Logg inn

Den siste fienden

Før bodde døden i alle rom, nå har den flytta på sykehjem. Kanskje er det på tide å lete etter den gode død

I snart førti år har Inge Eidsvåg og bjørkene utafor kontorvinduet fulgt med på hverandre. Mens trærne skifter farge og blir tynn i løvet i takt med årstidene, vokser de jevnt og trutt og vil fortsette med det fram til de en dag felles av en høststorm.

Eidsvågs aldring har vist seg annerledes: Den unge mannen har umerkelig blitt litt mer lut, noen rynker har rissa seg inn i ansiktet, håret har gradvis gråna og trukket seg tilbake mot tinningene. Og nå som den én gang unge mannen har runda 70, opplever han bjørkenes fargedans sterkere enn noen sinne.

I dag er det i høstens oransje og røde, i vårens skjøre grønne og i de spinkle, svarte vintergreinene, at Eidsvåg ser sin egen dødelighet.

Jo nærmere sitt endelikt han kommer, jo skarpere framstår omgivelsene.

– Statistisk sett skal jeg ha opp mot femten år igjen. Men døden leser ikke statistikk. Dødsøyeblikket kan komme i natt, i morgen eller om et år.

Det er denne vissheten som danner utgangspunkt for forfatteren og den tidligere rektoren for Nansenskolens trettende bok: Døden – livets følgesvenn.

Prøv oss gratis i tre uker

Fyll ut med norsk mobilnummer og en e-postadresse.

Eller se flere abonnementsalternativer

Når du klikker «bestill» må du opprette en bruker som du benytter for å logge inn på ulike enheter. Dersom vi ser at du har en bruker med samme mobilnummer registrert bruker vi denne. Abonnementet stopper automatisk etter tre uker.

Les også