'Verden er god, for Gud har skapt den'

I over 20 år har den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson gitt det samme rådet til sine elever på forfatterskolen: «Gå ut fra at leserne dine er mer intelligente enn det du er.»

Hun ser ingen grunn til å legge listen lavt verken for seg selv eller for omgivelsene. Gjennom et langt liv har hun kompromissløst fulgt sitt eget hode. På toppen av sin karriere har hun to nye bøker på vei, mottar litterære priser og blir rådspurt om den aktuelle, politiske utviklingen i USA.

I fjor fikk hun besøk hjemme i Iowa av tidligere president Barack Obama som ville samtale med henne om det som virkelig betyr noe, som han formulerte det i et intervju som siden gikk verden rundt og snart blir gjenutgitt i essaysamlingen What Are We Doing Here?.

Marilynne Robinson tar imot i et undervisningsrom på det velansette Iowa Writers’ Workshop. Vi er langt ute på landet – eller mer korrekt: inne i landet – på en skole som i årtier har lokket til seg forfatterspirer fra hele USA.

Enorm betydning

– Hva annet har du lært dine elever?

– Jeg har lært dem hvilken enorm betydning bøker kan ha. En stor del av dem blir litterære stemmer som blir hørt i Iran og andre steder. Mange tror at man bare er et lite menneske, men i virkeligheten har vi stor makt over hverandre. Så gjør ikke noe billig, gjør ikke noe dumt. Snakk ut fra det du mener er ditt dypeste indre, sier jeg til dem. Mange unge forfattere tror det handler om å være på rett sted eller bli trykt de riktige stedene. Da lytter man ikke til sin dypeste impuls. Når man arbeider med språk, utretter man noe svært antikt, menneskelig og essensielt; sivilisasjoner er bygget på bøker. Respekter din egen kapasitet til å bli en deltaker på et høyt nivå i den store samtalen – det lærer jeg dem.

Fiksjonens bevissthet

– Du har bodd her i Iowa City i tjue år, og dine tre romaner om byen Gilead foregår alle her i delstaten. Hvorfor vender du tilbake til samme miljø?

– Det er nok slik at man spesialiserer seg i de kulturer som er tilgjengelige for en rent følelsesmessig. Det er neppe tilfeldig at Philip Roth (jødisk-amerikansk forfatter som ofte skriver om sin immigrantoppvekst i Newark, New Jersey, red.anm.) ikke skriver om en protestantisk provinsby. Det er ikke et valg. Det finnes en innadvendthet i miljøet i småbyer på prærien som for meg henger sammen med ideen om at ditt liv er meningsfullt fra øyeblikk til øyeblikk, selv om det framtrer dunkelt for deg selv. Her på prærien blir du konstant oppfordret til å svare på et underforstått spørsmål om ditt eget liv, og dette er det fruktbart og interessant å beskjeftige seg med og generalisere ut fra.

– Kunne du skrive om andre miljøer?

– Da min sønn og svigerdatter hadde fått barn for første gang, bodde jeg i Queens i New York for å være til hjelp. Jeg elsket å bo der. Det er åpenbart det mest multikulturelle postnummeret i USA, men området er likevel ikke så tilgjengelig for meg som romanforfatter. Din fiksjon har sin egen bevissthet, og det må man respektere.

– Leser du romanene dine om igjen?

– Ikke ofte, men jeg gjorde det da jeg nylig skulle skrive en roman om Gilead og universet i de tidligere bøkene. I Iowa og Midtvesten generelt finnes det en liberal kultur som stammer fra midten av 1800-tallet og etableringen av mange antislaveri-universitet i denne delen av landet. Den kulturen er for underbelyst, og det var noe i den første romanen hvor flere ting løper sammen som jeg skulle sjekke.

Veksler

– Henger romanene dine sammen med essaysamlingene eller er de adskilte?

– Klart adskilte, men det ville være vanskelig bare å skrive det ene. At jeg kan veksle mellom sjangrene er viktig. Noen ganger er min bevissthet innstilt på faglitteratur, noen ganger på skjønnlitteratur. Det føles som å ta en liten ferie, når jeg skriver den ene prosaformen framfor den andre. Det dukker ofte noe historisk opp i det jeg holder på med, så hvis jeg trenger å vite mer om en periode, leser jeg masse, som jeg så kan bruke i en forelesning. Alle mine essays er forelesninger som jeg er bedt om å skrive. Noe ganger får jeg et emne, andre ganger velger jeg selv. På en forunderlig måte passer det hele sammen.

– Du har en doktorgrad i engelsk litteratur og har hele livet beveget deg i den akademiske verden. Hvordan bruker du din utdannelse i forfatterskapet?

– Da jeg studerte, var det en tradisjon for å dele alt inn i faser. Det var marxisme, og så var det strukturalisme. Og selv om det var gøy å lese noen franskmenn hvis tekster unndro seg enhver syntaktisk regel og logikk, og selv om de færreste hadde lest Marx, så var problemet den gang som nå, at det sjeldent er materialet, primærteksten, som er gjenstand for den egentlige interessen, men derimot tilgangen til materialet. Og hvis metoden ikke er den riktige, kan materialet ikke snakke tilbake og si: Dette er ikke riktig. Vi hører det i hvert fall ikke. Dette er dessverre den intellektuelle verden jeg har levd i. Jeg har oppdaget at når man leser primærtekstene, som jeg alltid gjør, har de en overraskende vitalitet. Det er som et nytt mysterium i seg selv, og jeg vil gjerne vekke og gjenskape den spesielle atmosfæren fra en gitt periode. Lese de tekster, som for eksempel Martin Luther leste. Dette er langt viktigere og mer attraktivt for meg, enn at jeg kommer drassende med et stort metodisk maskineri som fileterer innholdet. Vi skal slutte med å forklare og bare studere.

Guds vilje 

– Din interesse for teologi gjennomsyrer romanene og essayene dine, og du setter særlig reformatoren Jean Calvin høyt og mener at han er misforstått. Hvordan inspirerer han deg?

– Den tyske teologen Karl Barth sa om Calvins lære at den eneste sanne viten om Gud kommer gjennom lydighet. Det enkelte menneske kan lære noe om Gud ved å ta del i Guds vilje. Calvin snakker om gudsbilledlikhet, som er noe av det vakreste i teologien, og som inspirerer den personlige etikk. Det er virkelig ikke mye hos Calvin jeg opponerer mot.

– For Calvin er det blasfemi å undervurdere, fornærme eller mishandle et annet bilde av Gud. Det er en stor elskverdighet av Gud at vi har andre mennesker, andre bilder av Gud. Det er en kjærlighetens gjerning, og den er svært anvendelig. Hvis du møter en som fornærmer deg, skal du huske at Kristus er klar til å tilgi synder. Vi snakker ofte om det å tilgi som noe vi skal gjøre, men det er også det aspektet at Kristus er klar til å tilgi, og det relativerer alle onde gjerninger. Så jeg har kort sagt lært – og mener – at verden er god, for Gud har skapt den. Guds storhet er reflektert i verden, så vi ser Gud i verden.

---

Marilynne Robinson

• Amerikansk forfatter født 1943.
• Kjent for romanene Housekeeping (1980), Gilead (2004) Home (2008) og Lila (2014). Har også gitt ut flere essaysamlinger og sakprosabøker.
• Underviste ved forfatterskolen Iowa Writers' Workshop fra 1991 til 2016
• Blir ofte nevnt som kandidat til nobelprisen i litteratur
• Har fått en rekke andre priser, blant annet Pulitzer-prisen for fiksjon i 2005, for romanen Gilead.

---

Den menneskelige hjernen er en enorm gave som åpnes gjennom livet, hvis du har respekt for den og pleier den.

Glemt målestokk

– Hvordan bruker du slike teologiske innsikter i ditt eget liv?

– Jeg tror den store kampen eller testen er om du kan forstå og agere i verden som hellig og ser andre mennesker i det lyset, eller om du ser verden som en liten, skitten kamp og et sted for vinnere og tapere; verden som et spill. Kan du gjenfortolke din egen erfaring ut fra forestillingen om at Gud troner over virkeligheten? Alle metaforene for kristen livsførsel vi har til rådighet – å være tjener, å dø fra verden, å være Kristus for hverandre – handler om å sette den overflatiske tilfredsstillelsen til side. Virkeliggjøringen av tjenerskap går imot vår intuisjon, og det å tjene blir nok en mer og mer en glemt målestokk i vår verden.

Tilgivelse 

– Du skriver flere ganger om tilgivelse i dine romaner. Hva er ditt syn på dette sentrale kristne begrepet?

– Hvis den er ekte, er tilgivelse en form for kjærlig åpning til et annet menneskes opplevelse og erfaring. Det handler om å erkjenne den kanskje underlige integriteten i et annet menneske. Ideen om å forstå er reduksjonistisk, for man forstår aldri andre mennesker, og spesielt ikke når de har gjort noe som man har vondt for å akseptere.

– Vilje er ofte en hindring for tilgivelsen. Å være villig til å tilgi et annet menneske er noe annet enn å tilgi fordi man elsker ham. Man kan tilgi uten å vite at man gjør det. Hvis det kreves en innsats, så dukker det opp betingelser i ditt hode, og så er det ikke riktig tilgivelse. Man sier ofte at man må forstå for å tilgi, men det er omvendt. Man skal tilgi, og så forstår man.

Forløper

– Hva er arven fra reformasjonen som vi markerer i Europa og også i USA i år?

– Reformasjonen var en forløper for demokratiet. Ideen om «sola scriptura», både i kalvinismen og lutherdommen, fikk menigmann til å lese, og det ble et definerende trekk ved verden etter reformasjonen. Forskjellen på middelalderen og tiden etter reformasjonen er ikke minst spørsmålet om hvor tilgjengelig den viten skal være som en kultur oppfatter som essensiell. Kan folk selv ta stilling på bakgrunn av tilgjengelig viten? Luthers skrift «Om den kristne frihet» er et argument for at den essensielle, kristne erfaringen kommer fra noe med røtter i den enkeltes sjel, ikke i tradisjonen. Det er virkelig en vakker tekst.

– Du ser kritisk på utviklingen i USA blant annet fordi kristendommen synes å få mindre betydning.

– Det gode ved dette landet historisk sett, er at vi er enormt forskjellige religiøst betraktet og tar det som et udiskutabelt gode. Men hvis du så framhever én religiøs kultur – den kristne – er det som om man ekskluderer seg fra en større diskusjon som handler om likestilling. Det er vanskelig for folk å se forskjell på det religiøse og det sekteriske. Effekten har vært at man har tatt det religiøse ut av dets naturlige plass i litteraturen, også i de institusjoner som opprinnelig hadde ansvar for å vedlikeholde tradisjonen.

Kompleks teologi

– Den religiøse tenkningen er blitt uthulet. Teologer har kjent på at de burde utviske sitt eget språk for å komme den sekulære verden i møte, men denne latterlige kapitulasjonen gir ikke mening. Hvis man står på en annen side og er eksempelvis materialist, forkaster man da ikke sin tradisjon, men bruker materialismens system og vokabular i sin argumentasjon. Å snakke sekularismens språk fra en prekestol er rett og slett feil. En del teologiske fakulteter har gjort samme latterlige byttehandel. Det de lærer bort er så enkelt, mens teologien rommer en stor kompleksitet. Når man leser bakover i teologihistorien, ser man hvor mye som er falt bort.

– Hva mener du er konsekvensen av dette dannelsestapet?

– At vi mister interessen for andre mennesker som mennesker. Se på alle de vidunderlige konsekvensene av lærdommens utbredelse på 1800-tallet på steder der man ikke ville forvente det. I den vestlige sivilisasjonen var det en tid da vi anerkjente den enorme betydningen i å kunne stå på egne bein intellektuelt sett og å oppøve evner og ressurser til å lære selv. Lincoln som utdannet seg selv under et tre – alt det. Forståelsen av at individer har enorme, uventede potensial som kan frigjøres gjennom kultur, er enestående og dyrebar, men jeg er redd for at den er på retur. Med ideen om at hvis du tillater mennesker å skape seg selv, kommer det noe vakkert inn i verden. Ikke bare respekt og rettigheter, men en åpen forventning til hva som kanskje kan komme fra det indre livet hos andre. Da det offentlige skolesystem ble utviklet her i landet, var denne oppfattelsen svært framtredende. I dag snakker vi mer om konkurranseevne. I den grad vi har skapt menneskelig sivilisasjon, er det på grunn av den positive ideen om hva som kan skje hvis du frigjør mennesker. Nå skal man så fort som mulig finne sin nisje i den kjedelige verden man tilbys.

Alle viktige ting i livet mitt har skjedd mens jeg leste eller skrev.

Mediene ødelegger

– Amerika er et stort land med en komplisert historie, men så langt har den religiøse kulturen holdt det sammen. Men jeg er redd for at det er i ferd med å forvitre. Jeg er som regel den første mine studenter møter som kan litt teologi. Alt de vet om kristendom har de fra mediene. Ingen som ville ødelegge den kristne kultur, kunne ha funnet på noe smartere enn å la medienes presentasjon av religion sette standarden.

– Romanen Gilead handler om en prest som snart skal dø. Døden er også nærværende i Hjemme. Du er selv over 70. Hva skjer når vi dør?

– Vi får se. Jeg vet ikke. Calvin sier eksplisitt at hvis Gud ville vi skulle vite det, ville han ha gitt oss midlene eller evnene til det. Ideen om himmelen distraherer mennesker fra viktigheten av å være til stede her og nå. Jeg aksepterer det. Som John Ames sier i Gilead: «Hvem ville noen sinne ha forestilt seg denne verden?» Hvis du ser på universet og erkjenner at her er vi i denne lille kokongen av et liv med en blå himmel over oss … hvor merkelig og vidunderlig er ikke det. Verden er fantastisk, og jo mer vi lærer om den, desto mer fantastisk blir den. Og vi kan ikke gjøre stort mer enn det. Man kan si: Dette er vidunderlig og himmelen er enda mer vidunderlig og så får vi se hvordan det ender.

Lykkelig liv

– Er du redd for å dø?

– Nei, for det er kroppens natur å overleve. Det er godt å være i denne verden. Men jeg er nysgjerrig. Vi får se.

– Har du hatt et godt liv?

– Ja, jeg har hatt et lykkelig liv. Det er mye som gleder meg. Det gjør alderdommen lettere enn hvis jeg hadde hatt endeløse frustrasjoner. Dødeligheten blir håndgripelig. Man forstår plutselig hva man har hørt hele livet. I en bestemt alder har du det privilegiet å forstå at ja, vi er dødelige, og alt det man skal gjøre her i livet, har man gjort. Det er også skremmende. Man forundres. Min mor ble svært gammel og kunne bli fylt av glede over hvor vakre mennesker er. Så tenker man over menneskers ynde, hvor vilkårlig det hele er, hvor vakkert det hele er ... Det ser man klarere når man blir gammel.

– Er det noe du angrer på?

– Tja, man får jo leve med seg selv som man er. Jeg tok 24 års frikvarter (perioden mellom Robinsons debut Hus og hjem og Gilead, red. anm.), noe jeg ikke angrer på, men det hadde en selvopptatthet over seg. Jeg leste vilt mye, og det har hatt verdi, men det føltes ikke som arbeid. Så jeg har litt dårlig samvittighet etter et kvart århundre hvor jeg bare leste. Men du kan ikke dømme ditt eget liv.

Vil leses

– Hvordan vil du gjerne bli husket?

– Ved at man leser bøkene mine. Mer ønsker jeg ikke. Alle viktige ting i livet mitt har skjedd mens jeg leste eller skrev. Det ytre livet er det ikke mye interessant ved, og det har jeg det fint med.

– Hva har du lært dine to sønner?

– At den menneskelige hjernen er det mest komplekse fenomenet i verden og en enorm gave som åpnes gjennom livet, hvis du har respekt for den og pleier den. Det har jeg lært og latt barna mine merke. Menneskets muligheter, kan man si. Vi snakker om individualisering som om det var noe dårlig, men at vi alle er enestående og har kapasitet til å vokse, både synlig og i det skjulte, på måter som ingen kan forutsi – dét er utrolig og noe man skal være oppmerksom på. Ellers overser man kanskje det viktigste, sier Marilynne Robinson.

Det er godt å være i denne verden. Men jeg er nysgjerrig