Les alt for bare 10 kr!

Nordmennenes engel i tyske tukthus

Hiltgunt Zassenhaus var de norske fengselsfangenes gode hjelper i Hitlers Tredje rike. Hun smuglet inn mat og livsviktige medisiner – og satte mot i nedbrutte menn som holdt på å bryte sammen.

Publisert 02. november 2020

Sjømannsprestene i Hamburg fikk i 1942 lov å besøke de etter hvert mange hundre nordmennene som var dømt av tyske domstoler hjemme og sendt til Tyskland for å sone. De satt tross alt ikke i konsentrasjonsleir, men forholdene var ofte forferdelige. Fengsels- og tukthusfangene led under det ekstremt dårlige kostholdet og mangel på legehjelp. Flere hadde sonet i over ett år på enecelle da prestene omsider fikk lov til å komme innenfor murene.

Forutsetningen for ordningen var at nordmennene måtte avstå fra forkynning og kirkelige handlinger. Det var selvsagt strengt forbudt å ta med seg brev inn og ut. Kontrolløren som var med under de første besøkene, viste seg samarbeidsvillig og så gjennom fingrene på både bønn og lesing i Bibelen.

Gestapos kontrollør

Så en dag i mars 1943 kom det bud til prestene om at Gestapo hadde hyret den unge Hiltgunt Zassenhaus som fast oversetter og kontrollør under alle fengselsbesøk. Conrad Vogt-Svendsen og Arne Berge ga henne en iskald velkomst, og gjorde det klart at de ikke kom til å følge alle hennes anvisninger.

Allerede under det første fengselsbesøket overrasket hun med sin hjertelige væremåte og åpenbare sympati for saken. Ganske hurtig vant hun prestenes tillit og deltok aktivt i alle former for illegal hjelp til guttene. Blant de norske fangene ble denne strålende kvinneskikkelsen en legende, en engel som en gang iblant dukket opp med trøst, godt humør og livsviktige næringsmidler og medisiner.

LES OGSÅ: De norske sjømannsprestene i Hamburg satte livet på spill for hundrevis av nordmenn

ANNONSE

Hiltgunt Zassenhaus

Født i Hamburg 1916, døde i Baltimore, USA, 2004.

Arbeidet som tolk under andre verdenskrig når norske og danske fanger i tyske fengsler fikk besøk av sjømannsprester.

Arbeidet ble utført med større lojalitet overfor fangene og prestene enn for de tyske myndighetene.

Fikk etter tilnavnet «tukthusfangernes engel».

Kilde: Wikipedia

I 1963 ble Hiltgunt Zassenhaus tildelt St. Olav av kong Olav. Foto: Zion Lutheran Church/Wikipedia
ANNONSE

Digre kofferter fulle av illegale saker

Etter hvert som krigen utviklet seg, ble fangene i Hamburg spredt til andre institusjoner – også i andre landsdeler. Men brorparten av nordmennene havnet i Rendsburg, ikke langt fra Kiel, der forholdene ikke var så ulike dem de kjente fra Hamburg. Men i det nye fengslet var det mye enklere for Hiltgunt og prestene å ha med seg digre kofferter fulle av illegale saker. De forklarte vaktene at de – på grunn av den intense bombingen i Hamburg – var tvunget til å bære med seg alle personlige eiendeler.

Koffertene inneholdt tran, medikamenter, vitaminpreparater, hjemmelaget brød og små gaver til fangene. Når en av pastorene utførte sitt virke som sjelesørger, sto Hiltgunt Zassenhaus i døra og passet på at ingen skulle komme brasende inn og oppdage hva som foregikk. Og hvis hun hadde med seg ikke-sensurerte brev fra Norge, leste hun dem høyt for mottakeren, som ikke fikk beholde hilsenen hjemmefra, fordi det ville blitt livsfarlig for alle involverte hvis noe slikt skulle bli funnet på ei celle.

Hiltgunt smuglet med seg ut igjen illegale meldinger som skulle befordres videre til slektninger i Norge. Noen av fangene førte dagbøker og lagde tegninger, som hun – med stor personlig risiko – tok med seg hjem og gravde ned i hagen til krigen over omme.

Den norske sjømannspresten Conrad Vogt-Svendsen (t.h.) var først skeptisk til Zassenhaus, men lot seg etter hvert imponere. Foto: Sjømannskirkens arkiver

Julaften og Juleevangeliet

Julaften 1944 ble feiret sammen med pastor Vogt-Svendsen hos norske fanger i det beryktede tukthuset Bützow-Dreibergen utenfor Rostock.

Eneste utsmykking var bilder på veggene av Göring, Himmler, Goebbels & co. De verste av dem fikk translatøren egenhendig plukket ned og stilt i skammekroken. Så ble koffertene åpne, og det dukket frem juleløper, lys, julekranser og en furugren.

Hvis han hadde tobakk, så gikk pastorens pipe rundt, mens «vår strenge vokter» viftet vekk røyken når tåkeskya ble for tjukk. Siden det var julaften, tillot vokterne at fangene fikk komme seks av gangen inn på møterommet.

«Jeg kommer aldri til å glemme de ansiktene, da de fikk øye på det sterkt forandrede værelset. Noen av dem kunne knapt beherske seg», husket pastor Vogt-Svendsen etterpå, og han fortsatte:

«Og mens hun som skulle se etter oss, passet på at ingen overrasket oss, feiret vi julaften. Først vanket det et overdådig julemåltid. Fru Hammerich (hun var norskfødt og het Borghild til fornavn) i Danmark hadde sendt pølser og smør, mens Sjømannskirken i Norge hadde skaffet til veie tran og sardiner på boks. Fra våre venner i Stockholm var det kommet søtsaker og amerikanske sigaretter, fra Røde Kors i Oslo var det medisiner, mens kveldens høydepunkt var sigarene fra Seips sigarkasse i Gross Kreutz. Tolken hadde i lang tid spart sine rasjoneringsmerker til hvitt brød og plyndret de siste lekkeriene i foreldrenes spiskammers.

Etter at den verste sulten var stillet, leste vi juleevangeliet sammen. Vi tok til og med sjansen på å synge en julesalme når vi følte oss trygge på at ingen kunne høre oss. Det ble ikke mye tid for hver forsamling, bare 20–25 minutter. Da måtte guttene tilbake på cellene sine, slik at de andre kunne få komme til. Du store tid, for en julaften det var – for oss alle».

ANNONSE

«En kampfelle» som hatet nazismen

Fra mars 1944 fikk trekløveret adgang til det beryktede militærfengslet Bautzen, samt tallrike andre anstalter hvor det hersket ubeskrivelige tilstander.

Pressemannen Olav Brunvand fikk et nært vennskap med Hiltgunt. I 1947 uttrykte han seg slik om hennes innsats:

«Det er kanskje vanskelig for andre å forstå hvilken betydning Hiltgunt hadde for oss, dem som hun hadde truffet bak murene i Tyskland. Hun var et lystårn som lyste opp i det dypeste mørket. Jeg tenker ikke i første linje på henne som den barmhjertige samaritan som ofrer sin egen velferd for å hjelpe andre, men på en kampfelle. Hun kjempet på ett av krigens vanskeligste frontavsnitt – midt i fiendens leir, i det tyske politi.»

Hatet nazismen. Brunvand fortsatte: «Hun elsket fedrelandet, men hun hatet nasjonalsosialismen og hele dens vesen. Og hun visste at landet hennes kom til å måtte gå gjennom nederlagets bitende smerte, for at det skal kunne befris fra den brune pesten. Hver dag disse årene kunne ha kostet henne hodet. Det manglet ikke på advarsler om å utvise ytterste forsiktighet. Men hun svarte med en latter: «Det er tross alt bedre å miste hodet enn hjertet!»».

– Hiltgunt Zassenhaus gjorde det mulig for de to prestene å oppnå fantastiske ting, sier den tyske historikeren Herbert Diercks.

I 2006 var han ansvarlig for en vandreutstilling som ble laget i konsentrasjonsleiren Neuengamme. Den handler om hamburgkvinnen og hvordan hun i en årrekke satte liv og lemmer på spill for norske fanger. Men historikeren legger overfor Vårt Land ikke skjul på at sannhetsgehalten i Hiltgunts bøker ikke alltid var på topp.

Hiltgunt Zassenhaus avla i 1952 eksamen ved Universitetet i København. Etterpå utvandret hun til Statene, der hun slo seg ned som lege i Baltimore. Her ble hun også begravet da hun døde i 2004. Foto: Zion Lutheran Church/Wikipedia

Tvilsomme erindringer

Hiltgunt fikk i 1947 utgitt ei erindringsbok – Hold vakt i mørket, som samme år kom ut på norsk. Conrad Vogt-Svendsen skrev i 1948 Med Guds ord i fiendeland og 20 år senere kom veteranen Olav Brunvand med sine minner i Smil og tårer i tukthus. I 1973 utga Hiltgunt Zassenhaus Walls på norsk og engelsk. Eksfangen Bjørn Simonnæs skrev også sine erindringer, der Hiltgunt spiller en hovedrolle da hun sammen med de to prestene greide å få den alvorlig tuberkulosesyke nordmannen benådet og hjemsendt.

Den norske språkforskeren, universitetslektoren og germanisten Laurits Saltveit utga sine krigserindringer i 1994.

– I den første boka til Hiltgunt Zassenhaus spilte Saltveit bare en birolle, mens det i virkeligheten var han som hadde gjennomført de første fengselsbesøkene. Saltveit underviste i norsk på universitetet i Hamburg og hadde vært Hiltgunts lærer. Han spilte en sentral rolle. Likevel blir han ikke nevnt i den andre boka hun skrev, forteller Herbert Diercks.

– Ved hjelp av prestens, universitetslektoren og fangenes erindringer, går det fint an å sette sammen et bilde – der også deler av Hiltgunts historie passer inn. Men ellers dikter hun opp aktører og hendelser over en lav sko, konstaterer Diercks.

Hiltgunt skriver at hun i februar 1945 innså at fangene måtte reddes ut, så derfor skrev hun et brev til Røde Kors i Sverige og ba om at det ble organisert en aksjon. Og i mars rullet De hvite bussene inn. Dette har ikke noe med virkeligheten å gjøre, for både initiativ til og organisering av bussene kom fra helt andre hold.

Pressemannen Olav Brunvand fikk et nært vennskap med Hiltgunt Zassenhaus. Her er han avbildet sammen med Einar Diesen (t.h.). Foto: NTB arkiv

Hun elsket fedrelandet, men hun hatet nasjonalsosialismen og hele dens vesen.

Serie: Kirken i krig og motstand

I år er det 75 år siden 2. verdenskrig tok slutt.

I en artikkelserie i Vårt Land i høst forteller journalist Asbjørn Svarstad og historiker Gunnar D. Hatlehol om Den norske kirkens rolle under krigen.

Hatlehol er faghistoriker med tilknytning til NTNU og Institutt for Forsvarsstudier, og ekspert på ulike tema knyttet til nazismen og 2. verdenskrig.

Svarstad er journalist med base i Berlin og har i mange år levert historie-feature til ulike norske medier.

Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

Dansk og norsk heder

Historikeren kan ikke gi svar på hvorfor heltinnen overdrev sin egen rolle så hemningsløst, mens hun her og der forsøkte å nedtone viktigheten av de norske pastorenes innsats.

– Det var slett ikke nødvendig, for alle skjønte at uten henne, ville ikke pastorenes innsats ha vært tenkbar. Hun utførte en kjempediger heltegjerning, det er det ingen tvil om, slår Herbert Diercks fast.

På direkte spørsmål, skal Hiltgunt Zassenhaus ha forklart at det var nødvendig å dikte litt, fordi bøkene var ment for et amerikansk publikum. Derfor ønsket forlaget å få inn mer drama og noen hendelser som kunne beskrive de faktiske forholdene i Nazi-Tyskland.

Hiltgunt ble noen år etter krigen invitert av den danske og den norske regjering til å gjøre ferdig medisinstudiet sitt i de to landene. Hun avla i 1952 eksamen ved Universitetet i København. Etterpå utvandret hun til Statene, der hun slo seg ned som lege i Baltimore. Også i sitt nye hjemland fortsatte hun å slåss – nå i en forening av leger mot atomvåpen.

I 1963 ble Hiltgunt Zassenhaus tildelt St. Olav av kong Olav. Året etter vanket det en – like høythengende – «danebrog-orden» fra den danske kongen personlig. Først i 1969 ble det tysk på heder for Hiltgunt, som mottok «Bundesverdienstkreutz» – ikke for sin innsats for nordmennene under krigen, men fordi hun i et par år etterpå drev et storstilt hjelpearbeid for tyske flyktningbarn. 

Hiltgunt Zassenhaus døde i 2004.



LES MER FRA VÅRT LAND:

•  Økokrim etterforsket BCC-profiler for grovt økonomisk utroskap. Nå er de renvasket

•  Mangeårig personalkonsulent i NLM sendte bekymringsmelding

•  Samlivspanelet: «Det er som om Gud ødelegger ekteskapet mitt»

Les også