Les alt for bare 10 kr!

– Det finnes ingen ny Bjørneboe

Den opphøyde forfatterrollen døde med Jens Bjørneboe. – Og godt er det, ifølge biograf Tore Rem, som mener vår tid heller trenger folk som Greta Thunberg.

Publisert 09. oktober 2020

9. oktober er det nøyaktig 100 år siden Jens Bjørneboe ble født. Men hvilke forfattere er av samme kaliber i dag?

– Det finnes ikke. Bjørneboe var forfatter og samfunnsrefser, og hadde en rolle i offentligheten som vi ikke ser tilsvarende av i dag. Den eneste jeg kommer på som kan ha noe av dette i seg, med en blanding av politisk engasjement og god litteratur, er Vigdis Hjorth, sier Maria Kjos Fonn.

Hun får støtte av andre forfattere som Vårt Land har snakket med.

Ble helten til 68erne

Bjørneboe døde på Veierland i 1976. Men forfatterskapet hans levde videre gjennom en generasjon, som hadde gjort Bjørneboe til sin helt – 68erne – sier Tore Rem, som har skrevet tobindsbiografien om forfatteren.

– Det er ingen tvil om at maktkritikken er sentral hos Bjørneboe. I utgangspunktet var han en som sto på siden, inntil han ble fanget opp av et historisk øyeblikk, da det antiautoritære kom i sentrum. Slik fikk han et sterkt etterliv både blant 68-erne og blant unge generasjoner etterpå, sier Rem, og mener noe av det fascinerende med forfatterskapet, er de mange fasettene:

– Han slo seg ikke til ro noe sted, han gikk stadig inn i nye sammenhenger og ble plukket opp av nye lesere. Derfor har antroposofene sin Bjørneboe, kristiansanderne har sin, kulturradikalerne og anarkistene har sin, og de homofile har sin, for å nevne noen grupper.

– Hvilken Bjørneboe utmerker seg i dag?

– Jeg tror at det er essayisten som har stått sterkest i nyere tid. Her er Bjørneboe kritikeren og polemikeren, en forfatter og intellektuell med et veldig sterkt engasjement. Og dette engasjementet blir stående.

ANNONSE
Jens Bjørneboe leser Dagbladet under rettssaken om 'Uten en tråd' i 1967. Boken utløste en av samtidens største kulturdebatter. Foto: NTB.
ANNONSE

– Fengselskritikken gjør Bjørneboe viktig

Maria Kjos Fonn er denne høsten aktuell med boken Heroin Chic som tar seg for seg ulike former for avhengighet. Hun mener særlig fengselskritikken gjør Bjørneboe viktig å lese også i vår tid:

– Både i romanform, skuespill og essay kritiserer han hvordan samfunnet behandler avvikere, hvordan man straffer avhengige og syke. Og selv om ting er blitt mindre brutalt i dag, så preges samfunnet av en nyliberal tankegang om hvordan mennesket skal formes til å passe inn. Dette mener jeg gjør Bjørneboe relevant, om enn på en litt annen måte i dag enn i hans egen tid, sier Kjos Fonn.

Lykkes Bjørneboe?

Men i et essay i en ny antologi om Bjørneboe som slippes i dag, De menneskelige boliger redigert av Kaja Schjerven Mollerin, spør kollega Jan Grue hvor godt Bjørneboe egentlig lykkes som samfunnskritiker i en av hans mest kjente bøker, nemlig Jonas.

Dette er en didaktisk roman med et frontalangrep på skolevesenet. Vi møter Jonas, hvis verste mareritt er å bli sendt på 'Iddioten', altså en spesialskole.

Men Bjørneboe tematiserer i liten grad det underliggende problemet, mener Grue: Han sier empatien for Jonas langt på vei forutsetter at man aksepter «de kategoriene og grensene som Jonas har havnet på feil side av».

– Som lesere synes vi det er dypt urettferdig at Jonas havner på spesialskolen, men hvorfor er 'Iddioten' der? Hva betyr det å høre hjemme der? spør Grue.

– Den underliggende dikotomien mellom oss og de andre, tematiserer Bjørneboe i liten grad. Han har rettet et polemisk angrep mot forsøket på å strømlinjeforme skolevesenet, men andre premisser for systemet slipper unna, mener Grue, som likevel etterlyser litteratur som er like ubehagelige som det han mener Jonas er.

Bjørneboe 100 år

Jens Ingvald Bjørneboe var en norsk forfatter og samfunnsdebattant, født i Kristiansand 9. oktober 1920.

Utdannet billedkunstner, debuterte Bjørneboe med diktsamlingen Dikt i 1951.

Gjennombruddet som forfatter kom med skoleromanen Jonas (1955).

Bjørneboe var lenge nært knyttet til Steinerbevegelsen, men ble utover 1960-tallet omfavnet av det radikale venstre. 

Romanen Uten en tråd (1966) utløste en av samtidens største kulturdebatter, idet  Bjørneboe og hans forlegger ble dømt for å ha utgitt pornografi, og boka ble forbudt. To år senere ga Bjørneboe ut Uten en tråd II.

På samme tid ga han ut triologien Bestialitetens historie (1966-1973), som er blitt stående som hans hovedverk. Den kommersielle suksessen Haiene kom ut i 1974. På denne tiden var Bjørneboe stadig mer preget av psykiske lidelser og alkoholisme, og i 1976 tok han sitt eget liv hjemme på Veierland.

Bjørneboe var gift to ganger og fikk tre barn. Han sto aldri fram som homofil eller bifil, men levde på slutten sammen med flere yngre menn.

Kilde: Snl.no

Jens Bjørneboe i 1955, samme år som 'Jonas' kom ut. Foto: NTB.
Bjørneboe hjemme i skrivestua i Oslo i 1961. Foto: NTB.

Selv i sitt engasjement for de svake og mot urettferdighet står han og skygger for saken med sin kunstnerpersona

ANNONSE

– Det er interessant å lese litteratur som er så utilslørt politisk. Det er forfriskende. Men kanskje har det gått litt av moten? Også i dag har vi romaner som tar opp klimakrise og andre politiske spørsmål, men slik jeg ser det, er dette – i motsetning til hos Bjørneboe – bøker som har en form som gjør leseren trygg: Man blir liksom værende i godstolen, mener Grue.

(Les eget intervju med Grue her)

– Les heller Dostojevskij

Skjønt, ikke alle er enige i at Bjørneboe heller får oss opp av godstolen.

– Å lese Bjørneboe som voksen står for meg som noe av det mer meningsløse man kan gjøre. Ikke skriver han godt og ikke tenker han godt. Selv i sitt engasjement for de svake og mot urettferdighet står han og skygger for saken med sin kunstnerpersona. Les heller Dostojevskij, hvis du er ung nok i hodet til at det hjelper å lese noe som helst, sier litteraturviter Preben Jordal.

(Saken fortsetter under bildene)

Jens Bjørneboe i 1961. Etter å ha sonet en dom for promillekjøring to år i forveien, brukte han sin skarpe penn til å kritisere soningsforhold og hvordan samfunnets avvikere ble behandlet. I et intervju uttalte han at han ville skrive provoserende litteratur for å få anledning til å bli buret inne igjen. Foto: NTB.
Det er mars 1968 og Jens Bjørneboe takker høyesterett for gratis PR. 'Uten en tråd' ble en kjempesuksess på salgsfronten etter at Bjørneboe ble dømt. Foto: NTB.

– Opplever du Bjørneboe som en samfunnskritiker?

– En forfatter som så til de grader er avhengig av å fremstille sine meningsmotstandere som dumme og onde, har antagelig et nokså begrenset gjennomslag, reelt sett. Jeg vet at mange gjerne trekker frem denne siden ved forfatterskapet som noe positivt, men i så fall ligger bevisbyrden hos dem.

Autoritær rolle

I den nye antologien skriver Tore Rem om «Bjørneboe-rollen». Her tar han også opp spørsmålet om en skikkelse som Bjørneboe har arvtagere:

– Mitt svar er at han eller hun ikke finnes, og at det er veldig gode grunner til det. Jeg mener den forfatterrollen døde med ham, fordi det også var en slags autoritær rolle, sier Rem.

Det er veldig få forfattere som tør å være så provoserende, men også sårbare som det Bjørneboe var. Og når noen tør, blir det bare patetisk.

Rem mener premisset for den stillingen Bjørneboe fikk i offentligheten, var at forfatterne var opphøyde skikkelser:

– De skulle nærmest ha et helt spesielt innsyn i tilværelsen, og kunne tale på våre vegne også om ting de ikke hadde greie på. Når jeg sier dette, er det ikke til forkleinelse for Bjørneboe – han fylte en rolle som var tilgjengelig – men jeg tror en slik forfatterrolle ikke er den sunneste rollen vi skal holde oss med i vår tid og i et demokratisk ordskifte. Jeg mener: Hva med Greta Thunberg, en ung jente, hvis rolle hviler på engasjementet og på vitenskapen? Jeg vil heller høre flere slike røster.

Åpnet litteraturen for unge

– Hvilken autoritet har Bjørneboe i vår tid?

– Ikke den han hadde før, selvfølgelig. Men han har likevel en sterk historisk arv, det er fremdeles mange som leser ham, og det er ingen tvil om at han har åpnet litteraturen for mange unge mennesker.

– Det gis ut bøker og holdes utstilinger om Bjørneboe i anledning 100-årsjubileet. Vitner oppmerksomheten om en slags nostalgi etter den tapte forfatterrollen?

– I den grad det formuleres på den måten, kan jeg være enig. Men det er også mange andre grunner til å feire Bjørneboe. Og jeg støtter jubileumsindustrien på den måten den gir anledning til å se på et forfatterskap med et nytt blikk. På hva som kan forkastes, og hva som har livets rett.

(Saken fortsetter under bildet)

I 1966 ga Jens Bjørneboe ut 'Uten en tråd', og ble sammen med forleggeren ble dømt for å gi ut pornografi. Bildet viser rettssalen sett fra dommerens plass, med et utvalg av andre utuktige bøker og tidsskrifter som var gitt ut, og som ble fremlagt forsvar for Bjørneboes bok. Foto: NTB

– Han tråkker i salaten gang på gang

Forfatter Lars Petter Sveen, selv aktuell med Nordriket, mener effekten av at unge har lest Bjørneboe ikke bør undervurderes.

– Det engasjementet han viser i tekstene sine går ikke ut på dato. Og det er ikke slik at den opplevelsen man har som ung blir dårligere selv om man utvikler andre litterære interesser som voksen, sier Sveen, og mener Bjørneboe er på sitt beste blant annet i en utgivelse som Bestialitetens historie.

– Den spriker i alle retninger. Her er styrker og svakheter, han er selvbiografisk, politisk engasjert, og putter essay inn i romanform. Den svetter. Den er urein, og derfor står den seg så bra, mener han.

– Hvordan ser du Bjørneboe som samfunnsdebattant?

– Han er utrolig artig. Han tråkker i salaten gang på gang. Tenk på Uten en tråd. Det ble rettssak, Bjørneboe troppet opp, og svarte med å gi ut Uten en tråd II som var ren pornografi. Det hadde vært så artig hvis noen gjorde det tilsvarende i dag.

Sveen legger raskt til at det er utenkelig:

– Vi forfattere er litt flinke og snille nå. Det er veldig få av oss som tør å være så provoserende, men også sårbare som det Bjørneboe var. Og når noen tør, blir det bare patetisk, eller vi klarer ikke å backe det opp med gode nok bøker.

Les også