Les alt for bare 10 kr!

«Jeg kan ikke vite noe om et annet menneske, basert på egen erfaring»

Leif Hafnor havnet tilfeldig midt blant Utøya-ofrene. Tragedien lærte presten en lekse om å lytte.

Publisert 21. november 2020

Møtet med meningløs død har formet presten Leif Hafnor.

Uten hans deltakelse i egen og andres ulykke, er han usikker på om han ville hatt den ydmykheten han trenger i møtet med mennesker som trenger å bli sett.

– Det er så lett å la iveren etter å formidle blokkere for det folk har å si til oss. Lytter vi, åpner folk seg, fastslår Hafnor. 

Han er redd han selv kunne blitt en prest som bare hadde de riktige meningene. 

Men hans egen bilulykke, årene med psykoterapi og møtet med Utøya-ofrene sendte ham i en annen retning.


To frontlykter

Fjerde juledag, 1976: 17 år gamle Leif Hafnor var med i et kristent ungdomsmiljø på Hønefoss. Sammen med kompiser planla han å dra på nyttårsleir på Grimerud gård ved Hamar.
En kamerat hadde en gammel Opel Ascona. De stuet fem personer inn i bilen. Så kjørte de nordover. Ganske fort oppdaget de at varmeapparatet ikke fungerte. Bilen var iskald.

Allerede på Jevnaker måtte de stoppe og få bilen inn i en verkstedhall for å tine den opp.

På vei ut fra Jevnaker kjørte de opp Olimbsbakkene. Leif satt i passasjersetet. Han la hendene på glipen mellom dashbordet og frontruta for å sjekke om det kom noe varmluft. Akkurat da oppdaget han at det kom to frontlykter mot ham – i deres kjørebane.
Det var det siste han registrerte. Det ble svart.

• LES OGSÅ: 

Janne (32) har et anstrengt forhold til faren sin: «Bør han få se barnebarnet sitt i jula?»

Ingen flere smittet på Slottet – kongeparet fortsatt i karantene

Den homofile organisten sa opp jobben. Nå forteller han hvorfor

ANNONSE

Skremmende

Bilen ble kasta av veien og rullet rundt. Da Leif kom til seg selv, så han at de befant seg på et jorde nedenfor veien. Alle guttene hadde skader, men de kom seg ut av bilen. Leif silblødde i ansiktet, nesen var knekt og tennene var løse.

Det bar rett til legevakten. Så til tannlegen.

Heldigvis var skadene ikke verre enn at både Leif og den ene kompisen kunne dra på nyttårsleir to dager etterpå.

I mellomtiden hadde de fått vite at sjåføren av den andre bilen hadde omkommet.
– Også han kjørte Opel Ascona. Faktisk en helt maken bil. Det illustrerte på skremmende vis hvor marginalt det var at jeg og vennene mine fikk leve videre, erkjenner Leif Hafnor.


Verdensmester

I ukene og månedene som fulgte kjente Hønefoss-gutten på sporene ulykken hadde satt. Uskylden var på en måte borte.

– Jeg var tenåring og litt verdensmester, livet var en lek og ingen ting kunne ramme meg. Trodde jeg. Så skjønte jeg plutselig hvor feil det var. At vi ikke har kontroll. At vi lever på nåde. Og at vi må være takknemlige for hver dag vi får.

Hafnor beskriver bilulykken som en skjellsettende opplevelse. Den sendte ham i en ny retning. Han bestemte seg for å studere teologi så fort han var ferdig med videregående. Ikke nødvendigvis for å bli prest, men for å få en faglig ballast for å gi inn i de store spørsmålene.

Eksistens: Vendepunktet

I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.
Navn: Leif Hafnor
Alder: 61
Familie: Kone, fem barn, fire barnebarn
Bosted: Bardu i Troms
Yrke: Sykehusprest på Viken senter
Hobbyer: Friluftsliv og snekring på gården der jeg bor
Aktuell: Var med i det første programmet i NRK-serien Datoen (tilgjengelig på nrk.no). Leif er født samme dato som Jens Stoltenberg.

ANNONSE

På dypt vann

Etter tre år med teologistudier og ett år med militærtjeneste søkte Leif Hafnor på et vikariat som prest i Havøysund i Finnmark. Der ble han kastet på dypt vann.

– Jeg måtte forrette i tre begravelser allerede første uka. Det var jeg ikke forberedt på. Jeg var en ung jypling på 23 år, som skulle preke til mennesker som hadde mistet sine kjære. Heldigvis tok de godt i mot meg, disse folkene som hadde mye mer livserfaring enn meg. Men den bilulykken min, den ga meg en klangbunn som kom godt med. Den ga meg en ydmykhet jeg trengte.

Leif Hafnor følte at tiden på Menighetsfakultetet ikke hadde forberedt ham noe særlig på det som skulle komme.

– I timene gravde vi oss ned i fagligteologiske hull, og i kantina snakket vi om ting som var ganske fjernt fra hverdagen. I Havøysund lærte jeg at det viktigste kanskje ikke var å komme med den rette læren, men å være et møtepunkt mellom levd liv og Gud.


Det viktigste

Etter å ha fullført teologistudiet giftet Leif Hafnor seg og flyttet nordover. Han fikk jobb på folkehøyskolen 69 grader Nord i Malangen, der han etter hvert ble rektor. Gjennom internatlivet ble han godt kjent med mange av ungdommene, også på et dypere plan. Det vekket hans interesse for å få flere samtaleverktøy.

Hafnor tok psykoterapeautisk utdanning, både integrativ terapi og psykodynamisk gruppeterapi. I seks år jobbet han som psykoterapeut før han begynte å jobbe som prest igjen.

– Da hadde jeg med meg mange nye referanser. Jeg skjønte at jeg ikke kan vite noe om et annet menneske basert på egen erfaring. På seg selv kjenner man ingen andre.

– Du ble mer ydmyk?

– Ja. Å ha møtt så mange menneskers sårbarhet, gjorde at jeg forsto at Gud finnes i det nedbøyde. Både som prest, sjelesørger og psykoterapeut har man med seg så mye man vil formidle. Men det viktigste er å lytte. På den måten kan møtet mellom to mennesker bli et møte der Gud er til stede.

Det veldig lett at vi leser det med våre egne kulturelle briller. Deretter bygger vi gjerder, der vi selv er innenfor.

ANNONSE

Tvillinger

Den berømte psykoterapeuten Carl Rogers har uttalt at de fleste av oss er ute av stand til å lytte; vi føler oss tvunget til å evaluere, og da lytter vi ikke.

– Dessverre er det sånn. Det som sies i en samtale vil vekke mye i meg, men det er ikke hva det vekker i meg som er viktig, det er det som blir sagt. Det er så lett å gå inn i sjelesorg med en subjekt-objekt-holdning, men det er først når vi klarer å få subjekt-subjekt-møter, at magien oppstår.

– Kan du forklare det?

– Mennesket må være i sentrum, ikke læren. Jeg tror mange teologer er for opptatt av å formidle. Da er det lett å glemme Guds tilstedeværelse i denne verden. Jesus ønsker at vi skal se, lytte og være til stede. Først hvis vi klarer det, kan vi kanskje hjelpe til og åpne opp noen nye rom. Hvis vi blir invitert til det.
Hafnor erklærer seg enig med biskop Per Arne Dahl i at vi må slutte å se på tro og tvil som fiender; de er lekende tvillingbrødre som utfyller hverandre:

– Troen er livets hvile og tvilen er livets skapende uro. Tvilen har erfart liv i seg, og slipper vi dette til, kan vi ofte se Gud på en ny måte.


Fullstendig kaos

Kort tid etter at Leif Hafnor hadde begynt å jobbe som prest igjen etter psykoterapi-studiene, skjedde terrorangrepet som rystet hele Norge i 22. juli 2011. Hafnor var på vei hjem fra ferie i Portugal, og han hørte om bombene og skytingen under mellomlanding i Berlin.

Da han landet på Gardermoen var unntakstilstanden nådd flyplassen. Han bestemmer seg for å dra til Hønefoss og besøke foreldrene sine. Han ringte også prosten for å høre om det var bruk for ham lokalt. Det var det. Hafnor drar til Sundvollen morgenen etter at 69 ungdommer er henrettet på Utøya, noen kilometer unna.

– Det var fullstendig kaos. Jeg fikk ansvar for å følge opp ungdommene fra Nord-Norge. Mange var helt apatiske. De vandret rundt svøpt i ullpledd. Det var som å være i en krigssone. Foreldre søkte etter barna sine, uvitende om de levde. Sårbarheten var så blottlagt som den kan bli. Det var så stort behov for å trøste. Men det var ingen ting jeg kunne si. Annet enn å romme det som var. Være i det. Med de som ikke hadde noe valg.

Angst og depresjon

Hafnor beskriver det som en sterkt formativ opplevelse. Selv etter å ha jobbet som psykoterapeut en del år, var dette lenger inn i kjernen på det å være menneske enn noe han hadde opplevd tidligere.

– Det ga flashbacks til bilulykken og minnet meg om hvor uforutsigbart livet er. Mennesket er det mest sårbare individ som fødes inn i denne verden. Det eneste vi er i stand til når vi fødes, er å gråte. Men nettopp sårbarheten gjør oss til mennesker. Det er en syltynn skorpe mellom liv og død.

– Tar vi det inn over oss?

– Jeg tror de fleste av oss ikke gjør det. Livet kan bli mer verdifullt, hvis vi klarer det. Samtidig ligger det nok en beskyttelse der. Vi er redde for det. Det er ukjent. Vi stenger det inne, og derfor er det lett at angst og depresjon tar over.
Allerede da Leif Hafnor praktiserte som psykoterapeut, sluttet han å lese krim. Han orket ikke lenger å la seg underholde av skildringer som etteraper det vondeste av virkeligheten. Det var for brutalt.

– Hvor viktig er det å se en mening i det som skjer?

– Vi mennesker er meningssøkende vesener. Finner vi en retning, gir det oss ro. Opplever vi livet som meningsløst, blir vår indre verden fort kaotisk. Men det trenger ikke være så store ting. Enten man tror på Gud eller ikke, så kan man skape seg en mening. Å bry seg om andre og se dem – få ting er mer meningsfullt enn det.

Veien der det startet: Her skjedde bilulykken som sendte tenåringen Leif Hafnor mot teologien.

Bygger gjerder

Leif Hafnor snakker varmt om det å være underveis. Det å lete. Det å se på verden med nysgjerrighet.

– Derfor hender det at jeg blir frustrert over å lese Vårt Land, alt som skrives der om den rette læren og den rette troen. Hvor er det blitt av ydmykheten? Vi ser stykkevis og delt, står det i skriften. Og selv om Gud har åpenbart seg gjennom Jesus, så er det veldig lett at vi leser det med våre egne kulturelle briller. Deretter bygger vi gjerder, der vi selv er innenfor. Det er tryggest.

– Er det vanskelig å være prest i dag?

– Jeg er privilegert som får lønn for å være prest. Men vi er prester, alle vi som tror. Vårt oppdrag er fra Gud, og han ser i nåde på våre feil og mangler. Derfor er det romslig å være prest. Det er ikke en rolleforventning man skal oppfylle eller et sett meninger man skal ha. Det holder å være seg selv, undre seg og møte andre mennesker med respekt og kjærlighet.

– Er prestene relevante i samfunnet i dag?

– Mange er det. De som møter menneskene der de er. Uten å la iveren etter å formidle blokkere for det folk har å si til oss. Lytter vi, åpner folk seg. Men ingen åpner seg om det ikke føles trygt å gjøre det.

Les også