Ellingsens julehilsen

Svein Ellingsen skrev julebrev, sirlig med kalligrafert overskrift. De ble lest som et lite, egentlig bitte lite, vindu inn i verdens store mysterium, gjennom kunsten, spesielt. Det handlet om familie og hendelser, nyheter på hjemmefronten, reiser – men alltid med større vingespenn enn som så. De var til den det gjaldt, det var «alle». Det er godt gjort. Det skal et øvet hjerte til.

Gud i sitt lys

Brever er en god, gammel, litterær sjanger, råmaterialet til det som kommer senere, på sett og vis. Verbum har nå, til advent og jul, gitt ut en vakker bok i klangfullt blått - sannhetens, trofasthetens og visdommens farge, med ungrenessansemaleren Gentile de Fabrianos kjente hellige familie i ryggen. Innbydende. Forlaget kaller det «meditasjoner», tanker til ettertanke, 25 i alt, da vipper det så vidt over til juledag. Det er disse julebrevene som er ryggraden – og litt mer utbroderte og «ferdige» tekster fra boka I lyset fra Guds fremtid, som kom sist på 1990-tallet. Julebrevene henviser ofte til en hukommelse han har etter møte med et kunstverk, fra han og hans kjære Ingegjerds reiser for å se kunst. Han nøyer seg med det som slår hardest – eller mykest – inn. I disse små møtene med den store kunsten er Gud til stede. Han så alt i Guds lys, selv de dagene som langt fra var lyse. Kanskje heller, Gud så ham i sitt lys.

Hjerteslagets rytme

En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme, skrev Ellingsen. Som takk. Det er en sannhet alle skjønner. De små tekstene i boken er som, ja, kanskje et forslitt bilde, men likevel: Som hestehover, som slår seg gjennom i livets asfalt. Brevene er upretensiøse, som en skjønner. De var ment for øyeblikket jul – Og for Svein Ellingsen var det klokkende klart: ingen jul uten påske. Hans hang til og takk for påsken, skinner lyssterkt i hans jul. Som her, fra I lyset fra Guds fremtid:

Glemmer aldri

«Jeg husker ennå, 40 år etterpå, hvordan maleriet (Georges Rouaults Ecce homo) trollbandt meg. ,.. Jeg tilbrakte like lang tid foran det som alle de andre bildene til sammen, enda man fant bilder av Renoir og Matisse og mange andre av de aller største franske malere. Jeg var så grepet av dette ikon – ja, dette bildet må med full rett kunne kalles et ikon – at jeg kjente frysninger ned over ryggen.»

Det er en enkel bruksanvisning for alle våre kunstblikk. Og det fortsetter:

«Siden tror jeg at jeg bar det med meg både i bevisstheten og underbevisstheten. Jeg er nokså sikker på at denne billedopplevelsen har vært med på å forme meditasjonssalmen «O Herre, la mitt øye/få se mens mørket rår, som ble til gjennom forskjellige stadier i årene som fulgte. Men allerede på utstillingen begynte jeg på et dikt. Det kom helt spontant, og første strofe (skrevet i litt arkaisk stil) lød slik:

O Menneskesønn! Du smertens mann!
Jeg ser hvor nu ved dødens strand
deg ensomhet fortærer.
Den røde sol går ned i hav – din krone er av piners rav
Du våre redsler bærer
mens verden deg vanærer.»

---

Aktuell bok

• Svein Ellingsen
• Ingen er lenger alene på jorden. 25 lesninger til advent og jul.
  
• Verbum 2020
• 256 sider

---

Godt å være del av

Hver gang den norske, liturgiske tiden når frem til punktene døgnets, ukens og årets sirkelgang, aktualiseres Svein Ellingsen salmer på nytt, år etter år, dag etter dag. Salmene er hans «våpen» mot mismodighet og de er takk, derfor så angående. Det vet vi. Men denne utgivelsen er noe annet, mer et slags lite helhetskunstverk, som består av bilder, tekster og toner/noter til hans sanger knyttet til julen - fin design, det er godt å holde i handa, godt å være del av det. Et blikk inn i Ellingsen-familiens advent får vi også. Sånn sett er boken en «salme».

Slutten og begynnelsens tid

Evigheten er sluttens tid, det er når tiden mister sin slutt. Ellingsen la ikke skjul på sin mørke åre, den ubotelige trangen til å se mørket i hvitøyet – en hver glede, et hvert lys har et mørke som bakteppe, uten er det ikke noe lys. Kriser gir kraft.  Akkurat som disse mer eller litt mindre pretensiøse tekstene gjør det, de er til å tro på og til å leve inntil. De som utsetter seg for dette, lille, vakre verket kan det ikke gå galt med.

En hver glede, et hvert lys har et mørke som bakteppe, uten er det ikke noe lys.

—   Olav Egil Aune

Ømhetens teologi

3. lesning i Ingen er lenger 
alene på jorden.

I sommerferien var vi i Frankrike, nærmere bestemt i Burgund. (...) Vi fløy til Lyon, hvor en Hertz-bil stod og ventet på oss – en bil som siden brakte oss til byer jeg i årevis har drømt om å få se, blant disse først og fremst Vézelay og Autun, med deres berømte kirker som er en blanding av romansk og gotisk stil.

Ja, vakre kirker så vi i alle byer vi besøkte, men kirken i Vézelay, den gamle pilegrimskirken til Maria Magdalenas ære, overgår dem alle – i sin ufattelige storhet, renhet og enkelhet og det merkelige lyset som likesom tar deg i din favn.

Autun-katedralen er også et mektig byggverk, men her er det først og fremst skulpturene som gjør kirken til et pilegrimsmål. Fra år 1125 og i årene fremover hadde en av middelalderens største billedhoggere sitt virke her, Gislebertus var hans navn. Få, om noen, har hugget sine figurer med en slik ømhet som ham.

Se bare på engelen på bildet! Det er en detalj fra relieffet «De hellige tre konger blir varslet i en drøm».

Med hvilken utrolig ømhet og følsomhet den fromme Gislebertus har ført sin meisel!

Vi hadde vårt særdeles gode hovedkvarter i landsbyen Ameugny, nabo til landsbyen Taizé. Det var stort å få oppleve Taizé-gudstjeneste igjen (jeg var der i 1982) og det var betagende – etter opplevelsene i Vézelay og Autun – å få sitte i den store forsamlingen og være med på å synge:

Dieu ne peut que donner son amour,
notre Dieu est tendresse!
(Gud kan ikke annet enn å gi oss sin kjærlighet,
vår Gud er ømhet!)

Hver enkelt Taizé-sang, som synges med gjentagelsens stille glede, er jo som et rom å gå inn i, med ens innerste lengsel og bønn. Og da byggestenene Dieu est tendresse bygde sitt rom rundt meg, var det noen ord av Heinrich Böll som dukket opp i min bevissthet: «Jeg ønsker meg en ømhetens teologi i kirken, en ømhetens Maria Magdalena-teologi.»

Når jeg tenker på den hårde og moralistiske atmosfære i vår kirke, må jeg slutte meg til billedhoggeren Gislebertus og komponisten Berthier (som laget Dieu est tendresse-sangen) og forfatteren Böll og ønske at ømhetens element og ømhetens dimensjon i Det nye testamentet måtte bli gjenoppdaget.

Fra julebrevet 1998