Finner gud i granskogen

For norske prester er naturopplevelser den viktigste inspirasjonskilden når de skriver sine prekener. De inspireres av naturen, men snakker ikke om den. Det kom fram i en undersøkelse av hva presten taler om tidligere i år.

Slik forholder det seg også med de svenske turgåerne som religionshistorikeren David Thurfjell har intervjuet. Hans nye bok har tittelen Granskogsfolk og forteller hvordan naturen er blitt svenskenes religion.

– I hvilken grad er dette opplevelser man bevisst søker?

– Det virker som om man i stor utstrekning snubler over dem, selv om man også oppsøker dem. Man rammes av noe, og det kommer ofte i pausesituasjoner. Dersom man ikke rekker bussen, om mobilen er utladet og man må tilbringe en time i et landskap. Opplevelsen kan også suggereres fram som når man går svært langt og bare blir en kropp i bevegelse. Da virker det noen får det som en slags runners high, svarer Thurfjell.

De fleste av turgåerne han har intervjuet, er ikke religiøse. For fem år siden fortalte imidlertid Thurfjell at svenskene er mye mer religiøse enn de selv tror. Boka kalte han Det gudlösa folket (2015).

Nordisk fenomen

Mye av det han har funnet tror han også kan gjelde nordmenn og andre folk i Norden. Hans forskning var tidligere rettet mot religiøse minoriteter. Etter hvert har interessen hans dreid mot vanlige skandinavers påfallende uvitenhet om sin egen religiøse arv.
– Selv tilhører jeg den sekulære kulturen med en luthersk arv i bagasjen. Jeg fikk et ønske om å forstå min egen gruppe, forteller han i en videosamtale.

Fra turgåerne fikk han høre uttalelser som: «Skogen er min kirke, der finner jeg min eksistensielle dypdimensjon».

– Jeg ville til bunns i det. Hvorfor har folk så lett for å tenke at skogen er deres kirke. Da ville jeg finne ut hva det er å være sekulær, sier han.

Arenabytte

Forskningsprosjektet heter «The relocation of transcendence» og jakter på hvordan våre religiøse forestillinger har byttet arena. Svarene ledet han imidlertid en annen vei enn han først antok. Det startet med spørsmålet «hvor fant nordiske mennesker det helllige før?»

– Det hellige var å finne midt i byen ved et alter i en steinkirke. Villmarka var noe ukristelig som kunne representere djevelske krefter. Vi tenkte at i dag er det helt motsatt; byen blir opplevd som åndsfattig, og det helllige finnes der ute i villmarka. I Sarek eller på Hardangervidda kan man kjenne noe hellig. Hypotesen var at det hellige har flyttet ut av byen, inn i villmarka, sier Thurfjell.

I en viss forstand stemmer dette, men den tydeligste endringen skjedde langt tidligere, nemlig ved kristendommens innføring. Når hedendom byttes med kristendom i Norden, skjer det en urbanisering og sentralisering som tar bort det hellige fra naturen og plasserer det i kirken.

– Enda sterkere ble det med reformasjonen, da religionen ble enda mer statsbundet og sentralisert. Når naturåndeligheten vokser fram på 1900-tallet, kan man ikke si det så enkelt at det hellige flytter ut av kirken og inn i naturen. Det er andre prosesser som får oss til å tenke slik.
Samtidig skjer det en endring med kristendommen. Den blir også naturåndelig og naturromantisk. Når han spør folk i dag om de har hatt en åndelig opplevelse i natur, så er den største gruppen de kristne.

– Det finnes altså ingen motsetning mellom naturåndelighet og det å være tradisjonelt kristen, sier han.

Kirken flytter etter

– Hva ser du i veksten av pilegrimer?

– Den viser at kristendommen og andre religioner har en iboende fleksibilitet som gjør at de plukker opp ulike trender. Når den allmenne kulturen vender seg mot naturen og økologi, så har kristendommen en ressurs å hente fra. Kristendommen har gjort det folk har gjort. Da campingliv ble populært, begynte man med teltmøter, sier han.

Anders Frostenson skrev salmen «Guds kärlek är som stranden och som gräset» i 1968. Evert Taubes vise «Änglamark» lå på Svensktoppen i 1971.
– Naturromantiske sanger og salmer kom samtidig. Kirken lever med sin omverden, og pilegrimsvandringene er et strålende eksempel på det, mener Thurfjell

---

David Thurfjell

• Svensk religionshistoriker og forfatter.
• Er professor i religionsvitenskap ved Södertörns högskola i Stockholm.
• I 2015 utga han boka Det gudlösa folket: de postkristna svenskarna och religionen (Molin & Sorgenfrei/Norstedts)
• Aktuell med boka Granskogsfolk – hur naturen blev svenskarnas religion (Norstedts)
• Han tidligere skrevet om islam, muslimske minoriteter og religion bland romer, og arbeider med en studie om sekularisering blant svensker med muslimsk familiebakgrunn.

---

Kjenne-etter-kultur

Hva gjør da at ikke-troende kaller skogen sin kirke? Mye av forklaringen finner han i en annen endring, nemlig framveksten av en ­individualistisk og følelsesbasert mentalitet.

– I dagens forbrukersamfunn kjenner vi hele tiden etter hva vi føler. Vi vurderer omgivelsene og legger vekt på følelsene. Når man velger sjampo eller sko så kjøper man de man føler best for. Å konsumere er å ta sine egne preferanser på alvor, sier han.
Var du en gårdsgutt på 1800-tallet, hadde du ingen valg. Kjønn, alder og økonomi avgjorde hvilke sko man hadde.

– Han kunne saktens føle noe, men det var ingen vits i det. På 1900-tallet vokste det fram en kjenne-etter-kultur, som leder til en terapikultur: Jeg trenger hjelp, fred i min sjel, hva kan jeg gjør for å ha det bedre?

Rolleskifte

Denne kulturen former så på lignende vis også vårt forhold til kristendommen og vårt forhold til naturen. Det er nærliggende å tenke at sekulariseringen innebar at man byttet fra kirke til kultur.
– I stedet er det slik at på grunn av individualisering så forandrer både kirken og kulturen rolle for menneskene, sier Thurfjell og byr på et nytt bilde.

En person har møtt til jul-otte første juledag slik svensker har gjort i generasjoner før ham. Vi er på 1950-1960-tallet da individualismen setter inn for alvor. Og personen i kirkebenken tenker at nei, dette får jeg ikke noe ut av. Jeg kan heller kaste snøball.

– Det blir en kjempeutfordring for kirken. Før syntes folk de fikk noe ut av det. Nå tar folk sin mening på alvor, og velger vekk kristendommen. Også på andre områder – vil jeg være bonde, nei, jeg vil heller til byen og bygge karriere. Vil jeg være gift, vil jeg ha barn? Vil jeg bo i byen eller på landet. Vil jeg ta utdanning?

Stressless

Slik startet vi også å vurdere naturen. I stedet for å hugge ved, kjenner vi etter og spør hva vi har igjen for det.

– Spørsmålet hva dette gir meg personlig og følelsesmessig, endrer både naturens og kirkens rolle. De trykkes sammen i en del av livet som har å gjøre med det som kan gi oss noe vakkert og stille. De blir begge en kontrast til det vanlige, stressede bylivet. Kristendommens plass i det nye samfunnet blir et sted for pause og rekreasjon. Det blir også naturens rolle. Når folk hører ordet religion, tenker de stillhet, og det samme gjelder for naturen. Da kan man si at naturen er min kirke. Før var kirke forbundet med så mye annet og 
bredere.

Menneskene Thurfjell har intervjuet er uvante med å snakke om temaet. Selv om de er akademikere og vante med å mestre ordene, famler de og leter etter ord.
– Selv de som vanligvis er dyktige til å snakke om og reflektere om psykologi, litteratur følelser og politikk, og er gode til å snakke og analysere seg selv.

Låner hellige ord

Han tror forklaringen er at de ikke har tilgang til religiøse ord som man kan stå inne for.

– «Åndelig» eller «hellig» er ord de ikke kan bruke. Ingen sier at skogen er hellig, men «nesten litt hellig» og viser gåseøyne. Man låner religionens begrep, fordi man ikke har noen andre. Man kan prøve poetiske talemåter, eller så får man bare tie stille. Gjennom det forsøker man si at her er det noe alvorlig eller dypt som ikke lar seg fange med ord. Det er interessant når jeg sammenligner med muslimer eller pinsevenner som har ord, hva opplevde du? De kan si at de opplevde Guds nåde. De vet kanskje ikke hva det betyr, men har ord for det.

– Ser du noe nytt språk vokse fram?

– Samtidig som kristendommen marginaliseres som kultur og fortelling, vokser hele den sekulære kulturen fram med sin poesi, litteratur, musikk, teater. Det er en eksplosjon av forsøk på å uttrykke livets dypdimensjoner som ikke er religiøse.

Alene med ordene

Hva skiller det fra det kristne språket? Innenfor rammen av en religion blir begrepene symboler som knytter sammen ulike opplevelser i ett ord – slik som ordet nåde. Thurfjell kjenner ordbruken på bedehuset.

– «Det er en nåde å samles her». Om alle som er sammen har tilgang til ordet, betyr det at fellesskapet kobles til kjærlighet, Gud i himmelen, familien og tidligere generasjoner. Har man tilgang til et slik standardisert språk, fanger et ord mye på en gang. Sekulære har kanskje ikke et mangefasettert og symbolladet språk på samme måte.

Derfor tror Thurell at den nye naturåndeligheten kan savne et symbolsk språk og en kobling til et fellesskap.
– Naturåndeligheten oppleves av individer som oftest er alene, tror han.

Taushet

– Du skriver at det er en «tystnad i den svenska sekulariseringen»?

– Iranere snakker om åndelighet hele tiden. De reagerer på at i Sverige prater ingen om det. De tenker at religion er uviktig her, og at vi savner den dybde man har i Iran. Jeg vil peke på at det behøver ikke være slik. Sekularisering er ikke bare et tap, men det som trykkes ned i et privat rom, finnes uutalt i et indre rom. For å høre det må man lytte nøye. Vi vil helst ikke prate om det.

Thurfjell snakker i lignelser igjen: Tidligere generasjoner fedre sa ikke til barna at de elsket dem. Andreas er nok en gang ute og fisker sammen med pappa. På vei hjem sier pappa: Det er fint det her, Andreas. Og sønnen skjønner: Pappa synes jeg er fin.

– Det er en kjærlighetserklæring han ikke kan uttale. Han vil ikke devaluere det aller viktigste ved å prate om det. Det er et annet syn på språket og en annen integritet rundt det aller viktigste.

– Forstår du deg selv bedre nå etter de to bøkene?

– Jeg er selv en del av det. Jeg er blitt bevisst hvilken menneskesentrert forhold jeg har til naturen. Både det kristne, det modernistiske og det romantiske er alle antroposentriske med mennesket som midtpunkt. Om man elsker naturen som sitt indre liv, hvor mye bryr man seg ikke da om artene som lever der? Jeg har fått et annet syn på det, sier Thurfjell.

LES OGSÅ:

• Mer kristne enn de tror' https://www.vl.no/kultur/mer-kristne-enn-de-tror-1.399266