Kirkens glemte kodespråk

De stirrer tilbake på hverandre, to barneøyne og to fiske­øyne. Tre år gamle Brage Ekholt ligger flat på gulvet og holder godt rundt et tre liters Norgesglass, der slørhalen «Pippi» svømmer rundt.

I dag er fisken skuespiller. Dramaet utspiller seg under barnegudstjenesten i Åmot kirke på Modum, der Pippi representerer samtlige fisker i underfortellingen om Jesus som mettet fem tusen. Fisken er forresten det eldste symbolet man har i kristendommen. Men skal vi tro ekspertene, er kirkens gamle billedspråk blitt til en hemmelighet som vi sliter med å fatte bredden og dybden i:

– Jeg tror kirken i dag har en kjempeutfordring med å formidle kunnskap om den kristne symbolikken, konstaterer forfatter Kristin Molland Norderval.

Øverst i Akersbakken i Oslo, ovenfor en gammel trehusbebyggelse som klamrer seg fast til bergveggen, ligger middelalderkirken Gamle­ Aker. Den har sett hovedstaden bli til, sett veiene bli bredere, husene bli høyere og fabrikkpipene reise seg. Inne bak klebersteinsmurene er det dunkelt, kun lysstriper siver inn fra et vindu. De treffer hvelvingene og et sidealter, og lar oss skimte et lite kors på veggen bak alteret. Det stammer trolig fra da kirken ble bygget på 1100-tallet.

– Det er et gresk kors, den vanligste formen i østlig kristendom, men langt mer uvanlig her hjemme, forklarer Norderval.

Hun bærer tungt når hun møter oss. Et våpenskjold, en primstav, en bunke med tegninger. Rundt halsen har hun tre smykker. To store kors, og en sommerfugl.

– Smør på flesk, unnskylder hun seg.

– More is more, parerer fotografen.

Norderval er i høst bokaktuell og vil vise oss litt av det hun har skrevet om i Korset og sommer­fuglen. Den er en fagbok rettet mot barn, og har som mål å gi dem kunnskap om kristne symboler. Prosjektet ble unnfanget i kjølvannet av kors-striden for to år siden, da NRK-profilen Siv Kristin Sællmann ble bedt om å droppe et korssmykke når hun var nyhetsanker.

Temaet er ikke blitt mindre aktuelt, mener Norderval, og viser blant annet til sommerens diskusjon om Mahdi al-Hussaini Fatens hijab.

– Vi er syv milliarder mennesker i verden som alle bærer symboler på oss eller med oss. Når vi ser hva symboler kan bety for andre, blir det også viktig å kjenne bakgrunnen til de kristne symbol­ene, mener hun.

Medaljong

Opprinnelig var symboler ID-kort. Vi har ordet fra gresk, der verbet sym-ballein betyr å bringe sammen. Et symbol var en mynt, ring ­eller medalje som var brukket i to. Ved å ha hver sin del, kunne for eksempel familiemedlemmer bruke delen til å kjenne hverandre igjen.

Vi lever på en illusjon hvis vi tror at noen av oss har forstått hvordan det egentlig er, mens andre trenger å få det i bilder.

—   Trond Skard Dokka, professor

I den greske antikken betegnet dette altså noe helt konkret. I dag er det snarere det litt vage og hemmelighetsfulle vi forbinder med symboler. Vi tenker på symboler som noe som har en dypere mening. Kanskje handler det om at det var fraværet av den ene delen som gjorde symbolet så viktig? Man dyrket håpet om at man en gang skulle finne igjen den manglende biten.

– Et symbol er et tegn. Det er noe du bruker for å vise noe annet, forklarer syv år gamle Clara Korsvik Pinney, som om dette var det enkleste i verden å svare på.

Sammen med venninnene løper hun rundt i Åmot kirke for å finne noen eksempler. De finner raskt en due, en krone, en fisk, og opptil flere kors. Bak prekestolen skimtes en hånd. Guds hånd, ifølge ungene. Avtrykket tilhører imidlertid en mann ved navn Tormod, som hadde et lite arbeidsuhell da veggen ble til.

Skaperen

Også voksne burde bli symboldetektiver, synes teologiprofessor Trond Skard Dokka. Han forsker på semiotikk, altså læren om tegn.

– Vi lever på en illusjon hvis vi tror at noen av oss har forstått hvordan det egentlig er, mens ­andre trenger å få det i bilder. Det er riktig at noen er mer visuelt anlagt, mens andre er verbale. Men i bunn og grunn har alt som har med det religiøse å gjøre, en symbolkarakter. Kirken er helt avhengig av den uttrykksrikdommen som ligger i symboler og bilder, mener Dokka.

Gjennom kirkehistorien har derfor mange grublet­ grundig og lenge over hva symboler og tegn egentlig er. Den første som formulerte en generell teori om dette, var kirkefaderen Augustin.

– Hans syn var at i møte med et tegn, enten det er språklig eller visuelt, gjelder det å se dypere og lengre enn akkurat slik det fremtrer for sansene våre. I denne teorien spilte det religiøse en helt avgjørende rolle. Når vi lar det sansede henvise til eller stå for noe annet, er det et tegn. I denne teorien spilte det religiøse en helt avgjørende rolle. Tegnteorien var en side ved hans skapelsesteologi,­ fordi Augustin sa at alle tegn i skaperverket ­viser bort fra seg selv – mot skaperen, forklarer Dokka.

Blandingskultur

Spørsmålet­ er likevel hvordan man forstår forholdet mellom et tegn og saken­ det viser til. Dette skapte kjempedebatter i middelalderen – som fikk store konsekvenser. De førte blant annet til at kirkene skilte lag i synet på nattverden. For når presten sa «dette er Jesu legeme og blod», hva var egentlig sammenhengen mellom det som ble sagt, og det som ble spist?

Diskusjoner om tegnforståelse har dukket opp med jevne mellomrom i historien, forklarer Dokka.­ Selv om det har vært noenlunde rolig de siste årene, skal vi ikke se bort fra at flere begynner å tenke over det igjen:

– Vi befinner oss i dag i en overgangsfase, fra å være en utpreget skriftkultur til å bli en blandingskultur, der bilder og visuelle uttrykk spiller større rolle enn før. Da kan de gamle spørsmålene fort dukke opp på nytt.

Forelsket?

Og symbolene er overalt, nikker Kristin­ Molland Norderval. Kumlokk har symboler,­ trafikkskilt har det, vaskelappene på klærne har det, og ikke minst telefonene våre er fulle av det. Åpner du Facebook, trykker du for eksempel på et lite bilde som viser at dette er ikke er en hvilken som helst annen app.

Emojier, smilefjes og bildetegn som man bruker når man skriver meldinger til andre, har dessuten etablert seg som et globalt språk på bare noen få år.
Emojiene har mye for seg, skal vi tro forskere fra Universitetet i Michigan.

Ved å analysere meldinger fra smarttelefon-brukere i 212 land, konkluderte de med at emojiene bidrar til å bygge bro på tvers av kulturer. De gjør at vi kan forstå hverandre uavhengig av hvilke språk vi snakker ellers.

Skjønt, de borger også for misforståelser. Det trenger man ikke forskere til å si.

Det var noe rent symbolsk, heter det som en unnskyldning. Altså ikke noe å bry seg med.

—   Idéhistoriker Trond Skard Dokka om vår tids syn på symboler

Fnisingen til jentene i Åmot avslører problemet.

– Jeg ble redd for at han var forelsket i meg, sier Viktoria Mo Løken (12) når hun forteller om en melding hun fikk fra en gutt der det sto «Jeg synes du er kul 😍».

Klingklang

Kanskje har du lest Rosens navn av italieneren Umberto Eco (1932–2016). Boken trekker deg inn i en verden av eldgamle manuskripter og tegn med skjulte budskap. Tegn og symboler var Ecos forskningsfelt, og en av hans kjepphester var at muligheten til å tolke symbolene på forskjellig vis, var selve poenget.

I møte med et symbol kan vi fastslå at «her er noe som symbolet kan si». Men meningen kan aldri sies en gang for alle. Symbolet finner sin styrke nettopp ved åpenheten, mente Eco.

En annen symbolforsker, Charles S. Peirce (1839-1914) sa noe i samme gate: Nemlig at symbolet vokser i mening gjennom bruk og erfaring. Trond Skard Dokka mener tegnteoriene til Peirce er viktige i et religiøst perspektiv. (Se egen faktaboks).

– Det Peirce gjorde, som jeg mener er viktig, er at han ga tegnbruken et ankerfeste i erfaringen. Skulle det kristne språket miste dette, blir det bare luftig klingklang tilbake.

Mental prosess

Mange teologer har vært opptatt av dette. Et par moderne katolske tenkere, franskmennene Jean Daniélou og Henri de Lubac, mente for eksempel at kristne symboler var noe helt spesielt, fordi de fant sitt grunnlag i den fysiske verden, men vokste gjennom historien. De vitnet om at Gud blandet seg inn i menneskets gjøren og laden. Daniélou sa det slik: Bibelen er en fortelling om natursymbolikk, altså tegn i skaperverket, som kontinuerlig berikes med mening.

Når de var opptatt av å si at kristne symboler var noe annet enn symboler generelt, hadde det selvsagt en grunn: I mellomkrigsårene og den nære ­etterkrigstiden, var symboler blitt yndlingstema blant mange religionsforskere. Ved å sammenligne ulike tradisjoner fant forskerne ut at religionene opererte med et felles arsenal av symbolikk. På tvers av kulturene var for eksempel solen et symbol på en skapende makt, mens vannet hadde ødeleggende kraft.

---

Tegnteori á la Peirce

• Tegnforskeren Charles ­Sanders Peirce delte tegn i tre grupper.
• • Ikoner – For eksempel et kart eller et portrett, altså noe som er et tegn i kraft av likhet.
• • Indekser – For eksempel harespor i snøen som tegn på en hare, eller røyk som varsler ild. Altså er det en årsaksforbindelse mellom et tegn og det det representerer.
• • Symboler – Tegn i kraft av konvensjoner, altså fordi man er enige om det. De aller fleste ord er symboler. Fordi man er enige om at ordet «katt» representerer katt, er ordet katt et tegn på en katt.
• Et annet eksempel er duen. Det kan være et ikon for en virkelig due, og det kan fungere som indeks på at det er duemat i nærheten. Men hvis det tolkes som tegn på Den hellige ånd, er det et symbol.
• – Det er i kraft av bibel­baserte konvensjoner at duen på en altervegg tolkes slik, sier Trond Skard Dokka.

---

Påstanden var at symbolbruk derfor var en universell, førlogisk måte å forholde seg til virkeligheten på. De var del av en måte å tenke på som hørte til et tidligere stadium i historien.

Var det så enkelt: At symbolbruk er en ren mental prosess?

I så fall er den viktig, skal vi tro Eco. Symbolsk aktivitet handler ikke om å sette ord på verden slik vi kjenner den, men snarere om å etablere selve grunnlag for å kjenne verden, hevdet italieneren.

Bare et bilde?

Likevel. Mennesker som lever i dag har en helt annen måte å forholde seg til symboler på enn sine forfedre, mener idéhistoriker Trond Berg Eriksen. Han sier det knapt er noe som moderniteten forandret mer enn oppfatningen av hva bildet, ordet og symbolet egentlig er for noe.

– I en førmoderne verden var bilder, symboler og ord porter og vinduer til en verden som var mye større enn den enkelte. De viste til en objektiv, ureduserbar virkelighet. Men når vi snakker om dette i vår egen tid, er det som vilkårlige, uforpliktende størrelser, forklarer han, og tar noen eksempler fra dagligtalen:

– Bare et bilde, sier vi. Bare noe jeg sa, innrømmer jeg. Det var noe rent symbolsk, heter det som en unnskyldning. Altså ikke noe å bry seg med.

Berg Eriksen mener vi er blitt til det filosofene kaller nominalister. Vi skiller skarpt mellom tegn og sak, ord og ting. Det som sitter igjen hos oss er et slags minne om fortidens språk og symbolforståelse. Dette kan selvsagt prester, politikere, forfattere og malere spille på, men vi har lagt bort den gamle «magiske» forståelsen av tegn, tale og tekster, mener idéhistorikeren.

I norsk kirkeliv er det nok fortsatt en tendens til mye snusfornuft

—   Trond Skard Dokka, professor

Noen ganger blir det mest brukt som trylleformler.

—   Trond Skard Dokka om symbolspråkets stilling i kirken.

Kunsthistoriker og teolog Reidar Hvalvik ved Det teologiske Menighetsfaktultet betviler at vi alle hører til samme flokk nominalister.

– Min erfaring sier at det er fullt mulig å lære et symbolspråk som er fjernt i tid, slik at det blir meningsbærende. Jeg har undervist i mange år om kristendom og billedkunst, og sett godt voksne mennesker plutselig bli i stand til å se ting som de aldri før har sett. Men det er riktig at mye av dette er helt uforståelig uten at vi får undervisning om det, mener Hvalvik.

Trylleformler

– Hvilken symbolforståelse preger norsk kirkel­iv i dag?

– Det er en stor spennvidde. Du finner alt fra nyevangelikale kirker med stor billedskepsis på den ene siden, til den ortodokse tradisjonen på den andre. For Den norske kirkes del, dras man derfor mellom ganske ulike måter å tenke på, sier Trond Skard Dokka.

Han gir et par eksempler. Det første fra karismatisk pregede menigheter, der alterbildet er erstattet av storskjerm. Mellom innslagene i gudstjenesten, vises bilder av sol, hav og andre naturmotiv.

– Natursymbolikk?

– Jo, det kan være. Men jeg oppfatter det nok mer som dekorativt og stemningsskapende, enn at disse bildene er meningsbærende og med en bestemt kirkelig betydning, sier Dokka.
Et annet eksempel er menigheter hvor man er veldig opptatt av estetikk, symboler og gester, gjerne sammenfattet som «mystikk». Men når det kommer til forkynnelsen synes Dokka at symbol- og billedbruken ofte faller gjennom. Det blir mest til utvendig pynt.

– Mange er opptatt av mystikk og symbolrikdom, men jeg er ikke er sikker på hvor integrert det alltid er. Noen ganger oppfatter jeg at det mest blir brukt som trylleformler. Som om noe blir et mysterium, fordi man sier ordet mysterium. I norsk kirkeliv er det nok fortsatt en tendens til mye snusfornuft, mens den klassiske formen for åndelighet har trangere kår.

Hvis vi er et snusfornuftig folk, forklarer det et par ting ved striden rundt Muhammed-karikaturene.

– Tegnerne mente kanskje ikke å begå et overgrep, men det var slik karikaturene deres ble oppfattet av mennesker fra samfunn der man mener at ord og bilder kan fange tingenes vesen, sier Trond Berg Eriksen.

Flaggbrenning

Måten de opponerte mot dette på, var å brenne norske og danske flagg. Men hvor krenkende ble egentlig denne aksjonsformen sett av den jevne­ nordmann? Brenningen av flagg gjorde trolig større inntrykk på aksjonistene enn oss, mener Eriksen.

– Effekten av aksjonene forutsetter nemlig en oppfatning av bilder, ord og symboler som aktørene har, men som dem som skulle rammes ikke lenger har, sier idéhistorikeren, og fortsetter:

– Det kanskje viktigste hinderet for oss til å forstå religiøs symbolbruk i dag, er at vi lever i det eneste hjørnet av verden som holder fast ved sekulariseringen som en gevinst, et hjørne der religionene selv er blitt til symboler på førmoderne fordommer og totaliserende oppfatninger.

For symboler trenger vi, legger han til:

– Symbolene er identitetsskapende, nettopp fordi de så tydelig adskiller dem som er med oss fra dem som er mot oss, våre egne og de andre. Hvis jeg ikke korser meg når jeg går inn i en kirke i Roma, blir jeg kastet ut som den nysgjerrige turisten jeg er. Hvis jeg først korser meg, kan jeg senere gjøre hva som helst uten at noen tenker på å fjerne meg fra stedet. Symbolgesten er altså – her som ellers – et nødvendig opptaksvilkår.

Et voksenproblem?

For ikke lenge siden begynte Kristin Molland Norderval i ny jobb, med voksenopplæring blant flyktninger og asylsøkere. Første dag på jobb var hun usikker på hvilket smykke hun skulle ha rundt halsen. Det ene korset betyr nemlig ekstra mye for henne. Det er sannsynligvis et gammelt bispekors. Faren, Einar Molland, kjøpte det av en flyktning i 1940 og ga til sin kone Vera.

Da Kristin skulle på jobb, tok hun det av. I stedet valgte hun en sommerfugl, som også er et Kristussymbol, men litt mindre kjent.

I ettertid synes Kristin at hennes egen reaksjon var påfallende. For etter å ha blitt kjent med studentene, ser hun at de ikke blir støtt av symboler. Snarere nikker de anerkjennende.

Også i Åmot kirke ser de tegn til at symbolene er i ferd med å få en ny stilling.

– Når vi har diskutert religiøse symboler med de unge, opplever jeg at kors- og hijabdebattene mest av alt er et voksenproblem. Samfunnet er blitt mer flerkulturelt, og de unge er fra oppveksten av vant til å se og lære om ulike symboler. For dem er ikke symboler noe farlig, sier trosopplærer Anne-Kjersti Bakke Holberg.

Jeg opplever at kors- og hijabdebattene mest av alt er et voksenproblem.

—   Anne-Kjersti Bakke Holberg, trosopplærer.