Omsluttet

– Ja, pastor, det e døllt, altså. Fine folk, men virkelig kjedelige og det er ikke noe man driver med, tenkte den unge Kjetil Gilberg.

Det var på den tiden han vandret rundt på alle Oslos puber og kafeer. Drømmen var å bli popstjerne, og han var på god vei.

Typisk torsdag

Han sitter i trappen rundt hjørnet utenfor Oslo Vestre Frikirke på Bislett i Oslo. Over gata ligger Bislett stadion og Bislett bad, og midt mellom ligger en rundkjøring som trikken kjører tvers gjennom. På utsiden står det null og niks som forteller at her befinner ikke bare Oslo Vestre Frikirke seg, men den mer ungt innrettede søsteren Kraftverket.

Det er noe fredelig, rolig og avslappet over Kraftverket-pastoren. Han har grudd seg fælt til å bli intervjuet, men smiler, er varm og hjertelig med en snert av galgenhumor. Vi går rett ned til etasjen under kirka og inn i det smale, avlange kontoret hans som ligger halvveis under bakken. I dag er det torsdag, og han forteller at han har kommet til det punktet i arbeidet med prekenen til søndag at han må gi opp. Han må som oftest slippe taket før det løsner.

Men først begynner han å stille mange spørsmål. Det er ofte slik her på dette kontoret at det kommer folk innom for å prate om livet og mange slags spørsmål. Da er det han som lytter og spør.

– Nå blir det du som intervjuer meg, da.

– Men er ikke det greit? Det er mye enklere å snakke om deg, svarer han.

Boble

Kjetil Gilberg hadde sine første leveår i Mo i Rana, og deretter i Engavågen i Meløy i Nordland. Foreldrene tilhørte frikirka, og den ble et av oppvekstens miljøer. Etter hvert kjente han en stadig sterkere lyst til å komme seg ut av bygda til større forhold.

Etter videregående flyttet han til Oslo og begynte på den toårige musikklinja på bibelskolen i Staffeldtsgate, som tilhørte Indremisjonsselskapet som det het da. Skolen var kjent for å ha et godt musikkmiljø, og musikk var allerede en stor del av livet for bassisten. Både hans far og en eldre bror var dyktige musikere, og selv hadde han fått spilt i den lokale frikirka.

Han tenkte at han skulle tåle en andakt, selv om han ikke var så opptatt av troen selv.

– Jeg er veldig takknemlig for Staffeldtsgate og kan med hånda på hjertet si at det var supert. Men den bobla som vi levde i der, og livet i alle sånne bobler, er livsfarlig. Det er så mye man får konflikt med når man vender blikket ut og setter beina utenfor. De enkle svarene som ofte regjerer i sånne miljø, er ikke sanne, eller fungerer ikke i møte med livet og folk som har andre svar.

Det var musikken som interesserte ham.

– Jeg syntes at det kirka hadde å by på, var litt tafatt. Det var så annerledes enn det jeg stod for. Jeg følte meg på utsida av det, og var ikke så interessert. Jeg vokste opp i et kristent hjem og et miljø der det var naturlig å gå i kirka, og har bare gode minner fra det. Men det kom aldri på djupet. Da jeg slapp taket, var det ingen sorg. Jeg var ikke sint og sur, jeg var bare ikke spesielt interessert og gikk en annen vei.

– Hva tror du gjorde at det ikke hadde festet seg så dypt, som du sier?

Gilberg drar et langt pust, og sier at han må tenke høyt.

– Det er mange som sitter i den stolen du sitter i nå, som kommer fra bygda til storbyen. De har levd trygt og godt, og ting har vært greit. Men så kommer du hit til Oslo, og da rakner det litt. Du skal finne ut hvem du er uten mamma og pappa, uten bygda di, det kristne miljøet, koret og alt dette her.

---

Kjetil Gilberg

• 48 år, bor i Oslo, gift og har tre barn.
• Pastor i Kraftverket menighet. Bassist i bandet Vonheim.
• Opprinnelig fra Engavågen i Meløy i Nordland.
• Har nylig gitt ut boken «Det skinner gjennom». Har tidligere gitt ut boken «Var det alt?»

---

Noen kaller det en troskrise, men han kaller det like gjerne en identitetskrise.

– Det de sier til meg, er at miljøet eller familien har på en måte trodd for dem. De har vært del av en felles tro. Det har ikke vært så mye personlig dybde eller forankring i det. Nå lurer de på om det er på ordentlig eller ikke. Det tror jeg kanskje var rett for meg også. Familien min, slekta mi, kirka mi trodde.

En omvei

Etter tre år på lærerskole i Volda, siviltjeneste og et halvt år som lærer, innså han at han bare måtte slutte. Å være vanlig lærer i skolen var ikke tingen. I stedet vendte han tilbake til musikken, og var blant annet ansatt i Frikirkens barn og unge for å ha ansvar for musikkopplæring. Samtidig hadde han selv en musikkarriere, og spilte i blant annet i bandet Salvation Street.

– Vi skulle bli popstjerner, sier Gilberg.

Salvation Street var på turneer i Europa og signerte kontrakt med et engelsk selskap. Da bandets andre plate kom ut sommeren 2003, skrev Dagbladets anmelder at det er synd at kristen musikk ofte forblir hemmelig for ikke-kristne miljøer. Anmelderen syntes at bandet «har rett og slett laget en forbasket bra plate, om det er lov å uttrykke seg sånn».

Så, hva skjedde?

---

4 raske

• Gud er: Et mysterium jeg lever godt med.
• Jeg kan ikke leve uten: Kona, ungene og musikk.
• På min gravstein skal det stå: Når den tid kommer, har jeg forhåpentligvis andre ting å tenke på.
• Boken alle må lese: Lyckad nedfrysning av Herr Moro

---

Fri

Kraftverket-pastoren synes det er vanskelig å vite hva han skal si. I boka Det skinner igjennom som han gir ut nå i september, beskriver han lengselen etter å komme ut i verden, etter frihet og alle de spennende mulighetene. Den dagen han gikk av toget og skulle starte livet i Oslo, kjente han seg så fri som han aldri hadde gjort før.

«I flere år levde jeg som britiske kolonister på 1800-tallet og erobret stadig nye områder. Jeg erfarte sannheten i at mye vil ha mer, unngikk stillhet og fylte kalenderen med hva som helst for å slippe å være alene», skriver han.

Men så skjedde det han kaller noen litt rare ting.

– Jeg har ikke ord for det egentlig, men det var noen sånne glassklare øyeblikk hvor du får en innsikt. Det var en opplevelse av at noe personlig, men uforklarlig ser meg og bryr seg uansett.

I boka beskriver han hvordan han begynte å tenke på om han hørte til noe sted. Hvem ville spørre etter ham den dagen han ble syk eller noe annet i livet ble vanskelig?

Det var ikke aktuelt å oppsøke kirka. Han så på de kirkene han kjente til, som enten kjedelige eller livsfjerne, eller så holdt de på med ting som var ute å kjøre på den ytre karismatiske side.

Fra flere han møtte, kom en setning om at han måtte velge vekk noe.

– Hva var det du tenkte at du skulle velge vekk? Musikkarrieren?

– Nei, jeg hadde lyst til å restarte. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle leve av musikken, men det handlet selvfølgelig om noen musikkprosjekter som jeg visste kom til å være oppslukende. Jeg ringte rundt og sa at jeg ikke ble med likevel. Det handlet om livsstil. Det handlet om dameting og alskens sammensurium.

Selv om kirka ikke var interessant, begynte Gud å bli interessant. Han begynte å stille Gud spørsmål.

– Finnes du? Hva er det du vil? Hva er det som skjer? Jeg meg selv blanke ark, fikk rydda opp i en del ting og sa: Ok, Gud, hvis du er der og vil meg noe, så vis meg det.

Et vers i Bibelen ble viktig, og er det fortsatt.

– Det er et lite vers der Paulus skriver at gjennom Jesus har vi ved troen fått tilgang til nåden som vi står i. På grunn av troen min har jeg tilgang på nåden. Det er noe jeg står i. Det er ikke noe som kommer og går. Det er ikke noe jeg skal spørre fint om å få, det er noe jeg har. Det omslutter livet mitt og alt som er mitt. Da det sank inn, var det ingen vei tilbake for meg.

Egen nøkkel

Han synes en historie om yngstesønnen Mika illustrerer poenget. Sønnen var fem-seks år, det nærmet seg jul og faren ville vite hva han ønsket seg. Det var en nøkkel til leiligheten. Faren lurte på om det ikke var noe annet. Nei, sønnen ville ha en nøkkel slik at han ikke måtte ringe på hver gang han ville inn. Faren svarte: «Men vi låser jo opp for deg hver gang». Sønnen svarte: «Nei, jeg bor her, jeg også. Jeg vil ikke be om å bli sluppet inn».

– Han fikk nøkkelen, og Mika har skjønt det. Så han låser seg inn med den største selvfølgelighet, om han har gjort noe galt, om han er skitten i tøyet, om han kommer for seint, for han vet at dette er hans, og han er elsket uansett.

Sånn vil faren ha det også.

– Jeg har ikke lyst til å be Gud være grei med meg hele tida eller stå i gjeld, eller ikke være god nok. Jeg har erfart at jeg ikke trenger å være perfekt eller imponere, for Gud vil ikke bli imponert. Så glem det. Gud aksepterer meg, og elsker meg uansett. Den nåden kan jeg leve i og ha som fundament for livet mitt. Det ble så frigjørende at jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe.

Han møtte kompisene og sa at dette skjer i livet mitt nå, vil dere høre?

– Alle ville høre. Det var ingen som avslo meg som en idiot. Tvert imot, de ble nysgjerrige. De hadde sine tanker, og ingen av oss var skråsikre. Men vi leita. Og det har vi fortsatt med til den dag i dag, sier Kraftverket-pastoren.

Skinner gjennom

Han samlet sju gode venner til jevnlige husfellesskap i 1997. De snakket sammen, og så var det litt bønn før de så på «Åpen post» med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. Folk i Frikirken ville satse på Gilberg og vennene hans. Våren 1998 hadde de sine første gudstjenester, der de stod for alt selv. Etter en stund fikk de en egen pastor, som senere sluttet. Rundt årsskiftet 2003-2004 var Gilberg i gang som pastor, men han hadde sagt at det bare var for et år.

– Hvor viktig er det å ha en menighet?

– Det er helt mulig å ha et godt liv uten Gud og uten kirka. Jeg hadde det helt topp. Jeg tror også det går an å ha en tro uten å gå i kirka.

Men Gilberg mener at det å ha et fellesskap gir mye.

– Man har noen å dele troen sin med, man kan fortelle hva man tror og ikke minst få motbør og være nødt til å stå for noe. Man har noen å søke sammen med. Det vi driver med i kirka er jo å undre oss sammen over de store ting, og lete sammen. Det er bra å gjøre sammen med andre.

Men han vet at mange ikke finner seg til rette i noen kirke. Det gjorde han jo ikke selv heller. Mange er skadeskutte etter å ha vært i kirker og menigheter som ikke fungerer.

– Da synes jeg de skal beskytte seg selv og forlate menigheten. Heldig er den som finner seg til rette i en ny menighet. Å hjelpe hverandre til å tro, er en berikelse for livet og troen. Jeg tenker også at budskapet kirka har, står i sterk kontrast til det samfunnet vi lever i.

Nettopp det tar han opp i boka han har skrevet. Han er så lei av budskapet om at du skal lykkes, ha suksess og være flink. Han skriver om sårbarhet og svakhet, og at det er vanskelig å være stolt av å være svak. Gilberg vil heller snu det på hodet.

– Tenk på alt vi kan. Vi kan puste, vi kan smile, vi kan bygge atomvåpen, vi kan kjøre båt under havets overflate og det er jo helt speisa, vi kan dra til månen – vi mestrer så mange ting. Men når det kommer til stykket, tenker jeg at vi vet sannheten om oss selv. Og den er at vi ikke er perfekte. Det er noen brister, selv hos den sterkeste.

Pastoren mener at det er der i sårbarheten at Gud har en sjanse, fordi Gud ikke er den man søker hvis man er olympisk mester og står øverst på pallen.

– Mange opplever et behov for at noen som er sterkere bryr seg når du ikke står øverst på pallen. Jeg ønsker ikke å hylle svakheten, men jeg ønsker å si at den er der hos oss alle. Vi må ikke lure oss til å tro noe annet. Samfunnet vårt gir lite rom for det. Mange strever etter å være pen nok, ha suksess nok og lykkes. Mens jeg opplever at den nåden som jeg skjønte at jeg kan leve i, er noe helt annet. Der er det greit å ikke være best. Derfor ønsker jeg å anerkjenne svakhet som en del av livet. Det gjør noe med det mellommenneskelige, det gjør at vi kommer nært. Og jeg tror det er bra hvis en kobler inn Gud, for det er der Gud kan skinne litt gjennom. Det er det som er hensikten med boka, å få sagt akkurat det der.

Et hav

Ett år er blitt til 13. Han er pastoren som elsker det han gjør.

– Jeg innser at jeg har blitt en døll, gammel mann, men jeg trives jo i det.

Snittalderen i menigheten er den samme som da de startet. De fleste er et sted mellom 20 og 30 år. Selv er han 48.

Flere familier har nå sagt at de ønsker å bli i Kraftverket, og Gilberg håper at menigheten kan bli et sted for flere enn unge voksne. En viktig del av særpreget har vært å finne et språk, en musikk og en form som gjør at mange som ikke føler seg hjemme i andre kirker, kjenner at de kan høre til i Kraftverket. Trosbekjennelse, kirkebønner, søndagens tekst og gamle salmer har de valgt å beholde. Som pastor er Gilberg opptatt av å snakke på en måte som gjør det mulig å komme dit uten å ha en kristen tro eller det kristne språket under huden. Derfor forteller han historier. Han går ikke rett på bibelteksten.

– Jeg innbiller meg ikke at folk er veldig interessert i Jesus eller Paulus. Men jeg tror folk er interessert i det som skjer nå, og livene våre. Jeg leter med lys og lykte etter noe som gjør at teksten passer der vi befinner oss nå. Det er vanskelig.

Han har også som en regel at han ikke kan stå der og si noe han ikke tror på selv eller har erfart.

– Er det noe i den kristne troen som gir deg tvil eller som du grubler på?

Han må tenke etter.

– Jeg aksepterer at Gud skapte verden, at Jesus gikk på vannet og alt det der. Dette er et mysterium, og det lever jeg godt med. Det er kanskje feigt, men jeg går ikke rundt og har dette til vurdering hele tida.

Det pastoren kan gruble på, er hva han skal mene om en del teologiske spørsmål, og så et stort spørsmål:

– Jeg kjenner noen av mine svakheter og snublesteiner altfor godt. Det jeg misliker ved meg selv er ting som er vedvarende. Hvis det er noe jeg grubler over, er det ikke om Jesus gikk på vannet, men om han er i stand til å forandre meg. Det lurer jeg på. Det må være en mye vanskeligere oppgave enn å gå på vannet. Jeg tviler ikke så mye på Guds eksistens, men det er et hav jeg ikke forstår. Jeg er bare nødt til å tenke at Gud har andre tanker enn meg.