Bøn frå vegkrysset

Haddy Njie har begynt å våge. Brått kjente ho at ho blei tatt imot.

Min tro

Lyden av mumlande bøn. Den lyden er noko trygt for Haddy Njie. Den muslimsk faren hennar ber framleis fem gongar om dagen, slik han gjorde då ho var barn. Sjølv blei ikkje den kjente NRK-programleiaren oppdratt i ei muslimsk tru, og ho snakka ikkje så mykje med far sin om Gud. Men trua hans har alltid vore ein tryggleik. Lyden av at han bad. Å vite at han framleis ber for henne.

Faren pressa aldri trua si på henne, men gav henne rom til å finne sin eigen veg. Og det er det ho har halde på med sidan. Å stake ut sin eigen kurs. Nysgjerrig. Ærleg. Open. Ber du henne strekke ut handa og peike på målet, er det ikkje sikkert du får to strekar under svaret.

– Pappa er muslim. Mamma er tvilar og feminist. Eg har gifta meg med ein kristen mann. Det kjennest som om eg står i eit vegkryss av tru, seier ho.

Haddy Njies mor fekk ikkje bli døypt fordi ho var fødd utanfor ekteskap. Det same gjaldt oldemor hennar. I familien er kyrkja blitt oppfatta som ein trong stad, der det ikkje er plass til dei. Men på sine eldre dagar har mora kjøpt ei julekrybbe, som eldstedottera stadig kjøper nye figurar til. Og for henne sjølv har det skjedd noko spennande: Kyrkjerommet har opna seg på ein ny måte.

Den ultimate sårbarheit

Vi skal begynne i Betlehem, sjølv om det framleis er september. Mange kjenner til Haddy Njie gjennom julesendinga til NRK, Kvelden før kvelden. Ho er glad i jul. Opptatt av å ha ei raus høgtid, der ein har det godt saman.

Men det var ikkje alltid like naturleg for henne med julefeiring. Det endra seg då ho fekk det for seg at småsøskena, som brukar å vere hos farsslekta i Gambia til jul, skulle få ta del i norske juletradisjonar. Ho pynta huset, kjøpte julegåver.

– Det blei ei takknemleg og god jul, der det viktigaste var å vere saman og ha tid til kvarandre. Å glede seg til, og glede seg over.

– Tenker du noko på juleevangeliet, på Jesusbarnet som blir født? Kven er Jesus for deg?

– Dottera mi, Maria, er fire år. Då ho blei fødd, såg eg verda og mitt eige liv på nytt, og eg merka at eg hadde lyst til å lære henne bibelforteljingane. Eg fekk tak i ein barnebibel. Og kvar jul, frå ho ikkje forstod nokon ting, har eg fortalt henne om juleevangeliet, fortel Haddy.

Dottera er svært opptatt av jomfru Maria, og har allereie erklært seg som kristen. Sjølv synest ho det er vakkert at Frelsaren blei lagt i ei krybbe, at han var på flukt, heldt fram med å vere forfølgd, og at han forlét jorda ikkje som ein sigerherre som hadde knust alle fiendane sine, men sårbar.

– Dette er ikkje noko eg har snakka med ein prest om, men det er slik det er for meg. Krossfestinga er den ultimate sårbarheit. Å ikkje kunne beskytte seg, mens alle ser på deg. Det er ei historie som kan lære oss noko.

Såg kyrkja på ny måte

Også dottera Maria har lært om Jesu veg frå krybba til krossen. Men ikkje berre det. For litt over eitt år sidan var familien saman i Nidarosdomen og såg på kyrkjekunsten der inne. Brått syntest Maria det ville vere spennande å klatre der inne, altfor farleg til at ho kunne få lov.

– Eg sa til henne at ho kunne døy dersom ho datt ned akkurat der; det var langt ned. Kva skjer då, spurte Maria. Då vaknar du ikkje opp igjen, sa eg. Men Jesus gjorde jo det, sa ho. Ho har fått det med seg, smiler Haddy.

Det var mannen hennar, Trond Giske, som meinte at Maria skulle døypast, noko som først verka framandt for henne. Dei samtalte om det, og deretter fekk dei dåpssamtalar med tidlegare biskop Tor Singsaas. Då fekk Haddy ei aha-oppleving.

– Dette er tankar eg framleis balar med. Men eg forstod at kyrkjerommet ikkje krev noko av meg. Kyrkjerommet er der, og eg kan velje å ta imot så mykje av det heilage som eg vil. Eg kan velje å opne hjartet mitt eller ikkje. Det blei ein heilt ny måte for meg å sjå kyrkja på. Eg kom fram til at eg ville gi Maria ein plass i ei slik raus kyrkje, der det også er rom for meg. Der det er rom for den muslimske familien min.

---

Haddy Njie

  • Programleiar, forfattar og artist.
  • Kjem frå Kolbotn, bur i Oslo.
  • 41 år.
  • Gift, mor til Maria, bonusmor til Una.
  • Deltok i august på Min tro-samtalen på Olavsfest. Dette intervjuet er ein skriftleg versjon av samtalen.
  • Aktuell med boka 101 ting å lage sammen med barn (Stenersens forlag).

---

Ho gjekk ikkje sjølv opp til døypefonten. Det var bonusdottera, Una, som bar vesle Maria til dåpen. Men Haddy sat på første rad.

– Det var ei utruleg sterk oppleving. Eg blei tatt litt på senga av det. Kyrkja blei plutseleg ein stad som var kjent for meg, og som tok meg imot. Eg kjente at eg flytta inn, seier ho.

Kjente seg som ein tjuv

– Du måtte bli vaksen før du opplevde at kyrkjerommet kunne vere ditt. Korleis påverkar dei nye erfaringane deg?

– Eg har alltid sakna ei tru og ein stad der det er rom for heile menneske. Eg har tenkt at kyrkjerommet var det motsette. Eg har kjent meg som ein tjuv når eg har sete der på bakarste rad. Men no har eg fått kjensla av at vi i kyrkja kan få vere heile menneske, og ikkje minst, at vi kan få vere heile menneske saman.

Ho peiker på at det finst så mange stader, overalt, der vi må oppretthalde ein fasade. Vi skammar oss så fort, og tenker at det folk ser ikkje er verdifullt nok.

– Men i kyrkjerommet kan vi i augeblikk ta inn over oss at alle menneske er like verdifulle, og at vi har noko heilagt i oss berre ved å ha liv. Dette synest eg har vore lettare å tenke om andre enn om meg sjølv. Dersom eg ikkje klarer å tenke det om meg sjølv, er det vanskelegare å la seg gjennomskode, då skammar eg meg over det folk får sjå. Eg har hatt mykje sosial angst og vore redd for folk. Det finst så få rom der ein kan tørre å vere avkledd, våge å bli sett.

Pilegrim på veg

Haddy Njie har begynt å våge. Heile livet har ho hatt ei lengsle, ikkje berre etter tru, men etter å høyre til. Ho kjenner seg att i omgrepet pilegrim, ein person som er på veg. Samtidig kjenner ho at det er tøft å flytte grensestolpar i sitt eige liv.

– Å sjå kyrkjerommet på ein ny måte, og tørre å seie ordet Gud, er ein slik prosess.

– Dersom du tør å seie Gud, har du eigentleg kome ganske langt! Frå gamal tid har menneska funne andre ord så dei skulle sleppe å seie Gud.

– Ja, eg tenkte på det i det eg sa det: Tør eg eigentleg å seie Gud? Eg er framleis ikkje heilt sikker.

Det er uvant for henne å snakke om tru, ikkje minst sidan terrenget heile vegen er i endring. Det ho seier i dag, kan sjå annleis ut om ei veke. Men dei grunnleggande erfaringane hennar av kyrkja har endra seg permanent. Ikkje berre døypte ho dotter si i Nidarosdomen, ho gifta seg der også. Og ho gjekk opp heile midtgangen, ein tur på rundt fire minutt i sakte brudefart, noko ho aldri hadde trudd at ho skulle komme til å gjere.

– Det sterkaste var å merke kjærleiken og gleda i blikka til alle som hadde møtt opp og som eg ikkje kjente frå før. Dei blei ein levande del av ein viktig dag for oss. Også då vi kom ut av kyrkja etter vigselen og møtte eit folkehav utanfor som gratulerte oss ... Det kjem eg aldri til å gløyme.

Låg på golvet

– Du og Trond Giske gifta dykk i fjor, omtrent 1,5 år etter ei sak som dei færraste i Noreg har unngått å høyre om. Giske-saka medførte også ei tøff tid for deg. Vil du seie at saka førte dykk nærmare kvarandre?

– Eg trur at alt eg stod i då har ført til dei prosessane eg står i no. Eg måtte foreta ei ganske stor ommøblering i hjartet og hovudet mitt. Eg er redd for å svare kort på spørsmålet, for eg er redd for at noko skal bli feil, eller at eg skal skape meir vondt for nokon. Men apropos det å halde fasaden oppe: Når ein står i noko slikt saman, blir dét heilt umogleg. Ein kjem inntil kvarandre, heilt til beinet. Å komme så nær kvarandre, gjer kjærleiken sterk. Og vi har ei takksemd overfor kvarandre som gjer livet rikare.

– Då Giske-saka rulla i gang, stod du på scenen som Fantine i musikalen Les Miserables. Kva skjedde der?

– Då eg gjekk på scena igjen, gjekk eg gjennom garasjen, for eg var så redd for journalistar, for å bli sett på, for alt, eigentleg ... eg låg for det meste på golvet og prøvde å puste. Eg har alltid vore glad i Les Miserables, men har i stor grad sett på forteljinga som ei forteljing om rettferd og samfunn. Mens eg spelte i musikalen på Folketeatret, såg eg at det er ei djupt religiøs historie, ei historie om nåde.

Eg låg for det meste på golvet og prøvde å puste.

—   Haddy Njie

Skam og fælske

Fantine i musikalen får barn utanfor ekteskap, ho får sparken, blir banka opp. Ho sel sex, blir valdtatt og døyr. Å komme ut på scenen og bli sett på av 1.400 menneske, i ein situasjon kor ein kjenner så mykje uro, redsle og skam, var ikkje lett.

– Det er ei rolle der du må gi så mykje. Eg kom ut i ein liten nattkjole og skulle synge om skam og fælske, mens Trond framleis fekk over hundre presseklipp per dag … eg hugsar ikkje eingong kor mange. Det var ei kroppsleg oppleving der eg kvar gong tenkte at eg ikkje veit om det går. Eg gret kvar gong eg var på scenen. Eg klarte ikkje å halde ansiktet mitt i ro, eg skalv, men brukte det inn i rolla.

Men då ho kom ut på scenen for å få applaus til slutt, var ho seg sjølv. Berre Haddy.

– Eg tenkte å bukke veldig raskt og trekke meg tilbake, men så opplevde eg kjærleiken frå publikum. Det kjentest som ein nåde. Eg har eigentleg alltid følt at kjærleik er eit knappheitsgode og at eg ikkje har fortent alt det gode eg har. Men brått tenkte eg at det kanskje finst nok kjærleik til alle likevel, og at det er greitt at eg kan ta imot den kjærleiken som er meint for meg.

– Du sa at du opplevde ein nåde. Nåde er kjerneordet i kristendommen: Gud gir oss noko, gratis, og vi kan velje å ta imot. Kva betyr nåde for deg?

– At det er plass til heile menneske. Vi har alle lyse og mørke sider, og vi har alle ting vi treng tilgiving for. Det å innsjå at ein treng nåde og tilgiving, er eitt skritt på vegen til å få den roa og tilhøyrsla som mange av oss søker. Eg har jo tenkt det same om Gud, at viss det finst ein Gud, skal eg ikkje ta imot, eg bør berre gi. Alt kan brukast opp, om du forstår. Skal eg, som er blant dei heldigaste av dei heldige i verda, be om kjærleik og nåde? – det har eg ikkje rett til. Men nåden skaper ein heilt ny fridom.

Ber til Gud

Haddy Njie har etter kvart innsett at ho alltid har bedt til Gud. Bøna er ikkje for Guds skuld, ho er for vår skuld. Ho har jobba med å tenke at det er greitt, at ho ikkje tar noko frå nokon.

– Kanskje eg heller kan få gi noko til nokon. Det er nytt framleis. Eg har ikkje heilt ord for det enno.

Ho har begynt å takke, be om tilgiving, og bli mindre spesifikk i det ho ber om.

– Å be er ikkje å ta opp ei bestilling, seier ho.

– Og det går an å be for nokon utan å heilt vite kva dei treng, eller at det skal gå eit bod direkte ut til dei. Dersom eg ber for fiendane mine eller for dei eg er aller mest glad i, gjer det noko med meg som gjer meg til eit betre menneske for dei eg har rundt meg.

LES MEIR: Min tro-intervjuet med Kjetil Vestel Haga

LES MEIR: Min tro-intervjuet med Kaj-Martin Georgsen

LES MEIR: Min tro-intervjuet med Joanna Rzadkowska

LES MEIR: Min tro-intervjuet med Tord Gustavsen

LES MEIR: Min tro-intervjuet med Olav Fykse Tveit

LES MEIR: Min tro-intervjuet med Solfrid Molland

LES MEIR: Min tro-intervjuet med Anne Hege Grung

LES MEIR: Min tro-intervjuet med Muhammad Rafiq

---

4 RASKE

  • GUD ER: Nåde
  • EG KLARER MEG IKKJE UTAN: Tid med familien
  • PÅ GRAVSTEINEN MIN SKAL DET STÅ: Det lar eg vere opp til dei som er att etter meg.
  • BOKA ALLE MÅ LESE: Mio, min Mio av Astrid Lindgren

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro