Les alt for bare 10 kr!

Alt pappa tiet om

De har vokst opp med fedre som tiet om krigen, det vonde de så og frykten de følte. – Også skolen sviktet oss. Hva krigsseilerpappaene våre risikerte for freden, måtte vi finne ut av selv, sier Berit Rickhard.

Publisert 16. september 2020

Sju år tok det henne å dokumentere sin fars erfaring under 2. verdenskrig. Det resulterte i boka Fra sjømann til soldat. Krigen som aldri tok slutt (2017). Den boka gjorde hennes egen verden større.

– Jeg fikk helt nye kunnskaper om min fars liv som forklarte hvorfor han var blitt så syk og traumatisert. Min mor fortalte at han var blitt en annen, forteller 
Rickhard.

Boka om faren førte henne i kontakt med andre med lignende erfaringer. 15 lange samtaler med andre krigsseilerbarn er blitt til den nye boka Det var hjem vi sjøfolk skulle.

– Jeg gjenkjenner mine erfaringer hos andre. Vi er mange som har merket ettervirkningene av krigen. De er smertefulle og langvarige og kan ligne et infisert sår som trenger lang tid for å leges, sier hun.

Tilegnet mamma

Boka er tilegnet Berit Rickhards mor, og mange av samtalene forteller om mødre som holdt familiene sammen.

– I de daglige utfordringer de måtte stå i, var det ingen hjelp å få fra helsepersonell. De ga en omsorg langt ut over det vanlige. Min mor var en av dem. De var mennesker med sine begrensninger. Vi barna kunne ikke skjermes og beskyttes mot alt. Til tross for mødrenes innsats måtte vi barna ta en del av støyten, sier hun.

LES OGSÅ: Utdrag fra hennes 15 samtaler med krigsseilerbarn

ANNONSE

I krigens skygge

Hver historie er unik. Ikke alle drakk. Mange ekteskap holdt. Flere dro til sjøs igjen etter krigen.

– Noen fikk tyngre skjebner enn andre, men alle er på en eller annen måte preget av at de har vokst opp med en far som er krigsseiler. Krigen er et omdreiningspunkt, og slagskyggen krigen kastet over familiene er merkbar. For noen ble det veldig tungt, for andre var det noe dystert som var der, men det ødela likevel ikke familielivet, sier Rickhard.

I dag vet vi at krigsseilerne stod for Norges viktigste bidrag i den allierte seieren under 2. verdenskrig. Vel 30.000 sjøfolk og rundt 1.000 norske skip bidro til å frakte bensin, soldater, ammunisjon, mat – slikt som er avgjørende for å vinne en krig. Rundt 4.000 kom aldri hjem. Krigsseilerne levde fem år i daglig frykt for å bli torpedert eller bombet. Halvparten av de norske sjøfolkene opplevde å bli torpedert under krigen, noen hele fire ganger. Flere av Rickhards samtalepartnere forteller hvordan fedrene opplevde at det var «gutta på skauen» som fikk æren. Selv kom de hjem en etter en og ble møtt med at de hadde vært «ute under krigen».

Rickhard mener måten samfunnet møtte dem, er en del av traumet. Nortraship er fortsatt en verkebyll i mange sjømannsfamilier. Det statlige rederiet holdt tilbake krigsrisikotillegget norske sjøfolk var lovet for at de ikke skulle få mer enn britiske sjømenn. Etter krigen skulle pengene brukes til sjøfolks beste. De første utbetalingene kom ikke før i 1972 etter langvarig rettslig og politisk 
strid.

Forfatter Berit Richard er utdannet cand.philol. med hovedfag i norsk.
ANNONSE
– En rekke foredrag jeg holdt etter at jeg ga ut boka om min far, brakte meg i kontakt med mange krigsseilerbarn. Da kom historiene, forteller Berit Rickhard.
Sju år tok det Berit Rickhard å dokumentere sin fars erfaring under 2. verdenskrig, hvilket resulterte i boken «Fra sjømann til soldat. Krigen som aldri tok slutt». I år er hun aktuell med ny bok.

Fortielse og uvitenhet

Nesten alle de 15 krigsseilerbarna Rickhard har snakket med, sier at det var umulig å få far til å fortelle.

– Når du lever tett på et traumatisert menneske, vil det prege atmosfæren. Tausheten skjulte noe smertefullt, og virkningen innad i familien ble trykkende. Skam opptrer ofte sammen med taushet og fortielse. Og mange av de 15 snakker om skam i oppveksten, forteller hun.

I dag kjenner vi begreper som posttraumatisk stress, og mennesker med erfaring fra krig får oppfølging og hjelp til å komme videre.

Skolen sviktet

– Fedrene våre sleit psykisk, og var omgitt av en grad av kunnskapsløshet som er ganske sjokkerende. Man kalte det nerver. Ingen fortale at pappa hadde gjort en innsats og var derfor merket psykisk. Vi visste ikke hva som skjulte seg bak tausheten, kjente verken traumet eller krigshistorien. Tausheten i familien og i samfunnet var sammen med på å opprettholde uvitenheten. Hvis noen hadde fortalt, kunne vi kanskje bli hjulpet litt, tror Rickhard.

– Hva skiller krigsseilernes historier fra annen krigserfaring?

– Det er de samme psykologiske fenomener. Man opplever angst, mareritt, ustabilitet og sinne og fjerner seg fra smerten for å komme videre. Når det gjelder samfunnet tror jeg imidlertid det er en forskjell. Slik jeg selv har opplevd det, sviktet for eksempel skolen oss. Den ga oss ikke hjelp til å få kunnskap og forstå hva fedrene var med på, betydningen av innsatsen og hva det kostet dem. Det måtte vi finne ut av selv langt ut i livet, sier Rickhard.

Pappaskam

– Hva er felles tapserfaringer?

– De 15 har klart seg godt. Men tekstene viser at flere har vært gjennom faser hvor ting fra oppveksten har vært vanskelige. De er kanskje blitt sterke mennesker av det. En forteller om det sterke savnet etter pappaen som ikke kom hjem. En annen sier at hun følte at hun ikke hadde noen far. Det er det store savnet i hennes liv. Det vil jeg også kunne si for egen del. Det er en sorg og et tap at faren din er såpass traumatisert at han ikke kan være en omsorgsperson, sier hun.

Boka om faren førte henne i kontakt med andre med lignende erfaringer. 15 lange samtaler med andre krigsseilerbarn er blitt til hennes nye bok.
2.000 liv gikk tapt i de militære, norske styrkene under krigen. I sjøfarten var det dobbelt så mange som mistet livet.
ANNONSE

Rickhard peker på barns naturlige behov for å være stolte av foreldrene 
sine.

– Vi burde egentlig ha vært stolte av fedrene våre og innsatsen deres. Men taushet og fortielse og skam sto i veien. Det er erkjennelsen i voksen alder. Og det er ganske sårt å tenke på, sier hun.

– Hvor mange har takket nei til å fortelle?

– Av de jeg tok kontakt med var det én som sa trakk seg, ellers har alle sagt ja, sier forfatteren.

– Er utvalget representativt?

– Dette er ikke statistikk eller forskning, men jeg tror de er ganske representative. En rekke foredrag jeg holdt etter at jeg ga ut boka om min far, brakte meg i kontakt med mange krigsseilerbarn. Da kom historiene, svarer hun.

Unnskyldning

Først i 2013 kom unnskyldningen fra den norske regjeringen ved avdukingen av fredsmonumentet i Risør. For noen var det viktig. For andre var det for sent.
– Jeg vil slutte meg til de som mener det var viktig, sier Rickhard.

– Krigsseilerregisteret er et digitalt monument som jeg vil peke på for neste generasjon. Der finner man navn og fakta om alle sjøfolk som deltok i den norske handelsflåten. Hver enkelt krigsseiler har sin hjemmeside der familiene kan supplere med bilder og opplysninger.

– Hva gjenstår?

– Historien skrives stadig på nytt. For at kommende generasjoner skal få et riktig bilde, må skolen og historiefaget ta sitt ansvar og bygge en bred bevissthet gjennom kunnskap om sjømennenes innsats og betydningen den fikk for utfallet av 2. verdenskrig, sier hun.

Les også