– Takknemlig for at jeg ble rusavhengig

Det var den dagen Ronny René Nielsen gikk inn på en bar og kjøpte kokain. Den dagen ble politimannen rusmisbruker. Det ble redningen for ham.

Reportasje

2002: Livet er flatt og uten mening. Hverdagen som politimann er full av rutiner, men det kjennes ikke som om noe viktig står på spill.
Det handler ikke om liv og død, slik det gjorde da Ronny René var i FN-tjeneste som politi i Kosovo de to siste årene. Eller da han var lagfører i de norske styrkene i Libanon før det.
Nå er han tilbake i Uro-patruljen i Oslo. Hans jobb er spaning mot narkomiljøet. Men han klarer ikke helt å se vitsen med politiets ressursbruk. «Vi har ikke problemer her i Norge», tenker han.
Selv vokste Ronny René opp i Loddefjord, som han betegner som en sosial dumpingplass på 80-tallet. Loddefjord trumfet både Stovner og Romsås i norsk narkotikastatistikk.
– Jeg snudde meg vekk fra narko i oppveksten. Ville ikke gå den veien. Men etter at jeg kom hjem fra Kosovo, var jeg sårbar. Jeg savnet kicket og rushet, mestringen av fare. Jeg er en spenningssøker. Så jeg trengte noe nytt. Derfor tok jeg et bevisst valg: Jeg gikk inn på en bar og kjøpte kokain.
– Hvordan virket det?
– Det ga en kongefølelse. Det var alt jeg hadde drømt om. Som om tusen racerbiler kjørte rundt i kroppen min. Jeg fikk en voldsom energi. Kom inn i et kult festmiljø. Fikk voldsom selvtillit.

Mistet jobben

Det tok ikke lang tid før Ronny René Nielsen ble avhengig. Faktisk skjedde det fra første stund.
– Det skumle med kokain er at det er så bra. Det funker. Likevel er nedsiden større enn oppsiden. Problemet er at de negative effektene kommer forsinket.
Gradvis opplevde politimannen at kokainen tok personligheten hans. Integriteten ble spist opp. Alt det som var viktig for ham smuldret. Men han skjønte det ikke før det var for seint.
Da hadde han for lengst prøvd andre rusmidler, han hadde gjort kriminelle handlinger for å skaffe seg rus og han hadde begynt å slurve på jobben. Han var i en nedadgående spiral, der alt etter hvert handlet om rusen. Til slutt bodde han på gata, fordi alle pengene gikk med til rus.
– Hva sa omgivelsene dine?
– Jeg tror ikke de visste hva som foregikk. Jeg var en ensom ulv. Men da jeg stakk av fra politiet og bulket sju biler på veien, og det ble funnet narkotika i blodet mitt og i lommen min, da var katta ute av sekken. Jeg mistet jobben.

---

Ronny René Nielsen

  • Alder: 47
    Bosted: Larvik
    Familie: Kjæreste
    Utdannelse: Master i helsevitenskap, spesialisering i rus
    Yrke: Prosjektleder Telemark fylke innenfor rusområdet
    Hobbyer: Løping, styrketrening, langrenn, alpint

---

Jeg begynte å tenke gjennom, hver kveld, hva jeg hadde å være takknemlig for. Det er magisk formel til endring.

—   Ronny René Nielsen

Indre ro

Ronny René Nielsen la seg inn til behandling. Der møtte han terapeuten Thomas. En litt korpulent kar som stammet når han snakket.
«Han ser ikke veldig smart ut», tenkte Ronny René. Typisk ham. Han dømte mennesker raskt, ofte basert på utseendet.
Han ville bare dra igjen. Men Thomas sa at de måtte ha en prat først. Under denne praten oppdaget Ronny René at Thomas hadde noe som han selv ikke hadde: En indre ro.
– Selv om jeg hadde vært politimann og spesialsoldat og egentlig tenkte at jeg var mye bedre enn ham, så skjønte jeg at han kunne lære meg noe. Han hadde vært misbruker selv, men hadde kommet ut av det. Han ble min mentor.
I terapien fikk Ronny René tilbakemelding på at han var en selvmedlidende fyr. Han reagerte hardt. Vurderte å forlate hele opplegget. Men bestemte seg for å stå i det. Kjenne etter. Det ble hans første steg på veien mot å klare å stå i en følelse, i stedet for å flykte fra den.

LES OGSÅ:

Det var den dagen­ Lars Asp satt på en sykkel i ­Makedonia og følte seg ­ensom. Skulle han fortsette­ for å oppfylle ­andres forventninger?­


Ronny René bestemte seg for å endre seg. Han ville også ha indre ro. Gradvis innså han at veien gikk gjennom å knytte seg til andre.
– Jeg har alltid prestert bra, men samtidig har jeg vært liten og redd inni meg. Først når jeg våget å innrømme dette for meg selv og for andre, ble jeg fri og trygg. Jeg blir aldri ferdig med dette, det er en jobb jeg skal gjøre resten av livet.
– Hvor vanskelig var det å slutte med narkotika?
– Det var veldig enkelt. Det var bare å slutte. Men det som er vanskelig, er å komme tilbake til samfunnet og møte de samme utfordringene som du hadde før, og som du taklet ved hjelp av dop. Hvis man ikke forandrer seg selv, faller man tilbake i gamle mønstre.
– Hvordan forandret du deg?
– Jeg skjønte at jeg måtte slippe andre mennesker inn i livet mitt. Jeg var 42 år, men levde i en boble. Så jeg begynte å høre på andre enn meg selv. Der jeg før var lukket og mutt, møter jeg nå verden med et åpent hjerte. Og jeg begynte å tenke gjennom, hver kveld, hva jeg hadde å være takknemlig for. Det er magisk formel til endring. Og det gir en voldsom mestringsfølelse.

 Gjenfødt

I ni måneder gikk Ronny René til behandling. Han veide 100 kilo på det meste, og var dypt frustrert over seg selv, både kroppen og sinnet. Men han bestemte seg for å jobbe seg gjennom det.
– Jeg begynte å se på rusen som min redning. Det at jeg havnet på kjøret, ble en slags control+alt+delete i livet mitt. En restart. Jeg kunne bygge opp en annen og bedre versjon av meg selv enn den jeg var før jeg tok kokain første gang.
Ronny René forteller hvorfor han nå bruker begge fornavnene sine, han som i gamle dager alltid bare brukte Ronny.
– Jeg møtte en italiensk kunstner som fortalte meg at René betyr «gjenfødt». Det ga en spesiell mening å høre det, for jeg hadde alltid gjemt bort mellomnavnet. Nå er det motsatt: Det markerer den nye meg.
Den tidligere politimannen jobber nå med rehabilitering av rusmisbrukere. Han holder foredrag, er mentor og likemann. I sin kontakt med folk som har rusproblemer vender han stadig tilbake til ordet «takknemlighet»:
– Det er det viktigste ordet i livet mitt. Ingen ting gir mer lykke enn å føle seg takknemlig. Det er små og store ting. Takknemlighet over å ha funnet min plass. Over å være fri for konflikter og tvangstanker. Over å vite at når jeg gjør mitt beste, så er det bra nok. Over å ikke måtte noen ting, slik at jeg kan ha god samvittighet når jeg er hjemme og bare ser på tv.

LES OGSÅ:

Det var den dagen han skled i hagen og brakk beinet. Ulykken gjorde Ole Edvard Antonsen sjeleglad for en huskeliste han hadde laget seg noen år i forveien.

Endringsvilje

Ronny René ble 47 år i januar. Han startet i ny jobb i samme måned. Han har kjæreste. Holder foredrag for offentlige etater og på Politihøgskolen. Livet er bra.
– Hva lærer du bort?
– Mine løsninger er mine løsninger, og jeg kan ikke tre dem ned over hodet på andre. Men jeg vet litt om hva andre rusbrukere sliter med og hva som skal til for å lage seg et nytt liv. Mye handler om å jobbe med hvordan vi tenker.Vi kan trene hjernen vår og bevisstheten i samme grad som vi kan trene kroppen. For å endre våre følelsesmønstre, må det øvelse til.
– Hva gir deg rus nå?
– Åndelige verdier som ærlighet, åpenhet, tillit. Det gir meg kick. Og det å kunne hjelpe andre. Samt det å ha det bra når jeg er alene. Hele min tilfriskning ligger i at jeg skjønte at jeg kan endre meg. Jeg ønsker å være en bra person, det er det viktigste for meg.
– Er du redd for tilbakefall?
– Nei, det er jeg aldri redd for. Men jeg har ingen garantier. Gamle mønstre skal ikke undervurderes. Heller et trygt helvete enn et ukjent paradis, sier vi i terapien. Det er ikke sånn at tilbakefall skjer på en snikende måte, tilbakefall er alltid planlagt. Men ved å jobbe med rusavvenning, får jeg heldigvis hele tiden de påminnelsene jeg trenger.
– Hvor viktig er viljen?
– Utrolig viktig. Mange sier at de ønsker å endre seg, på den ene og andre måten. Men vil de det egentlig? Vil de gjøre jobben, ta smerten og kostnadene? Eller vil de bare ha en endring de kan få helt gratis? Den siste eksisterer ikke.

Ærlighet

I en statusoppdatering på Facebook i fjor høst skrev Ronny René en hyllest til hverdagen:
«Lykke for meg er den grå hverdagen, uten de store kickene. Den trauste grå hverdagen, som gir meg stabilitet til å utvikle meg og bli den beste utgaven av meg selv».
I en annen oppdatering gir han et innblikk i hvordan selvbedrag kan oppstå:
«Har du lyst til å lære om egne karakterfeil og mangler, så ta deg en tur ut og observer hva du ikke liker med andre», skrev han.
– Er det mindre forskjell på politi og kriminelle enn det mange tror?
– Nei, det er en myte. Men også mennesker som har store problemer kan ha bra verdier. Som det å tørre å være seg selv. For meg er det viktigere å være et godt menneske, enn å være dyktig på jobben. Men gode mennesker er ofte dyktige i jobben sin. Og det viktigste av alt er å være ærlig med seg selv. Ingen ting er mer attraktivt enn mennesker som er ærlige med seg selv.
– Men likevel kan man kan tråkke feil?
– Det kan skje. Det er menneskelig. Vi trenger alle både korrektiv og anerkjennelse. Jeg får det, men jeg har jobbet hardt for det. Jeg kan miste det meste, uten at det bekymrer meg, så lenge jeg ikke mister meg selv. Mister jeg meg selv, har jeg ingen ting. Mister jeg alt det andre, men har meg selv, så vet jeg at jeg kan bygge meg opp igjen.

DA LIVET SNUDDE

En dag kom vendepunktet. Etterpå ble livet aldri det samme. I denne serien lar vi mennesker fortelle om da livet deres snudde.

Tidligere i samme serie:
13.11.15: Morten Heierdal skjønte ikke at dopingen hadde gått over styr før datteren spurte om hvorfor han var så sint.
11.12.15: Malin Jacob var miljøverner, men helt grønn når det kom til å nyte naturen. Hun forlot kontoret.
08.01.16:Monika Kørra dro til fengselet for å tilgi mannen som hadde voldtatt henne.
19.02.16: Maria Hemseter mistet pappa, mamma, hesten og katten sin. Først da hun begynte å ri igjen, slapp depresjonen.
18.03.16:Karin Madsen (78) og Per Helgesen (78) var begge på jakt etter dansepartner. De fant mer enn det.
15.04.16: Dora Poni Loro kom til Norge som flyktning. Nå er hun kåret til rollemodell for innvandrere i Norge.
08.06.16: Arne Nordahl var toppleder i Oase og Strømmestiftelsen, da påkjørsel bakfra gjorde ham ufør.
29.07.16: Tuva Lien (19) ble mobbet gjennom hele grunnskolen. Nå er hun gatemegler og gir råd for å forebygge mobbing.
21.10.16:Lars Asp ville sykle fra Norge til Etiopia, men skjønte underveis at han hadde sosiale behov.
02.12.16: Ole Edvard Antonsen holdt på å miste beinet. Musikeren laget seg en liste over ting han ikke ville bruke tiden sin på.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje