Bitre anklager

Smiths venner kritiseres av sinte avhoppere. For noen blir livet etter bruddet en kamp mot det de har ­forlatt.

Reportasje

Den siste helgen i september gikk Bernt Aksel Larsen inn på sitt hjemmekontor i London, satte seg ved tastaturet, og skrev: Seksuelle overgrep mot mindreårige er en av de verste og mest avskyelige forbrytelser som finnes. (...) Nettopp slike beskyldninger har jeg selv blitt utsatt for denne sommeren.

– Det er stadig medieoppslag om seksuelle overgrep i religiøse miljøer, og jeg så for meg oppslag­ene: «Ingen røyk uten ild», og den slags. Så jeg forstod at jeg måtte komme i forkant, sier Bernt Aksel Larsen til Vårt Land.

Det var derfor forretningsmannen, som er en av de mest sentrale medlemmene i Brunstad Christian Church (BCC) – også kjent som Smiths venner – hamret ut uvanlig sterke beskyldninger på bloggen sin. Beskyldninger som i hovedsak rettet seg mot én person: Johan Velten, en nestor innen organisasjonsutvikling som brøt med Smiths venner i 1972. Siden han ga ut boka Ansatt av Gud i 2002, om sin vei ut av menigheten, har ­Velten markert seg som en av menighetens krasseste kritikere. Da han i juli ga ut slektsmemoaren Spor, sa han til Tønsbergs Blad at BCCs medlemmer «melkes på det groveste», og verken får eiendomsrett, styringsrett eller innsynsrett i de økonomiske prosessene. Om medlemmene hevdet han blant annet at «de kan ikke omgås folk som ikke synes Kåre Smith (BCCs forstander og øverste leder, red. anm.) er fantastisk».

På bloggen sier Larsen at Velten driver en «løgnfabrikk» som skaper et «miljø der alt er lagt til rette for ryktespredning». Miljøet han sikter til er en lukket Facebook-gruppe for tidligere medlemmer av Smiths venner. Her deles blant annet vonde erfaringer og mye sinne blant de omlag 100 medlemmene. Mange av historiene går tilbake til 1970- og 80-tallet. Blant fortellingene er påstanden om at Kåre Smith skal ha et barn utenom ekteskapet, noe Bernt Aksel Larsen på sin blogg omtaler som «nok en løgn som i dette miljøet plutselig er blitt en sannhet.»

Lekkasjer

Vi treffer Velten på parkeringsplassen ved Teknisk museum på Kjelsås. På jakt etter fotovennlige omgivelser langs Akerselva, forteller han om de mange beskyldningene som har gått begge veier siden i sommer.

– Jeg har all forståelse for at Larsen er rasende for beskyldningene om seksuelle overgrep, sier Velten.

Bakgrunnen er at en person på Facebook-gruppa innledet en privat samtale med Velten. Her hevdet hun at Larsen hadde forgrepet seg på henne, og de diskuterer hvordan informasjonen kan brukes til – med Veltens ord – å «ta rotta på hele skiten». Kvinnen trakk senere anklagene, ifølge Velten.

På uforklarlig vis ble denne private samtalen så lekket ut og overlevert anonymt til Larsen, som skrev en e-post til Velten med krav om forklaring. Saken ble liggende noen måneder, inntil den private samtalen igjen ble lekket på nett­siden ­smithsleaks.simplesite.no, som nå er lukket. Larsen­ ble kontaktet av TV2, og det var da han bestemte seg for å komme anklagene i forkjøpet på bloggen­ sin.

LES KOMMENTAR: Det har skjedd en stille revolusjon i BCC, skriver Alf Gjøsund

Velten mener Larsen har bidratt til å eskalere­ ­situasjonen, ved å gi beskyldninger fremmet i ­lukkede fora unødvendig stor spredning og omtale. Mens Larsen på sin side mener at saken viser at Velten utnytter mennesker med oppmerksomhetsbehov.

– Jeg har ingen respekt for ham, og antar at folk er såpass oppegående at de ser hvem som er mest troverdig, særlig når han reagerer så irrasjonelt, sier Velten.

– Stemmer det at du står bak påstander eller hentydninger om at Kåre Smith har barn utenfor ekteskapet?

– Jeg er ikke opphavsmann til dette ryktet, sier Velten om påstandene, som han så omtaler som «langt på vei en offentlig hemmelighet».

– Når du omtaler et udokumentert rykte som en sannhet, forstår du at dette kan tolkes i lys av dine formuleringer av typen «ta rotta på hele skiten»?

– Jeg ser poenget.

Svart-hvitt

Organisasjonen Hjelpekilden, som bistår mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser, får 400-500 henvendelser i året. I masteroppgaven «Troen som ble en byrde», levert ved Diakonhjemmet i 2014, identifiserer Brith Dybing det faglitteraturen trekker frem som de viktigste årsakene til at religiøse brudd kan oppleves vanskelig: Redsel for gruppen man forlot, angst for å slutte seg til nye grupper, problemer med gudsforholdet, problemer i møte med storsamfunnet, samt ensomhet, sorg, angst, depresjon, og aggresjon.

For de fleste avtar likevel de aggressive følelsene i løpet av en to- til femårsperiode. Det forteller Hilde Langvann, som er daglig leder for Hjelpekilden.

---

Religiøse brudd

  • 400-500 tar årlig kontakt med organisasjonen Hjelpekilden. Noen er pårørende eller studenter, men de fleste er mennesker som søker hjelp i sin egen religiøse bruddprosess.
  • Redsel, angst, ensomhet, sorg, angst, depresjon, og aggresjon er vanlige reaksjoner etter religiøse brudd.
  • Modum Bad har utviklet Vita-modellen, et behandlingstilbud for pasienter med lidelser relatert til eksistensielle eller religiøse spørsmål.
  • Ruth Helen Gjævert vant i fjor Petter Dass-prisen for VGTV-serien Frelst, hvor hun forteller om sitt brudd med et religiøst miljø.

---

– Noen kan nok være sinte og bitre i en periode. De kan føle på at de har brukt mange år på noe, at de har blitt utsatt for tankekontroll og sosial kontroll. Men de færreste bærer på dette resten av livet. Vi ser ofte at når det har gått en stund, tar folk kontakt med oss igjen og sier at de har kommet videre og ikke trenger mer hjelp.

Hjelpekilden har på sett og vis hatt en tilsvarende utvikling. I 2012 ble organisasjonen startet av en gruppe avhoppere fra Jehovas vitner. Et av de første sentrale medlemmene brukte å legge ut bilder på nettet av at han viste langfingeren til Jehovas vitners forsamlingslokaler.

– Etter et år måtte vi ta et oppgjør, og spørre: Har vi en agenda­ mot noen, eller skal vi hjelpe mennesker? sier Langvann.

Psykolog Kari Halstensen ved Modum Bad understreker at hun uttaler seg på generelt grunnlag. Hun er også kjent med at avhoppere fra trossamfunn kan ha behov for å markere sterk motstand mot det de har forlatt.

– I noen tilfeller kan det bli en slags kopiering av den avklarte tydeligheten som preger holdningene i trossamfunnet. Å stå i skarp opposisjon til det en kommer fra skaper også en slik avklarthet. Dette kan gi trygghet, fordi det er en kjent måte å leve på. Svart blir hvitt, men det er fortsatt gjenkjennelig svart-hvitt, sier Halstensen.

Hun påpeker at det er menneskelig å søke det kjente, selv om det får motsatt fortegn. I en ­situasjon hvor man rykker opp røttene, er det ikke unaturlig å søke klare posisjoner.

– Dette ser vi også blant ungdom, som gjerne søker tydelig politisk forankring, med klare og ufravikelige svar. Med det mener jeg selvsagt ikke at avhoppere tenker og fungerer på tenåringers modenhetsnivå, men at behovet for å søke etter noe avklart blir sterkere når man kjenner seg rotløs. Slik er det for alle mennesker. Det får bare ulike uttrykk, sier Halstensen.

Har vi en agenda mot noen, eller skal vi hjelpe mennesker?

—   Hilde Langvann, Hjelpekilden

Gi myndighet

I Hjelpekilden kom de krigersk innstilte i mindretall, og valgte å forlate organisasjonen for heller å jobbe videre i andre fora, forteller daglig leder Hilde Langvann.

– Har du sett eksempler på at mistroen er så sterk at den ikke lenger er konstruktiv?

– Ja, det har jeg nok sett. Noen kan ha et hat mot all religion, og ha null forståelse for andres religiøsitet. Eller en sterk mistro mot at mennesker eller grupper kan forandre seg.

På den annen side etterlyser hun større ydmykhet fra de religiøse miljøene.

– Jeg ser sjelden at trossamfunn erkjenner at de har gjort en feil ovenfor enkeltmennesker. Skylden legges på enkeltmennesket. Jeg har hørt om gudstjenester hvor brente barn blir latterliggjort. Det er klart det kan påvirke tonen.

Også Halstensen fra Modum Bad er tydelig på at de som forlater et trossamfunn må møtes med respektfull lydhørhet når de forteller sin historie.

– Dette er mennesker som står i en krisesituasjon, selv om bruddet også kan oppleves som en befrielse. Det er viktig å hjelpe den enkelte med å gi myndighet til seg selv som et selvstendig menneske, utenfor trossamfunnet, sier Halstensen.

En sorgprosess

Kirsti Bekkevold og familien hennes meldte seg ut av Smiths venner tidlig på 1990-tallet, etter det hun omtaler som en ufin maktkamp, som ­resulterte i at Kåre Smith tok over ledelsen. Hun beskriver avskjeden med trossamfunnet som svært vanskelig. De visste ikke noe om livet utenfor Smiths venner, og folk fra menigheten kom til dem og sa at barneflokken ville­ gå nedenom og hjem. Hennes og mannens søsken har fortsatt ikke kontakt med dem. Bryllupsgaver har kommet i ­retur.

– I begynnelsen hadde jeg ikke tillit til noen. Men jeg opplevde etter hvert at det var Jesus-­søkende mennesker andre steder, sier Bekkevold.

En kort periode tidligere i år var hun medlem av den lukkede Facebook-gruppa for tidligere «smithere». Hun tenkte, «kanskje litt hovmodig», at hun kunne vise at det var mulig å beholde troen i livet etter trossamfunnet, selv om disse tingene er filtret sammen.

– Men det ble så voldsomt å forholde seg til alt som ble sagt, og jeg ble engasjert i saker jeg følte jeg egentlig hadde lagt bak meg, sier Bekkevold.

Hun deler inntrykket av at noe av kritikken kan bli litt høyrøstet.

– Det blir fort litt ufint også når veldig mange uttaler sine meninger. Men vi hadde alle forskjellige opplevelser, og jeg syns mange i gruppa var flinke til å beskrive det de hadde opplevd. Jeg vil ikke dømme dem, men det er jo ingen som tjener på hat. Jeg tror det er som en sorgprosess, hvor du må unngå å bli sittende fast i hatet, sier Bekkevold.

Åpne for det gode

Jon Harald Gjesdal hadde brutt med familien sin. Han hadde fortalt moren­ sin at han hadde fått «en ny mor» der nede i Darmstadt, hvor han år etter år hadde strukket seg lenger og lenger for å bli tatt opp som munk hos Mariasøstrene. Rundt årtusenskiftet brast det. Han fikk psykiske problemer og ble bedt om å forlate klosteret.

– Jeg var så bitter og sint i mange år. Det er vel en naturlig reaksjon. En må ha aksept for at det er en del av prosessen, men også ha som mål å komme til en raushet, sier han nå.

Lenge slet han med selvmordstanker. Han forteller at opplevelsene har gjort at han hele tiden kom i en forsvarsposisjon.

– I en periode opptok hatet følelseslivet veldig. Jeg var hele tiden på vakt mot at andre kanskje ville meg vondt, og hadde vansker med å åpne for kjærligheten og det gode. Et år valgte jeg å feire jul alene, fordi jeg var så sint og bitter, sier Gjesdal.

Han legger ikke skjul på at han også ser aggresjonen som en konstruktiv kraft.

– Jeg mener aggresjon og sinne mot dem man følte seg undertrykket av, er en viktig del av første fase i prosessen ut av et lukket trossamfunn. Man ønsker å bygge opp sin egen verdi og å reise seg igjen. Men etter hvert er det viktig å gå videre inn i raushet og kjærlighet, fordi bitterheten ødelegger for en selv, mener Gjesdal.

Sinnet og bitterheten ga slipp, litt etter litt. En periode var han involvert i Hjelpekilden, men opplevde at det ikke var gunstig for ham å bruke ressursene sine på det. Å jobbe med sektproblematikk, var å bli stående fast i problematikken. Nå mener han det aller viktigste for andre som er på vei ut av et lukket trossamfunn er å finne noen en er trygg på, som en kan snakke om erfaringene med.

– Også om hatet, så langt det lar seg gjøre. Men i neste fase tror jeg det er bra om en ikke bruker­ så mye tid på det, og legger det bak seg. Det har i hvert fall fungert for meg. Nå fokuserer jeg stort sett bare på musikk, sier Gjesdal.

Trekker på skuldrene

Denne­ uka var Bernt Aksel Larsen på snarvisitt i Oslo, etter at han tidligere i år flyttet med jobben sin til London. Han mener mye av kritikken BCC får, ikke treffer­ hvordan organisasjonen er drevet­ i dag.

– De mest åpenbare endringene­ går på at vi tidligere var kjent for at kvinnene skulle ha en bestemt klesdrakt og være lite aktive. Det er radikalt endret de siste 25 årene. Vi har også blitt mer involverende, og store beslutninger tas gjerne i uravstemninger, sier Larsen.

Han sier kritikerne skaper et inntrykk av at BCC legger lokk på intern uenighet.

– Det er bare tull. De kritiserer oss på bakgrunn av hvordan vi var for lenge siden. Om man har stått utenfor i flere tiår og fremmer en kritikk flertallet ikke kjenner seg igjen i, trekker man litt på skuldrene. Hvorfor skulle vi bruke tid til å lytte på dem?

Men ifølge Velten har Larsen gjort mer enn å trekke på skuldrene. Han mener at det ligger omlag tre dagers arbeid bak Larsens kritikk av ham på bloggen.

– Denne intense svartmalingen av min person sier noe om hvor truet de føler seg, sier Velten.

Elisabeth Torp leder Kirkelig Ressurssenter, som jobber mot vold og seksuelle overgrep og kirkesamfunn og kristelige organisasjoner, mener Smiths venner har tatt grep i kampen mot overgrep og oppdragervold de seneste årene.

– BCC har vært oppsøkende, og deres representanter har deltatt på våre fagdager om vold og ­seksuelle overgrep. Vi har inntrykk av at de arbeider­ seriøst med problemet, sier Torp.

Hun mener nulltoleransen for overgrep har spredt seg blant kristne ledere i Norge de seneste årene, og at også BCC har valgt å være åpne og aktive i arbeidet med å skape trygge rom for barn og ungdom. Hun tror noen utbrytere trenger tid for å anerkjenne at organisasjonen de har forlatt også endrer seg.

– Kanskje må det gå generasjoner. Når en selv eller ens nærmeste er dypt såret og krenket og har opplevd urett på kropp og sjel, kan det være ­behov for at ansvarlige ledere sier tydelig at det som skjedde var galt. Dette er vanskelige prosesser­ som krever tid, sier Torp.

Polarisering

Bernt Aksel Larsen tror Veltens­ gjentatte kritikk av BCC kan være med på å ­polarisere forholdet mellom trossamfunnet og storsamfunnet.

– Hvis Velten ønsket å bidra til en positiv prosess internt, har han oppnådd det motsatte. For folk kjenner seg ikke igjen i kritikken. Han er ikke i kontakt med det som kunne vært belyst, og da virker kritikken meningsløs, sier Larsen.

Velten mener derimot kritikken hans er aktuell, fordi den i hovedsak dreier seg om dagens ­ledelses vektlegging av eiendomsutvikling og dugnadsinnsats.

– Jeg velger å benytte friheten som følger med å stå på utsida, og føler et ansvar for å vise fram ukulturen. Det har ikke med hevn å gjøre, heller moralsk ­indignasjon.

Velten sier at han ikke så seg tilbake da han forlot trossamfunnet i 1972, men at han igjen ble engasjert som kritiker da Kåre Smith overtok BCC på 90-tallet, i det han omtaler som et «kupp».

– Du må vel også føle bitterhet ovenfor trossamfunnet, som du brukte mange år i?

– Ikke bitterhet, heller vemod. Jeg har også mange sympatiske minner fra tida i organisasjonen, og et varmt hjerte for individene.

Kari Halstensen på Modum Bad mener det er naturlig at mange går i kampposisjon mot sitt tidligere trossamfunn, om man opplever at noen har ødelagt for deg.

– Det er sunt at avhopperne er sinte. Sinnet er ofte en nødvendig kraft i prosessen med å reise seg. Samtidig unner jeg dem å få bearbeide det de har vært gjennom. Mennesker har det bedre når de både kan la seg berøre ­følelsesmessig, og i tillegg har frihet til å reflektere nyansert over det som har hendt. De sterke følelsene uttrykker alvoret i det som har hendt, mens refleksjonen hjelper til med å finne gode og kommuniserende uttrykk for det. Følelser og refleksjon i samspill gir den beste bearbeidelsen.­ Følelser og refleksjon kan imidlertid ikke opptre samtidig. Følelsene må få slippe til for at det skal kunne bli rom for refleksjonen i ettertid, sier Halstensen.

Bedre dialog

Kirsti Bekkevold skulle ønske ­ledelsen i BCC tok kontakt for en bedre dialog mellom avhopperne og menigheten.

– De kunne fått fram at vi er mennesker på begge sider. Det ble sagt om oss at vi var som spedalske, og at man ikke skulle hilse på oss.

Hun sier de tenkte mye på å påvirke BCC i en positiv retning da de gikk ut av trossamfunnet.

– Men jeg har innsett at det ikke kommer noen vei, det eneste jeg opplever er at jeg selv blir ­ødelagt, sier Bekkevold.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje