Fengselsgjesten

Hvis du googler navnet Helmuth M. ­Liessem, er det ett treff som skiller seg ut i mengden. Blant alle artiklene om Kirkens sosialtjenestes arbeid, får du opp en artikkel i Nettavisen med tittelen «Puppe­boom i Bergen».

Liessem ler litt brydd, og kremter. Han forklarer at artikkelen ble skrevet da han var leder for en kirurgisk privatklinikk i Bergen.

– Det året ble veldig viktig for meg, sier Liessem, men skynder seg å understreke at det ikke var på grunn av «det puppegreiene».

Guds omsorg

De fire pastellfargede pappbokstavene som er stilt opp i vinduet på pauserommet, røper at noe er på gang. Om en liten uke blir Kirkens­ sosialtjeneste til Stiftelsen Crux. Stiftelsen driver 18 virksomheter innen blant annet barnevern, psykisk helsevern og rusbehandling, og på hovedkontoret i Oslo sentrum stiller generalsekretær Helmuth M. Liessem forberedt med A4-ark fulle av maskinskrevne notater han ikke kommer til å kaste et eneste blikk på den neste halvannen timen.

---

Helmuth Matias 
Liessem

• 58 år, gift, tre voksne barn
• Fra Bergen
• Generalsekretær i Stiftelsen CRUX (tidligere Kirkens sosialtjeneste)
• Utdanna fysioterapeut, har grunnfag i kristendom, mastergrad i helseledelse og bakgrunn som familieterapeut
• Jobba nesten tjue år i Kalfaret behandlingssenter, et tilbud til unge rusavhengige i Bergen

---

Crux betyr ikke bare kors på latin, men er også betegnelsen på det vanskeligste punktet i en ­klatrerute. Liessem understreker at navnebyttet ikke er et forsøk på å skjule koblingene til kirken. Det er derimot ordet sosialtjeneste, som de vet kan gi uønskede assosiasjoner.

– Å fjerne kirken fra navnet har vært det som har holdt meg mest tilbake. Det har vært en tydelig­ ­indikasjon på hvor vi hører til ideologisk. Men jeg håper korset skal være et signal om at grunn­laget vårt er Guds omsorg for hele mennesket, sier Liessem.

Trygg base

Helmuth M. Liessem vokste opp i Bergen. Faren var tysk, og da han gikk på ungdomsskolen, flytta familien til Tyskland. Men ­Helmuth lengta hjem. Femten år gammel sendte han i hemmelighet et brev til mormor i Norge. Han lurte på om han kunne bo hos henne. Foreldrene visste ingenting før hun skrev brev tilbake og sa ja.

Dermed endte 15 år gamle Helmuth opp på ­sofaen i mormors ettromsleilighet i Bergen.

– I ettertid har jeg ofte tenkt: Hva i all verden gjorde at den gamle dama tok imot en femten­åring på den måten? sier Liessem.

Leiligheten hadde en stue med åpning inn til en spisestue. Bestemora lå på en seng bak spisestua, mens Liessem sov på sofaen i andre enden av rommet. Hver morgen satte hun på radioen for å høre på nyhetene og værmeldinga. Når barnebarnet våkna, gjentok hun begge deler for ham. Sånn levde de sammen i tre år.

– Bestemor var en trygg base. Men kameratene mine prega meg mest i den tida, sier Liessem.

Løvstakksiden, der han bodde, var et av Bergens arbeiderklassestrøk. Kameratene hadde fedre som kjørte buss eller jobba på fabrikk. Ingen gikk på gymnaset. De ville ha fabrikkjobb som fedrene. Selv om Liessem var bestemt på å studere, 
ble han prega av miljøet.

– Folk hadde beina på jorda, og en veldig «no bullshit»-holdning. Det har hatt innvirkning på meg. Jeg liker tydelighet. Og jeg liker virkeligheten, sier Liessem.

Tatt imot

Da han var 21 år, skjedde det som Helmuth M. Liessem beskriver som en «klassisk omvendelsesopplevelse». Han syns det er vanskelig å forklare den konkrete forhistorien.

Hjemme snakka de ikke om Gud, men Helmuth M. Liessem mener han likevel er prega av mora, som han beskriver som et søkende menneske. I ungdomstida trente han dessuten karate. Der møtte han buddhismen.

Han begynte å meditere. Gikk barbeint i skogen og kjente at det var noe mer der ute i stillheten. Ble stadig mer opptatt av de store spørsmålene: Går det an å si at kjærlighet finnes hvis det ikke finnes Kjærlighet med stor K? Finnes mening hvis det ikke finnes Mening med stor M?

– Jeg var veldig undrende, sier Liessem.

Så leste han Bibelen. Og en dag skjedde det noe han har vanskelig for å sette ord på.

– Jeg fikk rett og slett en erfaring med det jeg vil si var Guds nåde. At jeg ble tatt i mot. Akseptert. Adoptert, nærmest.

Han tar pause mellom hvert ord.

– Jeg fikk følelsen av at nå har du kommet hjem. Her hører du til. Hos Gud.

Liessem syns nesten det er for intimt å snakke om. Han forteller at han bøyde kne ved senga og ba Jesus om å ta imot ham og om tilgivelse for det gale han hadde gjort.

– Men det var ikke bare en mental prosess. Det var en følelse­ av å gå inn i noe. Jeg kunne legge fra meg den jeg var, og bli tatt imot. Etter det har forholdet jeg har til Jesus, vært alt for meg, sier Liessem.

Banka på

Som fersk kristen ble Helmuth M. Liessem inspirert av å lese fortellingene om Jesus. Hvordan Jesus løfta opp svake grupper og ga dem verdighet, og hvordan han identifiserte seg med de urene, uheldige og vanskeligstilte, som de spedalske­, tollerne, samaritanene. Det fikk Liessem til å tenke over hva han sjøl gjorde for de svake i samfunnet.

– Jesus sier at når du gjør noe for andre, gir dem mat, gir dem klær eller besøker noen i fengsel, så er det Jesus vi besøker. Jeg ble veldig utfordra av den teksten.

Han bestemte seg for at han ville jobbe med de som hadde et rusproblem eller satt i fengsel.

– Men jeg var litt fortvila, for jeg kjente jo ingen narkomane, sier Liessem.

Den våren fikk Bergen kretsfengsel gang på gang besøk av en sped, liten 23-åring som banka på døra og spurte etter sommerjobb. De første gangene var det ingen til stede som kunne gi ham svar. På tredje forsøk hadde han hellet med seg. Den sommeren jobba Helmuth M. Liessem ti uker som betjent i fengselet. Etterpå fortsatte han som besøksvenn, og kunne gå til fengselet, hente ut nøkler og gå fra celle til celle for å besøke folk.

Jeg liker tydelighet. Og jeg liker virkeligheten.

—   Helmuth M. Liessem

– I utgangspunktet var jeg der for å fortelle dem om nåden. Om Jesus. Men det var en lærings­periode for meg, der jeg fikk speila meg i deres liv, forteller Liessem.

– Så du skulle inn i fengselet og misjonere?

– Nei... Ehh...ja.

Han ser ned i bordet, og veksler mellom nei og ja et par ganger, før han ender med et «men sant» slik bare bergensere kan.

– Jeg liker egentlig ikke ordet misjonere.

Liessem understreker at planen aldri var å gå inn i fengsel for å frelse noen. Samtidig følte han at han hadde noe å fortelle, fordi han hadde hatt en opplevelse med Gud han gjerne ville dele.

– Det var noe som hadde skjedd i livet mitt som ga meg en veldig frihet og glede. Så jeg følte jeg hadde noe å komme med. Og jeg var nok ivrig, men samtidig lyttende. Og de jeg møtte i fengselet, snakka sant om seg sjøl på en måte som avslørte noe hos meg. Etter hvert fikk jeg mye mer tilbake enn det jeg hadde å gi.

Han trekker pusten.

– Så misjonerende, ja. Eller tja?

Intens periode

Han trekker stadig linja fra Jesu omsorg for mennesker når han skal fortelle om sine egne verdier. Og kanskje ville Jesus gjort det samme som Helmuth M. Liessem, som seinere samme år flytta inn i et kollektiv for rusavhengige.

I Kalfarkollektivet levde de ansatte sammen med brukerne. De spiste, jobba og gjorde ting sammen. Det var godt fellesskap, samhold og latter. Samtidig kom Liessem tett på mange tøffe livshistorier.

– Det var mange fortellinger om overgrep, omsorgssvikt og vold. Jeg forsto godt at de rusa seg for å komme bort fra smerten.

Han hadde nesten ikke fri, men Liessem ville ikke vært foruten denne perioden.

– Jeg lærte at jeg ikke var en ridder på en hvit hest som kunne redde verden. At jeg hadde ­begrensninger.

Etter hvert fant kollektivet ut at måten de jobba på, ble for tung for både ansatte og brukere. De ble et ordinært behandlingstiltak, med turnus for de ansatte, og mer spesialisert behandling for de rusavhengige. Helmuth M. Liessem steg sakte i gradene. Til slutt var han leder for det som i dag heter Kalfaret behandlingssenter, som drives av Kirkens sosialtjeneste. Men han fortsatte å bo i tilknytning til senteret, selv da han gifta seg i 1991.

Kræsj med kommers

Liessem jobba i rusom­sorgen i nesten tjue år, før han fant ut at det var på tide å prøve noe nytt.

I 2008 hadde Helmuth M. Liessem en fersk master­grad i helseledelse og økonomi, og fikk jobb som leder av en kirurgisk privatklinikk i Bergen. Klinikken gjorde leddoperasjoner og brystreduksjoner på oppdrag fra det offentlige, men ville også satse på estetisk kirurgi. Brystforstørrelser ble ­populært, og det var sånn Liessem kom til å uttale seg om silikonpupper i Nettavisen.

Vi må bli bedre til å gi folk en sjanse.

—   Helmuth M. Liessem

På veggen bak ham i Crux's lunsjrom, henger et fotografi av en skjeggete mann som smiler. På motsatt vegg henger plakater fra diakonikonferanser med slagord som «Vis meg ditt ansikt». På pause­rommet på privatsykehuset skulle de ansatte bli inspirert av grafer og figurer med omsetningstall. De som var med på å øke omsetninga, ble premiert.

Liessem kjente fort at det ikke var her han skulle være. Han tok kontakt med Kirkens sosialtjeneste igjen og ble tilbudt en stilling som seksjonssjef. Kort tid etter ble han konstituert som generalsekretær, en stilling han fikk fast i 2010.

– I løpet av året i den kommersielle delen av helse- og sosialsektoren så jeg hvor viktig det var for meg å være forankra i en ideell og diakonal virksomhet. Og tilbake i Kirkens sosialtjeneste var jeg full av energi igjen, sier Liessem.

– Hadde du noen etiske betenkeligheter ved at klinikken drev med kosmetisk kirurgi?

– Ja, de etiske utfordringene knyttet til dette gjorde meg betenkt. Da klinikken i tillegg ville satse på etisk kirurgi som et hovedområde, valgte jeg å slutte, sier Liessem.

Å bli godt kjent med kriminelle og rusavhengige har fått Helmuth M. Liessem til å forstå at han har vært heldig – med foreldre, oppvekst og kamerater. Samtidig har han jobba som familieterapeut og sett at det vi kaller vanlige folk, de som har ektefelle, barn, jobb, hus og bil, også har sine problemer. Alle har sitt, men Liessem mener rammene fo.r hva vi regner som normalt, har blitt veldig trang.

– Vi må bli bedre til å gi folk en sjanse. Helt grunnleggende handler det om at vi må ta vare på hverandre.

– Syns du vi er flinke til det?

– Før jeg svarer nei på det, så vil jeg si at jeg tror det er mye skjult omsorg. Jeg tror mange gir mye av seg sjøl for å ta seg av familiemedlemmer, venner, bekjente, ektefeller eller barn.

---

4 raske

• Gud er: Nåde og sannhet.
• Jeg klarer meg ikke uten: Fellesskap.
• På min gravstein skal det stå: Her hviler en helt vanlig mann.
• Boka alle bør lese: Alle bør lese Bibelen. Akkurat nå leser jeg «Samtidig» av Magnus Malm. Den syns jeg godt folk kan lese.

---

Samtidig trekker samfunnsutviklinga svaret hans mot nei. Også her bruker han Jesus som utgangspunkt, hvordan han ga rom også for menneskers svake sider.

– Hvis vi bare dyrker det sterke og vellykkede, mister vi en viktig del av oss sjøl. Vi taper på det som samfunn og fellesskap fordi det er et falskt menneskesyn, sier Liessem.

Han mener det er fare for at vi skjuler oss sjøl for hverandre, gjennom inntrykket vi gir av oss sjøl i blant annet sosiale medier.

– Vi får tilbakemelding på det vellykkede, men blir ensomme bak fasaden, sier Liessem.

Filosoferer fortsatt

– Det blir jo veldig kristent, da.

Intervjuet går mot slutten. Helmuth M. Liessem skal fylle ut det første punktet i den faste spalten «4 raske». Gud er. Kolon.

Han blir stille et øyeblikk, før han forsikrer seg om at han faktisk er nødt til å svare på spørs­målet. Det er som om de klassiske kristenuttrykka klør litt på ryggen.

Men Liessem drister seg utpå og siterer Johannes­evangeliet: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.»

– Og så står det at hans herlighet er full av nåde og sannhet. Så da tenker jeg at Gud er nåde og sannhet, sier Liessem.

Erkjennelsen av at Gud er god, at han finnes og bryr seg, den sitter.

—   Helmuth M. Liessem

– Jobber du fortsatt med de store spørsmålene eller har du landa på et svar?

– Det er mye jeg ikke har fått svar på, som hvorfor det er så mye vondt i verden når Gud er bare god. Men da jeg ble kristen, følte jeg at Gud svarte meg på et annet plan enn der jeg stilte spørsmålet. Jeg ble møtt med en følelse av tilhørighet og aksept. De filosofiske og intellektuelle spørsmålene kan jeg fremdeles jobbe med, men erkjennelsen av at Gud er god, at han finnes og bryr seg, den sitter.

Da han var i tjueåra, trodde han at kristen tro var en forklaring eller oppskrift han måtte prøve finne. Nå har han kommet fram til at det heller handler om å ha et forhold til Jesus. Sjøl bruker han mye tid på bønn, eller samtaler med Jesus, som han heller liker å kalle det. Her tør Liessem ta opp problemer han ikke kan snakke med andre om.

– Den bønnesamtalen holder meg frisk og sunn.