Kjell Aukrust tegnet en nisse for mye i Vårt Land

Kjell Aukrusts Vårt Land-karriere ble kort. At han drev gjøn med den dødsdømte Quisling, var ille for noen lesere. Men da han tegnet en nisse, ble det for mye.

Reportasje

Året var 1945, og Vårt Lands grunnlegger Ronald Fangen var omgangsvenn med Aukrust-familien. Både Odd «Bror min» og Kjell Aukrust ble ansatt i redaksjonen. Den ene med to høyre hjernehalvdeler, den andre med to av venstre, ifølge familien.

– Redaksjonen hadde åpenbart oppgaver til dem begge, sier forfatter Sigmund Løvåsen som har skrevet biografien om kunstnersjelen fra fjellbygda Alvdal.

Løvåsen tilhører selv de generasjoner som først møtte Flåklypa Grand Prix uten tanke på hvor de elleville figurene stammet fra. Da forlaget ba ham skrive, takket han gladelig ja til sjansen til et dypdykk i et kunstnerliv som har preget en hel nasjon. Flåklypa-filmene har åpnet et eventyrrike av originaler som folk i mange land ler seg skakke av.

Vårt Land-nissen

Året var 1945. Kjell Aukrust hadde hatt tegninger på trykk i flere magasiner, da han fikk sin første ansettelse som avistegner. Storebror Odd – «han som leste bøker frivillig» – ble ansatt som økonomijournalist. Egentlig var det ganske utenkelig, skriver Løvåsen, at de to så ulike som de var, kunne havne på samme arbeidsplass.

På avisas tredjeside kunne man finne Kjells tegninger med kommentarer til ulike saker, som den om Quisling. Han hadde klaget over umenneskelig fengselsbehandling, og tegningen av fangen fikk den lakoniske kommentaren «Utakk er verdens lønn – !». Lesere reagerte forarget over at man drev gjøn med en dødsdømt.

---

Biografi

  • Kjell Aukrust. En biografi
    Forfatter Sigmund Løvåsen
    Cappelen Damm
  • Utgitt i forbindelse med 100-årsjubileet.
  • Forfatter og billedkunstner Kjell Aukrust ble født 19. mars 1920 i Alvdal, og døde 24. desember 2002.
  • Forlaget feirer også jubileet med boka Kjell Aukrusts verden med høydepunkter fra Kjell Aukrusts verk.

---

Da avisa seinere hadde gladsaken om at importen av kanel var gjenopptatt, tegnet han en glad nisse: «– Vi får kanel på julegrøten, leser vi.» Da ble han kalt inn på redaktørens kontor. Det hadde kommet oppsigelser i posten på grunn av tegnerens hedenske motiver.

– Han tegnet nisser hele livet. Nissen var en kjær venn. Men Vårt Land var vel heller ikke forberedt på hvor pietistisk folket var. De måtte jo slutte med teater- og kinoannonser etter kort tid, sier Løvåsen.

Mørkt kapitel

Forfatter Jan Jakob Tønseth (1947–2018) skulle skrive en Aukrust-biografi på slutten av 90-tallet. Han hadde skrevet en anmeldelse der Kjell følte seg sett som en seriøs humorist og kunster.

– Aukrust forventet seg nok et rent hyllestportrett. Men Tønseth gikk som jeg, inn i krigsårene og så på familiens rolle under krigen. Mange i nær familie støttet opp om Nasjonal Samling i ulik grad. Blant dem var faren Lars O. Aukrust, som selv om han aldri var medlem, skrev varmt om NS og Tyskland i avisene. Selv om dette var forhold som var kjent lokalt både i Lom og Alvdal og blant andre, ville Kjell og Kari Aukrust ikke ha dette ut i bokform.

– Nå er de borte, og jeg har hatt frie tøyler til å skrive som jeg vil. Nå ser de aller fleste at det er viktig å fortelle hele historia både for å gi et riktig bilde av hva som var med på forme ham til det mennesket og den kunstneren han ble, men også fordi det ligger mye læring i det å lese om enkeltpersoners politiske valg i krigsårene.

Han tegnet nisser hele livet

—   Sigmund Løvåsen

La lokk på

Løvåsen er overbevist om at disse erfaringene har vært med på å forme Aukrust både som menneske og kunstner. Å lete etter spor i kunsten og litteraturen hans blir lett spekulasjoner, men han gikk nesten ikke inn i krigsårene i det hans skrev.
– Det er spesielt for en observatør som kunne fange de underligste detaljer i tekst og tegning. Krigsårene kunne vært ei gullgruve for en kunstner som jobber på den måten. Men det finnes fint lite.

– Er det en talende taushet?

– Ja det vil jeg si. Han debuterte faktisk på Høstutstillingen i 1940, men hevdet selv i alle år senere at det skjedde i 1939. Det var ingenting tvilsomt med å debutere i 1940, men han ville frigjøre seg fra krigsårene og ikke knyttes til noe.

– Likevel går han rett på Vidkun Quisling i en av sine første tegninger i Vårt Land?

– Den tegningen skiller seg ut, og det kan godt hende det var viktig for ham rett etter krigen å markere at han stod på riktig side i og med familiens politiske holdninger. Også i et julekort fra 1943 tegnet han en nisse som møter en Hitler-maske som henger på en staur. Ellers skriver han ikke noe om det og sier lite om det verken i pressen eller i familien. Det ble lagt lokk på.

Et sted forteller Aukrust med henvisning til Quisling-tegningen: «Dermed fikk jeg sparken.». I historieboka til avisas 50 års-jubileum heter det at han sluttet fordi han ble innkalt i militæret. Løvåsen har funnet flere versjoner, og den ene er leserreaksjoner på nissen som et hedensk motiv.

Tilbakelagt

Tidligere redaktør Helge Kjøllesdal begynte i Vårt Land i 1974. Han kan godt å huske mandager med telefonen på armlengdes avstand fra øret da lesernes aggresjon hadde vokst gjennom helgen.

– Før min tid var undertøysannonser også et problem, men i den grad vi tok hensyn, gikk det mer på meninger.

Han minner også om den gangen han sa opp en abonnent for å få fred. Han kan imidlertid ikke huske reaksjoner som minner om Aukrust-episoden.

– Leserne var mer herdet på 70-tallet. Av og til reagerte noen på vovede bilder, men det ble med telefonene, erindrer Kjøllesdal.

Medieklovn

Løvåsen tror det dominerende bildet av Aukrust er den sprudlende og overstrømmende humoristen og fortelleren, mediepersonligheten som opptrådte i alle kanaler, radio, TV, ukeblader avisspalter fra Vi Menn og Mannskapsavisa til kristelige julehefter.

– A-kjendisstatus og medieklovnerier skygget for den mer seriøse kunstneren. Han var lei seg for det, men var medskyldig. Han elsket rollen som sprudlende forteller.

– Enkelte ganger setter han døra på gløtt til noe annet, skriver du. Hva er eksempler på det?

– Særlig gjennom Ludvig, Solan og Nystumoen viser han sider ved seg selv som engstelsen for sykdom, forurensing, miljøødeleggelse og krig. Han var en mann med et sinn vidåpent for inntrykk. I møte med vonde ting, kunne han ende som en gråtende gutt i fanget til Kari. Den sida av ham kunne komme fram enkelte intervjuer der journalister ga rom for det. Det finnes noen hundre Aukrust-intervjuer som er bygget på samme lest – han skulle fortelle historier.

Italieneren

Sigmund Løvåsen er oppvokst i Trysil og så Flåklypa-filmen hver 17. mai på kino i Innbygda, men møtte aldri Kjell Aukrust. Vel kan det finnes østerdøler som knapt åpner kjeften eller drar på smilebåndet, men noe typebetegnelse av innlendingen gir han seg ikke inn på.

– Aukrust var like mye italiener som østerdøl. Kari og Kjells andre hjemland var Italia. En ting er kulturen og kunsten, men fasinasjonen gjaldt først og fremst menneskene. Han beklager seg over sneversynte nordmenn og dyrker italieneren for det levende, livlige og kontaktsøkende og beklager seg over nordmenn som må opp i en i promille før de blir vanlige mennesker.

LES OGSÅ:

Kari Mari Jonsmoen om barnetro hos både forfatter og hans figurer Solan og Ludvig. Les utdraget her.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje