Den siste fienden

I snart førti år har Inge Eidsvåg og bjørkene utafor kontorvinduet fulgt med på hverandre. Mens trærne skifter farge og blir tynn i løvet i takt med årstidene, vokser de jevnt og trutt og vil fortsette med det fram til de en dag felles av en høststorm.

Eidsvågs aldring har vist seg annerledes: Den unge mannen har umerkelig blitt litt mer lut, noen rynker har rissa seg inn i ansiktet, håret har gradvis gråna og trukket seg tilbake mot tinningene. Og nå som den én gang unge mannen har runda 70, opplever han bjørkenes fargedans sterkere enn noen sinne.

I dag er det i høstens oransje og røde, i vårens skjøre grønne og i de spinkle, svarte vintergreinene, at Eidsvåg ser sin egen dødelighet.

Jo nærmere sitt endelikt han kommer, jo skarpere framstår omgivelsene.

– Statistisk sett skal jeg ha opp mot femten år igjen. Men døden leser ikke statistikk. Dødsøyeblikket kan komme i natt, i morgen eller om et år.

Det er denne vissheten som danner utgangspunkt for forfatteren og den tidligere rektoren for Nansenskolens trettende bok: Døden – livets følgesvenn.

En ukjent bror

En dag den åtte år gamle utgaven av Eidsvåg rota rundt i en skuff på leting etter noen Hjallis-utklipp, fant han et fotografi han ikke tidligere hadde sett:

«Bildet viste en åpen barnekiste drapert med et hvitt klede. Den sto like utenfor huset på to stoler – og i kisten et lite barn. Ansiktet var vendt mot fotografen, øynene var lukket og hendene foldet.»

– Jeg viste fotografiet til mor og far da de kom hjem. Mamma gråt ikke, men hun ble rar i ansiktet og skalv på hånda. Det var nok da jeg for første gang forsto at heller ikke vi, min familie, var spart for døden.

Den dag i dag kan Eidsvåg se for seg mora, der hun holder på fotografiet av en noen år eldre bror han aldri fikk møte.

Broren strøk med av lungebetennelse.

– Noen år tidligere lå jeg selv og svevde mellom liv og død med samme type infeksjon. Jeg skjønner hvor redd de må ha vært for å miste også meg.

Statistisk sett skal jeg ha opp mot femten år igjen. Men døden leser ikke statistikk.

—   Inge Eidsvåg

Døden på sykehjemmet

Fram til første halvdel av forrige århundre bodde døden fortsatt i alle rom. Ikke bare var barnedødeligheten høyere, antallet tilstander og sykdommer som tok livet av oss var også flere. Og når livet forlot oss, var sjansen stor for at vi lå på brisken hjemme på kammerset eller i stua. Når døden hadde gjort jobben sin, ble vi dressa opp i søndagsstasen og lagt til syning – slik at familie, venner og naboer kunne ta farvel.

En slik død finnes selvsagt fortsatt, men for de fleste ender livet i en sykehus- eller sykehjemsseng.

Av de 40.000 menneskene som dør i Norge hvert år, dør nesten ni av ti av alderdom eller sykdom. I byene dør kun 7 prosent hjemme, for landet som helhet er tallet 14 prosent.

Leve godt med døden

Det er lunsjtider, og pasienter og helsepersonell sitter foran rykende tomatsuppeskåler i spisestua på Hospice Sangen, en avdeling av Lovisenberg sykehus, som holder til i et gammalt tømmerhus på et høydedrag over Hamar. Navnet kommer visstnok av at munkesangen, i riktig gamle dager, bar så godt opp åssida fra den gamle domkirka.

Pasientgruppa som nå slurper i seg tomatsuppe, har én ting til felles – de lever alle med alvorlige og permanente kreftdiagnoser.

Hit til Sangen kommer de én dag i uka, til et tilbud som rommer symptom- og smertelindrende behandling, samtaler med helsepersonell, men kanskje viktigst: En atmosfære som på ingen måte oppleves som klinisk. Veggene er malt i glade farger, i rammene henger glade bilder, i et akvarium svømmer ubekymra fisker. Ifølge seksjonsleder Bente Sydtangen, snakkes det heller ikke så mye om død og sykdom blant pasientene. Det er mye latter på Sangen.

– En viktig del av hospice-filosofien er at vi skal hjelpe deg med å leve så aktivt og fullkomment som mulig. Sykehus er veldig opptatt av å kurere – at behandling er løsningen, men det kan være veldig belastende å flyttes rundt i systemet når du nærmer deg slutten. Noen må også ta i mot deg som menneske, og hjelpe deg og dine nærmeste til å leve best mulig med sykdommen.

---

Hopice

• Hospice er et tilbud ved langtkommet dødelig sykdom hvor behandlende medisin ikke lenger er aktuelt. Hospice kan ha både døgn- og dagtilbud.
• Palliativ medisin: Palliativ, lindrende, men ikke helbredende. Betegnelsen brukes mest i forbindelse med symptomrettet behandling ved langtkommet kreftsykdom.
• Kilde: Store norske leksikon

---

Juleverksted

Etter lunsj trekker pasientene litt hit og dit. Noen tar seg en strekk under store pledd i dype lenestoler. Noen deltar i musikkterapi. Eller de gjør som Hilde Arnesen og trekker opp trappa til aktivitetsrommet i andre etasje. Hun klipper og limer i bånd og papp og julemotiv. Hun forklarer at hun lager sjokoladepakker til jul.

Noen og femti-åringen ruller opp ermene på T-skjorta. Tilsyne kommer noen svære blåmerker.

– Jeg går på hanggliderkurs. De der er fra noen sånne svært stropper vi fester rundt arma, gliser Arnesen.

– Det er en stund til jeg får fly, men jeg gidder ikke lenger være redd for sånt. Hvis jeg ramler ned, dauer jeg i hvert fall mens jeg har det moro!

Dødsangst

Når du lever kan du ikke erfare døden. Når du er død lever du ikke lenger. Med en omtrent så banal logikk, rista den gamle, greske tenkeren Epikur av seg døden. All den tid døden ikke kan oppleves, er den heller ikke et onde.

Filosof Espen Gamlund ved Universitetet i Bergen, er i gang med en planlagt bok om døden – sammen med samfunnsmedisiner Carl Tollef Solberg ved samme institusjon.

– Jeg mener vi snakker for lite om hvorfor vi ikke vil dø. Mange i min omgangskrets, også filosofer, kommer gjerne trekkende på Epikur hvis det er snakk om egen forgjengelighet. De påstår at de ikke er redd for å miste livet, men for sorgen det påfører andre.

Gamlund har vanskelig for å tro at det er så enkelt.

– For meg er det liten trøst i at jeg ikke vil kunne erfare fraværet av liv. Når jeg dør blir jeg helt borte og mister alt jeg setter pris på. Døden er det verste som kan skje meg.

Gamlund tror at vi i en begravelse ikke bare gråter ut fra savn, eller påminnelsen om at klokka tikker nærmere for oss selv.

– Jeg tror vi også gråter for de tapte mulighetene. For alt den avdøde går glipp av ved å ikke få leve videre.

For Hilde Arnesen har det vært vanskelig å akseptere at hun aldri skal få tilbake sitt gamle liv. Skal hun forsone seg med døden, er det tungt å tenke på barnebarna som skal leve videre uten mimmi.

– Jeg tenker på minstemann på sju. Han er en liten mimmi-gutt. Når han holder rundt meg og jeg sier: Jeg skjønner ikke hvorfor hjertet mitt banker så fort, sier han, det er fordi du elsker meg sånn, det.

Når han holder rundt meg og jeg sier: Jeg skjønner ikke hvorfor hjertet mitt banker så fort, sier han, det er fordi du elsker meg sånn, det.

—   Hilde Arnesen

Sopp mot sorg

På Skar innerst i Maridalen er høstfargene enda klarere. Et stykke opp mot Øyungen, tar vi av fra skogsbilveien og begir oss inn i blandingsskogen. Vi leter etter livets renovasjonsetat – representanter for soppens rike. Men skogen er ikke godt nok blanda, blåbærlyngen er for tett.

– Vi er i Maridalen, men finner ikke sopp. Jeg trodde ikke det var mulig, sier Long Litt Woon, sosialantropolog, soppsakkyndig og forfatter av den ferske boka Stien tilbake til livet – om sopp og sorg.

Vi gir opp jakta, forlater Skar og kjører inn mot byen. På vei ut dalen forteller hun om den brå døden. En tidlig vårdag i 2010 dro Longs ektemann som vanlig på jobb. Men til forskjell fra alle andre dager, kom han ikke tilbake. Først ringte en kollega, deretter en lege. Innen den andre telefonsamtalen var over, var Longs liv, slik hun kjente det, slutt.

– Da jeg mistet mannen min, mistet jeg alt. Han døde av et infarkt og kjente ingen smerte. Ifølge legen var det den beste måten å dø på. Det er jeg hårreisende uenig i. Jeg tror vi trenger tid til å forberede oss og ta avskjed med våre nærmeste.

Long kom til Norge fra Malaysia som utvekslingsstudent. Der ble hun raskt kjent med sin kommende ektemann. Et forhold som varte livet ut, men som altså fikk en altfor brå slutt. Med tapet av mannen mista omverdenen smak, tekstur og verdi. Først da hun litt tilfeldig deltok på et nybegynnerkurs i sopplukking, begynte livet å sive inn igjen.

– I skogen opplevde jeg glede for første gang etter at Eiolf gikk bort. Det klinger kanskje som en klisjé, men soppen var som små lyspunkt i skogbunnen.

Siden har Long blitt mer enn entusiast. For å kunne pryde deg med tittelen soppsakkyndig må du beherske minst 150 sopparter. Nå er hun nestleder i Oslo sopp- og nyttevekstforening.

Den gode død

Long mener vi må bli flinkere til å snakke om døden. Selv var hun og ektemannen åpne om at de en gang skulle gå bort.

– Vi hadde ikke barn. Derfor var det naturlig å rydde i de rent praktiske sidene ved døden. Vi satt opp testamente, vi diskuterte hvor og hvordan vi skulle begraves.

Ekteparet vurderte om de ville jordes i en anonym minnelund. En slik pragmatisk tilnærming til egen død, møtte lite forståelse i omgangskretsen.

– Våre venner var sjokkert over at vi snakket så åpent om døden, selv om de befant seg i en fase av livet der de selv kanskje burde gjort det. De kvier seg, tror de skal leve evig og har god tid, men det kan du aldri vite. Vi snakker om det gode liv, jeg mener vi også bør begynne å snakke om den gode død.

Vi snakker om det gode liv, jeg mener vi også bør begynne å snakke om den gode død.

—   Long Litt Woon

Den usynelige sorgen

Long var del av en sorggruppe i regi av Fransiskushjelpen. Der fant hun trøst, men opplevde at sorgen ble usynlig så fort hun forlot møtene.

– De har en flott minnemarkering på allehelgensdagen der etterlatte én etter én tenner lys. Det er i utgangspunktet helt mørkt og stearinlys for stearinlys lyses rommet opp. Men så fort jeg gikk ut i høstmørket, var jeg alene med sorgen. Det er ingen som kan se at der går en som har opplevd et stort tap.

I tidligere tiders markerte vi sorgen, for eksempel med svarte klær eller sørgebånd. Nå skal livet gå videre, døden legges bak fortest mulig.

– Da min mann døde ville jeg ta meg god tid til å sørge. Jeg måtte overleve for å leve videre. Det er veldig få som orker å høre om hvordan det er å gå med en slik livssmerte. Men skammen er påført deg av et samfunn som er utålmodig med sorgprosesser.

Hun forteller om en venninne som nylig mista mannen sin. En som kommer fra samme tradisjon som Long,

– I en kinesisk forestillingsverden tar det syv uker før sjelen kommer til himmelen. Den syvende dagen i hver av de syv ukene, skal markeres. Den hundrede dagen skal også markeres. Det samme med årsdagen. Slik forblir døden og den døde synlig, og noe som forblir viktig i sosiale relasjoner. Mens her i Norge blir døden noe veldig privat. Sorgen blir opp til deg alene.

Den usynelige døden

Da Inge Eidsvågs mor nærma seg slutten lå hun på sykehjem. Sønnen satt ved sengekanten og holdt henne i hånda inn i det siste. Samtalen gikk om det samme gamle, om «de nære og dagligdagse tingene. Om hvilke sykepleier som er på vakt, om hvem jeg møtte på butikken, om jeg har sett noen fra Litjvågen, om hvordan været er, om jeg vet om noen som har garn ute og får fisk.»

– Men vi snakka veldig lite om hva slags liv hun hadde hatt. Om far min, som døde i 1978, vet jeg enda mindre. Det er først når det er for seint at man tenker på samtalene man burde hatt.

Den lille gutten i kista, for eksempel, ble aldri nevnt igjen. Om døden var mer synlig for et par generasjoner siden, var det ikke vanligere å snakke om den.

– I mine foreldres generasjon var døden til stede i mye større grad, men det var ikke rom til å snakke om den. Jeg tør påstå at vi har blitt bedre på det. Døden er kanskje usynelig, men den får mye større oppmerksomhet både på personlig plan og i offentligheten.