Det myke punktet

Jeg er på vei til Ole Robert Sunde, jeg har lest den forrykende romanen hans, hvor han blant ­annet skriver om bønn og sin syke kone, ­Penelope er syk. Og jeg leser den fire komma sju centimeter tykke essaysamlingen Verden uten ende, hvor han på omslaget skygger for det blendende lyset, det heller ikke Moses fikk se. Fjerde etasje, sier dørklokka. Og i det jeg stiger over dørstokken til det tydelige, vennlige, velordnede forfatterrommet, hører jeg lavt på radioen som står der: ... Jesus Kristus ... . Litt rart, sier han. Ja, det er mer mellom himmel og jord, sier jeg. Og så setter vi oss.

Ikke ydmyk

– Ja, Jesus, sier det deg noe?

– Jeg syns Kristus er bedre enn Jesus, jeg syns det er større med Kristus. Mer schwung. Jeg synes Jesus er litt det samme som Odin, barnebarnet mitt heter Odin, jeg reagerte på det første gangen. Jeg kommer jo fra en tid på 70-tallet hvor vi lo av … jeg husker vi var på sånne Maran Ata-møter, hvor vi satt og dreit dem ut. Det var Jesus meg her og Jesus meg der og disse hallelujagreiene, men Kristus… Der vi bodde var det jo et bedehus, vi gikk der fordi vi fikk gratis brus, vi gikk jo ikke for å høre på Herrens ord, som Edvard Hoem vil si. Men jeg skjønner jo Edvard veldig godt. Alle de forfatterne jeg kjenner og som har noe å fare med, de er dypt religiøse. Jeg leser og har lest veldig mye i Bibelen.

---

Ole Robert Sunde

• Norsk forfatter, født 1952 i Kristiansand, bor i Oslo.
• Debuterte med diktsamlingen Hakk i hæl i 1982.
• I 2007 fikk han Gyldendalprisen for hele sitt forfatterskap. Han har også mottatt Aschehougprisen og vært nominert til Nordisk Råds ­litteraturpris og Brageprisen.
• Hans roman Krigen var min families historie  (Gyldendal) fra 2012 er blant pålene i moderne, norsk ­litteratur.
• Han har nettopp kommet med romanen Penelope er syk (Gyldendal).

---

– Når jeg sier tro, hva sier du da?

– For meg er det noe metafysisk, hinsidig. Jeg har en slags idiosynkratisk tro. Jeg leste intervjuet med Henning Hagerup i Vårt Land, jeg har veldig sans for Henning. Hans ydmykhet passer godt til å være kristen, jeg er ikke så ydmyk som han er, jeg er kanskje ikke ydmyk i det hele tatt. Men kanskje er det slik at det finnes noe jeg ikke vet hva er for noe? Jeg vil jo gjerne tro på at det er noe annet, at det er noe mer enn den materielle verden, at det er noe som jeg ikke har peiling på.

Mørkeredd

– En lengsel etter å tro?

– Nei ikke noe sånn at… nei, jeg lengter etter å fatte verden. Eller sanse verden, det er egentlig det alle mine bøker handler om, få med seg alle detaljene i verden. Min kone, som døde fra meg av kreft for halvannet år siden, har etterlatt seg en enorm tomhet. Men jeg føler jo at hun er her. Jeg merker at når jeg sitter her inne ... når jeg går, så ser jeg opp hit (peker) for å se om jeg kan se en skygge av henne. Jeg merker at når jeg sitter her, så syns jeg plutselig at jeg ser noe på kjøkkenet – det er alltid i hjørner, det åndelige ligger alltid i hjørner, det går aldri rett frem. Men så er jeg mørkredd, og når jeg skal opp å tisse om natten, så er det ikke så greit. Men jeg har veldig lyst til å tro på at det er en Gud, men jeg har vanskelig med å få det til. Jeg blir så fornuftig når det gjelder sånne ting, av en eller annen merkelig grunn, jeg som ikke er fornuftig i det hele tatt.

– Du går gatelangs, i romanen. En gate du kjenner veldig godt, den du bor i, alle sprekkene, alle menneskene du betrakter i øyekroken, de du liker og de du ikke liker. Og så flasher det opp igjen, når du går, at din kone er svært syk.

– Ja, det er ganske tøft å gå inn i det. Men jeg, hva slags erfaring kan jeg dra av det? Det er jeg usikker på. Jeg husker jeg leste et intervju med en som hadde vært i Auschwitz, og han lærte ikke noen ting av det. Det var bare jævlig, som han sa. Så jeg lurer på hva kan jeg lære av den dødskampen som kona mi gikk inn i, hun gikk ned fra 73 kilo til 43. Alt det som var yndefullt og vakkert ved henne ble… men hun trodde jo, da. Marit fikk en kristen begravelse, og hun ville ikke bli brent. Så vi måtte få henne ned i bakken. Og så spurte hun meg om jeg ville ligge oppå. Det er greit, sa jeg.

Hvor er hun nå?

– Døden, vil den forfølge deg som forfatter, reflekterer du og skriver videre. Du har jo gjort det, men hva er det neste?

– Jeg prøver nå å skrive om hennes nedstigning til døden, hvordan det er å være død. Om det er en slags oppvåkning mens du dør. Jeg skriver på en ny bok som heter «Hvorfor tenker jeg bedre med magen enn med hodet?», om hvorfor vi er så følelsesrelaterte. Uansett hvor snusfornuftig jeg er, så ligger følelsen i bunn – jeg kommer ikke unna det, aldri. Selv når det er fornuftig å gå dit, så går du et annet sted fordi magen sier gå dit. Marit lå i koma i fem døgn, så døde hun, en onsdag formiddag tolv over ett. Så bare gled hun inn, helt stille. Men hvor er hun nå? Finnes hun noe sted? Det tenker jeg mye på: Kan det døde mennesket høre? Hvor oppholder hun seg? Hvorfor er hun usynlig? Jeg har sagt til Marit at jeg vil ikke se deg, for da blir jeg livredd. Det fine med det, er at hvis du har litt god fantasi, så kan du gruble til du blir blå i trynet av det. Det er det som er så flott med Bibelen, den er ikke noen fasit. Du kan gruble så mye du vil. Men det er ikke noe klart svar.

H-mollmessen

– Slo det deg at du kunne be, i det minste «be henne over», som de gamle sa?

– Nei.

– I romanen, som naturligvis er fiksjon, skriver du om, ja, nettopp bønnen?

– Midt i all forvirringen, angsten, redselen ... jeg var jo i ferd med å miste den vakreste, den beste, min livsledsager. Og jeg ville jo gjerne at det skulle skje et mirakel. Jo, jeg ba, men det var under en frem­førelse av Bachs h-mollmesse. Jeg tenkte på en måte at jeg var Bach, akkurat der jeg satt, og da kunne jeg be. Bach er fantastisk, den helt store. Jeg hører Bach.

Det tenker jeg mye på: Kan det døde mennesket høre? Hvor oppholder hun seg?

—   Ole Robert Sunde

– En bønn i h-moll?

– Jeg ba for henne, som tviler. Det var hennes svært troende mor som spurte om jeg kunne be for hennes syke datter. Og da oppdaget jeg at også flere av vennene våre ba for henne, flere som jeg ikke ante pleide å be, de ba for henne, og da jeg fikk vite det, ble jeg rørt og overrasket, folk jeg ikke trodde ville be, ba for henne. Og mange tente lys. Jeg har respekt for det hellige. Jo, da ba jeg. Kalle, svigerfaren min som døde, gikk til nattverd. Det har jeg aldri gjort, jeg føler at jeg ikke er rein nok. Og da sa han at det er da du skal gå. Men der bremser det litt. Men egentlig er jeg nok så religiøs at jeg kunne gått rett inn i en menighet, hvis jeg slapp de greiene der.

– Ærlig talt og dypest sett, tror du på denne ­bønnen, eller er det en flukt?

– Ja, så er det dette med verdensøret, som lytter til all bønn – der er jeg litt usikker. Da blir jeg fornuftig igjen. Men jeg er jo en som er opptatt av det umulige, det er en åpning der. Thomas Aquinas sier jo et sted at verden er i vorden, den er ikke kommet frem, ennå. Det døden lukker øynene mine opp med, er religionen. For å skjønne den, eller ikke skjønne eller for å ha et forhold til den, så må jeg inn i religionen.

Solbrent Moses

– Nåde, sier det ordet deg noe?

– For meg er det tilgivelse, og det er kanskje det største med kristendommen, det er fantastisk, nåde. Du legger bare fra deg det du har gjort, og så går du videre.

– For et par år siden kom «grublingen» din ut, en massiv artikkelsamling, «Verden uten ende». Der er det også en hyllest til Bibeloversettelsen fra 1930?

– I den nye er det mye snodig. Tenk deg at det gamle, poetiske «meg fattes intet» er blitt til «jeg mangler ingen ting», det går ikke an, det er helt forferdelig. Og det er noe med Fader vår også. ­Bibelen står borti hylla der, den bruker jeg mye. Den er flott, det er sånn en Bibel skal se ut. Jeg fikk den av Marits far.

– Du skriver med ustyrtelig kraft, intensitet, høy temperatur – om Moses og det store lyset. Gud forteller ham om hva Moses skal gjøre, for ingen kan se Guds ansikt?

– Slik: «Var Moses blitt solbrent av Guds veldige rygg, som går forbi, ikke som har gått forbi, lik en som alltid er i presens, som er utdratt presens, ­eller at ryggen er så stor at den er uten begynnelse eller slutt, om ikke det er hans hånd som har gitt Moses hans skinnende ytre, og hva slags attributter var ikke det; å holde Moses for øynene mens han går, eller går/gikk forbi, presens på vei mot preteritum og på avstand slipper, slapp hånden så Moses skulle se hans veldige rygg, ikke hans åsyn, ettersom det skinner for mye, eller brant med en slik glød at Moses jo ikke ville ha tålt det, som ingen ville ha tålt det, unntatt Dante som i Den ­guddommelige komedie, i del tre, 'Paradiset', skuer Gud og hans umåtelige blikk og blir blindet som apostelen Paulus, som Saul, ble det, før han fikk synet tilbake slik den opptrer under sin visjon av paradiset.»

Det er det der.

Kronisk presens 

– Dette er «religiøst» så det duger, er det ikke det?

– Ja, selvfølgelig er det det, 
jeg er helt enig.

– Å være i et kronisk presens?

– Ja, på en måte. Moses er en veldig interessant fyr. At en som tilhører den egyptiske overklassen skal lede en gruppe med fattige, fillete israelitter gjennom ørkenen. Det er flott.

– Du er ikke kirkegjenger, sier du. Men rett som det er, befinner du deg i en kirke, stikker innom og sitter stille eller en julegudstjeneste med ­salmer og Bach?

– Jeg har vært på noen julegudstjenester, både her og på Kirkenær i Grue hvor dattera mi bor. Der er musikken viktig. Kirka er ikke noe fin inni, den ser ut som et svømmebasseng uten vann. Men det rører dypene likevel. Nei, religion er noen rare greier. Og det var på julaften i Fagerborg kirke for mange år siden. Da de begynte å spille Deilig er jorden, så gråt jeg, og så var det en liten gutt som sto foran meg og som snudde seg og så på meg, det bare rant. Deilig er jorden er jo fantastisk. Det er noe der som treffer meg på et veldig mykt punkt. Problemet med disse julegudstjenestene, er at de er laget for barn, jeg savner litt den intellektuelle tenkningen rundt julaften, for det er jo høydepunktet ... og påsken selvfølgelig ... men også julaften. Bachs Juleoratorium, det er hymnisk, ikke sant, fantastisk, når det begynner med trommene, fy fanken hvor flott det er. Da er det jul.

Jeg tenkte på en måte at jeg var Bach, akkurat der jeg satt, og da kunne jeg be.

—   Ole Robert Sunde