjøkkeninngangen på hovedhuset på gården Nedre Gjettum, ser hun Kolsåstoppen fra nesten sammen vinkel som Claude Monet gjorde da han malte sine berømte vinterbilder i 1895.

– Jeg bor stort sett bare på kjøkkenet, sier Bøhler og skjenker kaffe fra en presskanne.

Etter at ektemannen brått gikk bort for ti år siden, er hun aleine i de mange og store romma. Bøhler kom fra Storbritannia til Norge på skiferie i 1963 og vendte aldri hjem igjen. Hun gikk tom for penger, tok seg jobb som stuepike på et høyfjellshotell på Bellevue på Lillehammer. En kveld hun var på dans, kom en høyreist og karismatisk nordmann inn i rommet. Det var begynnelsen på et ekteskap som skulle vare i fire tiår.

– Jeg er prestedatter. Min far var prest i The Church of England, og han var en snill mann som forkynnet en snill kristendom. Han sa Jesus først, så din neste og så deg selv. Og han var en svært populær prest.

---

Eksistens – Alderdom

• Dette er den tiende artikkelen i en serie om alderdom i Vårt Land.
• I dag tar vi for oss hvilken betydning livssyn har i livets siste fase.

---

Når tror vi?

I 2016 tilhørte 85 prosent av oss et trossamfunn. Første gang medlemskap i et trossamfunn ble tatt med i folketellingen var i 1876, og da var det kun 0,4 prosent som oppga at de ikke tilhørte statskirken. Nå oppgir rundt 70 prosent å være medlem av Den norske kirke.

Men hva tror vi når, og hva betyr livssynet vårt i ulike livsfaser? En utbredt fordom er at du søker mot tro og bekreftelse på et etterliv mot slutten av livet, men skal vi tro religionssosiolog Ida Marie Høeg og ikke minst tallmaterialet hun har vært med på å samle inn og analysere, er det ikke nødvendigvis slik.

I 1991, 1998 og 2008 spurte hun og forskerkollegaer 4000 respondenter om deres forhold til religion. Med en slik spredning i tid, var det mulig å se på hvordan livssyn har ulik betydning for ulike generasjoner.

– Vi fant at generasjonen en er født inn i, det vil si det sosiale og kulturelle klimaet en vokste opp med, er viktigere enn hva som skjer senere i livet hva gjelder etablering av tro og livssyn. Ungdomstiden som formativ fase har stor betydning for hvordan man ser på religion senere i livet. Det så vi tydelig blant sekstiåtterne, de har og har hatt en mer kritisk holdning til religion enn i generasjonene før og etter, forklarer Høeg.

Hva er en personlig kristen? 

Hjemme i England gikk Bøhler fast i kirken på søndagene. Ingen ting var mer naturlig. Hun var jo født inn i det, og hun forteller om en tidlig gudstro – om en Gud som bare var der, i alle ting. Og som kunne være litt skummel. Hun skulle jo helst ikke rampe for mye, og hun hadde en ramp i magen.
– Men troen jeg var født inn i, ble utfordret da jeg flyttet til Norge. Jeg oppfattet Den norske kirke som mørkere enn den engelske. Ikke at Church of England har vært så mye mer progressiv enn den norske, men alvoret var større. Jeg syntes det var mer snakk om fortapelse.
Et annet konsept den britiske kvinnen hadde vanskelig for å forstå, var skillet mellom kristen og personlig kristen. Hva i all verden var en personlig kristen? I Bøhlers hode var du enten kristen eller ikke.
– Jeg syntes det var rart at du blir født inn i kirken. Noe annet jeg ikke forstod, var den norske tilnærmingen til konfirmasjon. Jeg ble konfirmert som elleveåring, og det var en bekreftelse på at jeg tilhørte kirken. Første gang jeg var med på en konfirmasjon i Norge, ble jeg slått av hvor materialistisk feiringen var. I Norge har konfirmasjonen vært mer en overgangsrite enn en bekreftelse av troen.
Siden 1995 har hun vært gravferdstaler for Human-Etisk Forbund. Slik er hun med på å tilby en seremoni og en verdig avslutning på livet også for de som ikke tilhører et trossamfunn.
– Også humanister vil ha en avslutning på livet. Selv om vi ikke tror på en fortsettelse, synes jeg det er viktig å markere det livet vi har levd, sier Bøhler.

Troen jeg var født inn i, ble utfordret da jeg flyttet til Norge

—   Dorothy Ann Bøhler (77)

Et lettpåvirkelig barn

Vi flytter oss fra Nedre Gjettum gård til en ettromsleilighet i et vinterkledd Horten. Det står en stor, emaljert støpejernsgryte på innerste plate på det lille hybelkjøkkenet til Fred Andreas Ottersen (72). Stort sett spiser han med de andre beboerne, men han lager seg gjerne et varmt måltid i den lille leiligheten. I går trakk han lutefisk.

– Jeg ble født i april 1945. Det er derfor jeg heter Fred, forklarer han.

Etter å ha tatt heisen opp fra hovedinngangen og kjørt den elektriske rullestolen inn i den romslige gangen i leiligheten sin, har han kommet seg over i en lenestol med et portrett av den amerikanske forfatteren og borgerrettsforkjemperen James Baldwin hengende over hodet.

– Jeg kom fra et veldig verdslig hjem. Far drakk litt, og mamma brukte vel litt mye tid på å være hysterisk for det. Slik sett var jeg lett påvirkelig, det er jo gjerne sånn barn eller ungdom trekkes inn i et miljø, er det ikke det?

I sin tidlige ungdom ble Ottersen trukket inn i barne- og ungdomsmiljøet på bedehuset, innenfor det som den gangen het Det norske lutherske Indremisjonsselskap.

Stå i vekkelse

– Indremisjonen var en viktig del av livet mitt i mange år. Jeg var veldig bibeltro, veldig fundamentalistisk. Da jeg hadde vært gift noen år, på slutten av 1970-tallet, sa min daværende kone: Du kan jo ikke tro at Gud skapte verden på seks dager og så hvilte på den sjuende? Men jo, svarte jeg. Det tror jeg. Herregud, sa hun, det er jo skilsmissegrunn.

Det var ikke det som ble den utløsende årsaken til den seinere skilsmissen. Men det var kanskje grunnen til at Ottersen fikk godkjent realkompetanse og ble immatrikulert ved Universitetet i Oslo og etter hvert fant fram til Det teologiske menighetsfakultet.

Før det gikk han på bibelskole i Staffeldtsgate og gjorde stor suksess som emissær.

– Jeg gjorde som Hans Nilsen Hauge. Jeg gikk landet på kryss og tvers mens jeg strikket.

Ottersen ler.

– Nei da, jeg kjørte bil. Fikk kjøregodtgjørelse og sikkert litt lønn. Stort sett var jeg ikke så lenge på hvert enkelt sted, men det hendte det ble vekkelse. En gang, i indre Østfold et sted, ble jeg stående i vekkelse med fullt bedehus seks kvelder på rad.

Piler peker nedover

Jevnt over står det dårligere til med troen i Norge enn for en generasjon eller to siden. Selv om mange representanter for sekstiåttergenerasjonen gikk på søndagsskole, er de altså forholdsvis svake i sin tro. Det forklarer Ida Marie Høeg med at ungdomstiden er svært viktig for hvordan vi former vår identitet, og hvilke verdier som følger oss gjennom livet.
– Statistikken vår understreker hvor viktige ungdomsårene, og da særlig de seine tenårene og tidlige tjueårene, er. Og det gjelder selvfølgelig ikke bare for religion, men også andre sivilsamfunnsinstitusjoner. Om du var opptatt av kor, om du spilte i band, eller drev med idrett i ungdommen, er det gjerne interesser som viser seg å følge deg gjennom livet.
Men ingen regel uten unntak.
– En kan selvsagt justere holdninger, en kan tilføye noe til eller endre synet du har, men grunninnstillingen har en tendens til å holde seg. Hvor du står i denne avgjørende fasen, er i de fleste tilfeller en indikasjon på hvor du står seinere i livet, sier Høeg.

Statistikken vår understreker hvor viktige ungdomsårene er

—   Ida Marie Høeg

Vandrer i stille bønn

For poet, forfatter og teolog Oskar Stein Bjørlykke (78) har troen stått sterkt gjennom hele livet. Men han går stadig flere og lengre turer, og når han går, vandrer han med Gud.

– Mens jeg går, har jeg liksom denne tenkende bønnen i meg. Mens troen tidligere i livet kanskje handla mer om å ta seg sammen, om å sette seg ned og konsentrere seg voldsomt, sier han.

Bjørlykke er prestesønn og vokste opp i Fitjar på Stord. Han forteller at hans kristentro vokste ut av en konservativ teologi. En teologi som han mener å være del av den dag i dag. Men i studietida på 1960-tallet vokste det fram et sterkt sosialt engasjement. Han ble kristensosialist, en posisjon han finner belegg for i Matteusevangeliets kapittel 25: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»

Mens han før var svært opptatt av fromhet, er det andre deler av troen som er viktigere i dag.

– Både gudstjenesten og bønnen er blitt veldig viktig for meg. Jeg opplever at gudstjenesten har karakter av å gi en forsmak på Guds rike. Slik så jeg det nok ikke da jeg var yngre. Når det gjelder bønnen, har også den endra karakter. Jeg ber ikke lenger om, men jeg ber ofte for.

For Bjørlykke har tvilen alltid vært troens skygge. Men den har ikke blitt sterkere med alderen.

– Vi kan aldri vite helt sikkert, og det er en viktig del av troen. Vi tror nok også på en annen måte enn de gjorde for noen hundre år siden, for ikke å snakke om for to tusen år siden. Veldig mye av det som står om Guds rike og frelse, mye av forkynnelsen, leser vi i dag som bildespråk. Jeg tror ikke det vil være som det står i Bibelen, men jeg er sikker på at det som venter oss etter døden er en stor nærhet til Gud. Det vil være helt annerledes, men også godt.

Forvitra tro

Da Fred Andreas Ottersen begynte på Menighetsfakultetet, meldte tvilen seg gradvis. Med kristendomskritikk på pensum slo den bibeltro og steinharde troen sprekker. Men det gikk fortsatt mange år før den var helt forvitra.

– Jeg har slått meg til ro med at det ikke finnes noen Gud, og heller ikke et liv etter dette. Og det plager meg ikke. Jeg vil gjerne leve tjue år til, jeg. Å bli 92 bør jeg vel kunne oppnå? Men det jeg mista ved å forlate troen, var fellesskapet og en del venner.

Det fellesskapet har han i ettertid funnet i politikken. Ved stortingsvalget sist høst sto han et stykke opp på SV-lista i Vestfold.

– Når jeg dør, dør jeg, og jeg legger ingen klare føringer for hva som vil skje da, annet enn at det ikke skal være noen prest involvert i seremonien.

På Baldwin-litografiet på veggen over Ottersen står et kjent sitat:

«The people who once walked in darkness are no longer prepared to do so.»

– Mitt livssyn dreier seg om det gode i mennesket. Det er mange drittsekker der ute, og de har dessverre en tendens til å sitte i viktige posisjoner. Men jeg vet så altfor godt hva det innebærer å være del av en minoritet. Selv om jeg har barn og tidligere har vært gift, er det nemlig ingen hemmelighet at jeg er homofil.

I Indremisjonen var homofili aldri et spørsmål. Legningen var i det hele tatt noe Ottersen måtte holde for seg selv. Noe han spurte pent om ikke Gud kunne kvitte seg med. Men til slutt ble det altså Ottersen som kvitta seg med Gud. Og en Herre lever han helt fint uten, også nå som han er på vei inn i livets siste fase.

– Jeg er ikke redd for døden, men jeg er opptatt av at vi skal leve best mulig sammen i den tida vi har. I mitt tilfelle er det eneste håpet for et liv etter døden, at jeg får leve videre i minnet til mine barn og barnebarn, sier Ottersen.

En tro som rommer alle

Oskar Stein Bjørlykke har alltid vært et skrivende menneske. Nå har han en lang rekke dikt, bønnebøker, barnebøker og romaner bak seg. Han jobba også fra 2003 til 2013 med Bibelselskapets nyoversetting. Det ga ham en sjelden nærhet til Bibelen.

– Ja, jeg fikk jo en så stor mengde bibelord nær inn på meg. Jeg så liksom hvor mangefasettert den kristne troen er. Den rommer alle nivå. Den er så enkel at selv den enkleste sjel kan forstå, men også så djup og stor at selv ikke den største filosof kan trenge inn i den.

Med alderen har Bjørlykkes tro fått en egen trygghet over seg.

– Jeg kan liksom ikke tenke meg et liv uten den troen. Den er, og enda sterkere enn før, en del av meg på en helt grunnleggende måte. Jeg vil ikke kalle det å slappe av, men jeg har kjent det de siste åra, at jeg kan hvile i troen på en annen måte enn tidligere i livet.

Mitt livssyn dreier seg om det gode i mennesket

—   Fred Andreas Ottersen