En tid for forankring

For Gaute Heivoll handler advent om tråder som strekker seg bakover. Helt til du oppdager at du er forankret et sted større enn deg selv.

Reportasje

Desember er vanligvis en hektisk måned for forfatter Gaute Heivoll. I år blir det annerledes. Men han har ennå ikke gitt opp håpet om å gå i kirka på julaften.

– Jeg har alltid et håp om det. Og da handler det om «min» kirke i Finsland, hvor jeg alltid føler meg svært nær det hellige. Jeg har dessuten en stor skogeiendom, og er så heldig å kunne hogge mitt eget juletre. Det er nesten like tilfredsstillende som å kunne hogge sin egen ved, sier Heivoll.

– Hva innebærer det for deg at jula er hellig?

– Det hellige innebærer for meg, som for mange, at noe ligger fast, at det finnes en uforanderlighet i det omskiftelige, et stille punkt. Eller for å tale som en forfatter: at det finnes noe du ikke kan språkliggjøre, som unndrar seg språket, men som likevel er det man hele tiden skriver seg rundt.

LES MER: – Trua er ikkje ei forsikring mot å gjere politiske feilslutningar

Bøker om far

I fjor kom han ut med en adventsbok, Klokkerens evangelium, der han tematiserte sorgen og savnet etter faren som døde da han fremdeles var tenåring. Tidligere i høst gav han ut romanen En drøm om de levende, der han tegnet et bredt anlagt portrett av sin far.

– Begge bøkene har betydd mye for meg personlig, men også kunstnerisk. Når det gjelder det kunstneriske, ligger jo alltid den dype, uforlignelige gleden i å kunne formgi et stoff. I Klokkerens evangelium ville jeg skrive så nært opp mot det tidløse og mytologiske som mulig. Klart, enkelt, sårt og vakkert. Drøm om de levende er skrevet på en helt annen måte, der mylderet av karakterer og det tidsspesifikke nærmest er fortellingens bærende prinsipp. Fortellinger har ulike krefter i seg. Det handler om å finne de riktige kreftene som finnes skjult i akkurat den fortellingen man er i ferd med å skrive fram, forteller Heivoll.

LES ANMELDELSEN: Klokkerens evangelium

Da han forstod at han skulle skrive en fortelling basert på sin fars liv, meldte det seg en slags munter, syngende forteller, full av humor og språklig overskudd. Denne fortelleren ble romanens stemme.

– Det er en smule paradoksalt fordi det handler om et liv som langsomt går i grus, men det var umulig å skrive på en annen måte. Det er et narrativt sug i den romanen som jeg tidligere ikke har kjent. Og alt skyldes denne stemmen, som jeg lykkeligvis fant og klarte å temme.

Mørke savnflekker

Heivoll tror at alle som har mistet en av sine nærmeste, kjenner på savnet selv mange år etter. Kanskje ikke alltid. Men nesten alltid.

– Savn setter seg som mørke flekker i sinnet. Og det eneste som kan fylle disse mørklagte flekkene, tror jeg, er fortellinger.

– I hvilken grad blir sorg og savn forsterket i advents- og juletiden?

– Savnet blir forsterket fordi man i alle høytider blir påminnet det. Savnet har en nær forbindelse til erindring og hukommelse, men også til rekonstruksjon. Det handler om forestillinger om hvordan ting egentlig skal være.

Den som savner, skriver fortellinger om fortiden, men også om framtiden, mener forfatteren. I alt savn finnes det et håp om at det som skal komme, skal ligne på det som har vært. Slik sett er ikke savnet noe man for enhver pris skal forsøke å undertrykke.

– Det kan være lammende, ja, men i savnet finnes også en oppbyggelig kraft. Den kan minne om den formgivende kraften som enhver kunstner står overfor i møtet med et kaotisk stoff.

I møte med savnet og det dystre vi har rundt oss, har vi alle ulike strategier for å løfte fram håpet. For Heivoll er selve skrivingen til hjelp.

– Jeg har levd av og med bøker store deler av mitt voksne liv. Jeg har selv skrevet tjuefem stykker, og det som fyller meg og mitt lille liv med glede, er at jeg ennå kan overraske meg selv som skrivende. Det finnes nye fortellinger som krever sin rett, som har sin egen stemme, som noen ganger er annerledes enn alt annet jeg har skrevet før. I denne gleden ligger for meg et stort håp.

LES ANMELDELSEN: Estragons historier: Himmelmannen

---

Gaute Heivoll

  • Forfatter
  • 42 år
  • Født og oppvokst i bygda Finsland noen mil utenfor Kristiansand
  • Debuterte med novellesamlingen Liten dansende gutt i 2002.
  • Har siden skrevet en rekke kritikerroste og prisbelønnede bøker, blant annet romanen Før jeg brenner ned (2010). Heivoll har også skrevet mange barnebøker, og jobber for tiden med en allalderserie om de sju dødssyndene, Estragons historier.
  • Aktuell i høst med Estragons historier: Himmelmannen (Vigmostad og Bjørke) og med en ny roman for voksne, Drøm om de levende (Tiden). I tillegg har han vært gjesteredaktør for Vårt Lands julehefte, Hellig jul.
  • Ble torsdag tildelt Agder fylkeskulturpris 2020, for særlig fortjenstfullt arbeid innenfor rammen av det utvidede kulturbegrepet.

---

Håpet i barnet

Håpet finner Heivoll også igjen i juleevangeliet i Bibelen, som er en av de mest leste tekstene i verden. Forfatteren mener at det ikke kan fortelles klarere og renere om håpet enn i denne lille teksten.

– Håpet for hver enkelt, og for oss alle. Håpet i hvert nyfødte barn.

– Du har i år også vært redaktør for Vårt Lands julehefte, Hellig jul. Hvordan var den prosessen?

– Jeg liker å få uventede oppdrag, det utfordrer og presser meg ofte ut av min egen bekvemmelighetssone. Oppdraget som gjesteredaktør i Hellig jul var kanskje likevel ikke så langt unna ting jeg har syslet med i min øvrige skriving. «Slekters gang», som er et slags tematisk omdreiningspunkt i årets utgave, kunne like gjerne vært et av omdreiningspunktene i mitt eget forfatterskap, sier Heivoll.

Han har selv skrevet et par av tekstene i nummeret, i tillegg til at salmen hans, «Du som lar meg stille vokse», er med. Heivoll har også valgt ut diktet «Juledrømmen», skrevet av Norges store «taterdikter» Jon Ljosdal.

For tiden skriver han både på en ny roman og en ny bok for barn. Heivoll er allerede kommet et godt stykke på vei i en serie som de sju dødssyndene.

– Jeg har skrevet om grådighet og hovmod, så nå har jeg bare fem synder igjen.

Forsonende om tro

– Gjennom ditt eget forfatterskap har du gang på gang nærmet deg kristen tro, kirka og de eksistensielle spørsmålene. Hvorfor er det slik?

– Som forfatter henter jeg mye av mitt grunnstoff fra en landsdel der troen alltid har stått sterkt. Derfor er det ikke annet enn naturlig at denne dimensjonen kommer fram i bøkene mine. Jeg har ofte skrevet om tro og kristendom i respektfulle og forsonende vendinger. I Drøm om de levende begynner alt med at Jesus bokstavelig talt feies av banen. I den boka er Jesus en skikkelse uten reell innflytelse. Han har utspilt sin rolle, og kan ikke hjelpe, selv ikke når det røyner på. Boken er likevel ikke særlig kritisk eller fordømmende ovenfor kristendommen, vil jeg si. Men tonen er kanskje litt annerledes, fordi fortellingen ville det slik. Jeg har ikke oversikt over hvor tilstedeværende Jesus er blant andre samtidsforfattere, men for meg hører han naturlig hjemme i fortellinger der han er viktig for mine karakterer.

Jesus er mest nærværende i det han skriver, ikke i hans private liv, mener Heivoll. Selv er han  ingen troende ­– «tror jeg», som han legger til. Han trekker uansett fram forestillingen om nåde som det viktigste i den kristne troen.

– Den rene kjærligheten. At nåden er ufortjent. At man kan få tilgivelse. At det finnes en som vil ta imot deg til tross for alt.

En tid for forankring

Selve skrivingen og rutinene rundt arbeidet hans er uforandret under pandemien, men Heivoll har som alle andre kunstnere fått merke at verden er annerledes. Antall oppdrag går ned, det kommer færre på arrangementer.

– Men det er dem som er hardere rammet enn meg. Jeg skriver i håp om bedre tider.

Med dette håpet går forfatteren inn i årets adventstid.

– Hva forbinder du med advent?

– Det prosaiske svaret fra en småbarnsfar er: julehandel, luciatog i barnehagen, nissekostymer, skoleavslutninger, og så videre. Det andre svaret er mindre opplagt. For meg handler advent om tråder som strekker seg bakover, både i eget liv og i historisk perspektiv. Tråder du kan nøste i og oppdage at du er forankret et sted større enn deg selv.

Som forfatter henter jeg mye av mitt grunnstoff fra en landsdel der troen alltid har stått sterkt.

—   Gaute Heivoll

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje