Slipper ikke 
taket

Ralph Høibakk var 79 år da han tok doktorgraden i matematikk. Han er ekstremeksempelet på en generasjon som nekter å slippe ­taket i et aktivt og meningsfylt liv.

Reportasje

‘Du så litt gåen ut da du ­nærmet deg toppen der.’

«Var det så tydelig? Da gjenstår det for dere å ­finne ut om det var ruta som var hard eller jeg som var svak».

Ralph Høibakk (80) og gutta rundt ham humrer. 16 medlemmer av «Norsk geriatrisk ­klatrekompani» er samlet på Klatreverket i Oslo en mandag formiddag, slik de er tre dager i uka. Snittalderen i gjengen ligger på 75 år, men flere er over 80.

– Vi er en gjeng som har vært gjennom overgangsalderen. Nå er vi kommet til undergangsalderen. Det går nedover. Men akkurat som når man går i unnabakke, må man prøve å stritte imot tyngdekraften, ler Høibakk.

---

Eksistens: Alderdom

  • Dette er andre artikkel i Vårt Lands serie om alderdom.
  • Vi lever lenger enn før. Vi lever mer aktivt. Og vi bruker mer penger. Hvorfor skal alderen sette en stopper for selvrealiseringen?

---

Han vet en del om unnabakker. Høibakk var med i den første norske ekspedisjonen som var på verdens høyeste fjell, Mount Everest, i 1985. Han var også første nordmann til å bestige «Seven summits», det høyeste fjellet på hvert kontinent.

Gammel drøm

Om lag 220.000 nordmenn er nå over 80 år. Andelen av befolkningen vokser raskt. Og den endrer seg.

Tall fra Norsk Monitor viser at andelen eldre som driver med fysisk aktivitet og trening er nesten doblet siden årtusenskiftet.

OGSÅ I «EKSISTENS»: Maner til motstand mot alderdomsvegring

Men Ralph Høibakk nøyer seg ikke med å utfordre kroppen. Også intellektet må vedlikeholdes. I mai i år tok han doktorgraden i matematikk. Emnet var tallteori.

– Det var en gammel drøm fra studietiden. Jeg ønsket å gjøre en ­intellektuell anstrengelse. Og det med doktorgrad ­appellerte sportslig til meg. Det siste året før jeg disputerte jobbet jeg 10-12 timer i døgnet for å få avhandlingen ferdig. Det var et festlig år. Jeg kjente på mye spenning og ­nervøsitet. Det har jeg godt av.

– Hvilke reaksjoner fikk du?

– Mange spurte meg om hvorfor i all verden jeg gjorde det. Men mange har også fortalt at de er blitt inspirert. Som gammel må man jo bare ­akseptere at reviret stadig blir mindre, men her ser man et eksempel på at det er mulig å ta en ­merkestein og flytte den litt utover. Dette er veldig bra for ­mentaliteten, tror jeg.

Livsglede

«Den som har øvd storverk i ungdom, fanger lett mismot i dådløs manndom», skrev Bjørnstjerne Bjørnson. Dette ser ikke ut til å gjelde for 80 år gamle Høibakk. Klatreren som ­tidligere drev med førstebestigninger, koser seg nå med det han kaller sistebestigninger. 60 år etter første­bestigningen av Nordveggen på Romsdalshorn, ­klatret han veggen igjen, som 79-åring.

– Det gjelder å fylle tilværelsen med mening. Det gir tilfredshet. Man trenger ikke bestige fjell. Det handler om å starte i det små. Jeg tror det er viktig å ha drømmer. Da er man på vei mot noe. Og det å ha noe å sikte mot, det er like viktig som selve ­gjennomføringen.

---

Ralph Høibakk

  • Alder: 80
  • Familie: Gift, to barn, to bonusbarn
  • Yrke: Foreleser ved ­Universitetet i Tromsø, ­Campus Narvik
  • Karriere: Sivilingeniør fra NTH i 1962. Adm. dir. i ­Tandberg Data
  • Bosted: Oslo
  • Hobbyer: Klatring, turer i marka

---

– Er det selvrealisering, det du driver med?

– Ja, det er jo det. I en litt ekstrem grad.

Ralph Høibakk ønsker ikke å ­bagatellisere ­utfordringene ved å bli gammel. Han bruker høre­apparat. Han klarer ikke like mye som før. 
Venner dør.

– Heldigvis har jeg gode for­bilder. Jeg husker at min gode venn Arne Næss skrev i Dag­bladet da han var i 50-­årene at aldring handlet om å glede seg over de dagene man klarer å ­knytte skolissene, framfor å ergre seg over de dagene man ikke får det til. Jeg bestemte meg da for at dette skulle jeg konfrontere ham med når han ble gammel. Og det gjorde jeg. Men han levde som han lærte. Han opprettholdt livsgleden selv om han ble skrøpelig. Han lot være å ergre seg.

Eliten av eldre

Ralph ­Høibakk og hans geriatriske klatrevenner er nok dessverre mer unntaket enn regelen blant norske eldre, mener Dag Bredal (69), ­forfatter av både Seniorhåndboka og av Kunsten å eldes med stil og ­verdighet.

– Statistikken viser at det er ­altfor få som tar aktivt vare på kroppen og hjernen. De utgjør ti prosent av de over 80. Og de lever ti år lenger.

---

Alderdom

  • I 2017 er 220.000 ­nordmenn over 80 år. De utgjør drøyt fire prosent av befolkningen.
  • Statistisk sentralbyrås fremskrivninger viser at denne aldersgruppen vil øke til 12 prosent i 2100. Drøyt 900.000 nordmenn vil da være over 80 år.
  • Mens mer enn 80 prosent av personer i alders­gruppen 16-66 år trener ukentlig, gjelder dette 75 prosent av dem som er over 67 år.
  • Andelen eldre som aldri mosjonerer, er halvert fra 2001 til 2016.

---

Å farte rundt med fly når man må ha med seg en trillebår med piller, er kanskje ikke så festlig.

—   Dag Bredal, forfatter

Bredal, som tidligere har vært informasjonssjef i Seniorsaken, håper at andre vil la seg inspirere av Høibakk.

– Det er ditt liv. Du kan ikke sitte i sofaen og vente på at samfunnet skal ordne opp. Hvis du ønsker å bli en klok og interessant gammel dame eller mann, i stedet for en som sutrer og klager, må du rett og slett ta grep og bli en kunstner i ditt eget liv. I tillegg kan du prøve å være noe for andre, foreslår Bredal.

LES OGSÅ: Måtte lage film for å bli skikkelig kjent med bestefar

Han har notert seg at mange eldre tar opp seniorlån på boligene sine for å spe på pensjonen. Dette er lån der man får utbetalt en sum månedlig, nærmest som lønn, og hvor man ikke betaler renter og avdrag. For hvorfor skal man være gjeldfri når man dør?

– Jeg ser at mange bruker de første årene som pensjonister til å reise mye. De er sugne på opplevelser. Men når de passerer 75, dabber det av for de fleste. Å farte rundt med fly når man må ha med seg en trillebår med piller, er kanskje ikke så festlig, poengterer Bredal.

Hedonisme

Han ser en hedonistisk tendens nå som 68-erne blir pensjonister. Det forbruket man har vent seg til å ha tidligere i livet, kan være ­vanskelig å slutte med når man blir eldre.

Tall fra E24 viser at de som tar opp seniorlån bruker pengene til følgende formål:

34 prosent pusser opp bolig eller fritidsbolig.
24 prosent vil ha mer å rutte med i hverdagen.
16 prosent finansierer feriereiser.
16 prosent hjelper barn og ­barnebarn økonomisk.

Samfunnsgeograf Karl ­Fredrik Tangen (48) ved ­Høyskolen ­Kristiania mener bankene ­pusher seniorlån og driver hardt PR-­arbeid for å gjøre det ­moralsk ­akseptabelt å forgjelde seg selv framfor å overlate verdier til ­arvingene.

– De eldre ­bruker mye mer penger på reising enn før. Bare se på alle reiseklubbene det reklameres for i avisene. Det er pensjonister som drar. Og det er kanskje ikke så rart. Folk som er 80 nå er født like før ­krigen, og de ble middelaldrende før det ble vanlig å dra på syden­turer. Deres barn, som nå kanskje er 50, har reist mye mer enn dem. Jeg tror mange av dem som tar opp seniorlån bruker pengene på å ta med barnebarna på ting, eller på å pusse opp hytta, og da forblir pengene i ­familiens kretsløp.

Mot slutten 

Ralph Høibakk og hans klatre­kompiser ­fnyser av at selvrealisering i høy alder trenger å være kapitalkrev­ende. Det er jo gratis å gå en tur. Og Høibakk går faktisk tur hver eneste dag han ikke ­klatrer. Først en hard motbakke, for å ­belaste ­hjertet. Så ned igjen, for å trene bremsemuskulaturen. 
12 kilometer til sammen hver gang.

– Likevel må jeg innrømme at jeg bruker 750 kroner i uka på klatringen, når jeg regner inn bompenger og parkering. Jeg opplever det som en luksus, og jeg har tenkt på om jeg burde begynne å sykle til og fra. Framtiden er såpass usikker, så jeg ønsker ikke å svi av penger uten å tenke på å sikre barn og barnebarn.

Når man ser Høibakk og de ­andre 80-åringene turne 15 ­meter over gulvet er det nærliggende å tenke at forskjellen mellom å være ­gammel og ung kanskje ikke er så stor. Den eksistensielle rammen vi alle må forholde oss til, beskrives slik av den 86 år gamle ­amerikanske ­psykiateren Irwin D. Yalom:

«Ja, jeg vet at livet mitt går mot slutten. Men slutten har vært der helt siden begynnelsen».

– Jeg kjenner meg igjen i den. Før levde jeg som om jeg skulle leve evig. Nå vet jeg at jeg skal dø, og prioriterer deretter. Jeg er veldig glad for at jeg har fått bli gammel nok til å rette opp noen av mine litt for egoistiske prioriteringer. Det handler ikke minst om bruk av tiden, erkjenner Ralph Høibakk.

Jeg tror det er viktig å ha drømmer. Da er man på vei mot noe.

—   Ralph Høibakk

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje