‘Når du er syk eller pårørende trenger du ikke friheten, men rammene’

Dagen etter at romanen om henne kom fra trykkeriet, fulgte Truls Unholt moren til graven. Her skildrer han vanskene med å følge forfallet på nært hold, når en av ens nærmeste rammes av Alzheimer.

Reportasje

Den kom snikende under en helt vanlig søndagsmiddag i morens leilighet i Sandefjord: Erkjennelsen av at alt ikke lenger var som det skulle. Kjøttkakene fikk følge av jordbærsyltetøy i stedet for tyttebær. Dette kunne verken være et påhitt eller en forbytting i et distré øyeblikk. Så pass kjente han henne.

Da Truls Unholts mor ble syk, bestemte han seg for å skrive om livet hennes. Mor forsvinner er ikke en biografi, ei heller et sykdomsportrett av Alzheimers. Boken er blitt en roman som veksler mellom nære observasjoner av moren og store spørsmål knyttet til teknologi, samfunnsutvikling og tilhørighet.

Menneske og maskin

– Boken begynte egentlig et helt annet sted, med kunstig intelligens og hvordan den påvirker verden. Er det en vesensforskjell mellom et menneske og en maskin? Eller er menneske og maskin det samme? spør Unholt.

Forfatteren driver til daglig konsulentselskapet Teori & praksis, som veileder bedrifter innen digital utvikling.

Den vanlige måten å behandle temaet kunstig intelligens på, fortsetter han, er å spørre seg hva skjer når maskinene blir smartere enn oss – det som kalles for «singulariteten».

– Jeg ville heller undersøke kontrasten mellom den raske, teknologiske utviklingen og mors bevegelse i motsatt retning, med bortfall av evner og kunnskaper.

Samtidig hadde Unholt, som vokste opp som enebarn, også et behov for å utforske litt av morens egen historie.

LES OGSÅ: Karin Haugen har skrevet bok om synet på ufrivillig barnløse både i fortid og nåtid. – Vi er påvirket av gammelt slagg

– Hun hadde ikke så lenge igjen, og jeg ville skrive for å forstå mer. Til syvende og sist handlet det også om å vise at livet hennes – et lokalt og alminnelig arbeiderklasseliv – var mulig å se som del av noe større.

Hjerne og kropp

Fra å ha levd et aktivt og sosialt liv blant venner og familie i Sandefjord, ble Unholts mor mer og mer isolert med sykdommen sin. Også den praktiske kunnskapen, den som bare «sitter i fingrene», gikk gradvis tapt: Hele sitt voksne liv hadde hun brukt en rullemaskin til å forme sigarettene sine. Nå famlet hun, mens tobakken drysset ned på salongbordet.

«Den forestillingen jeg hadde om henne, stemte ikke lenger overens med det mennesket som satt foran meg,» skriver Unholt.

– Mor endret personlighet etter hvert som sykdommen skred frem, noe som også ga fysiske utslag. For meg som sønn var det tungt å være vitne til forfallsprosessen. Jeg unner ingen å gå igjennom noe sånt, selv om jeg vet at erfaringen deles med mange andre, sier Unholt.

---

Truls Unholt

  • Født i 1970.
  • Eier og driver konsulentselskapet Teori & praksis og er forlegger i Teori & praksis forlag.
  • Romanen Mor forsvinner er hans debut som forfatter.

---

– Hva har vært vanskeligst å forholde seg til i møte med din mors sykdom?

– Hver fase har sine utfordringer. I starten gikk hun ut og inn av sykdommen, og skjønte selv at hun hadde begynt å glemme. Så ble det vanskelig fordi hun ikke klarte å orientere seg i sitt eget liv, og mistet grepet om det sosiale. På slutten var det fysiske og kognitive forfallet rett og slett forferdelig.

Hva er et menneske?

Mor forsvinner viser også Unholts egen bevegelse bort fra arbeiderklasseoppvekst på 70-80-tallet, til dagens kulturelle middelklasse. Boken er skrevet med et kritisk blikk på vår tids tro på vitenskap og teknologisk fremdrift. Underveis i teksten lener han seg på innsikter fra filosofihistorie, sosiologi, hjerneforskning og skjønnlitteratur.

Vitenskapen kan ikke erstatte intuisjon, praktisk kunnskap og det mellommenneskelige, argumenterer han. Den kan ikke gi oss noen dypere innsikt i hva et menneske til syvende og sist er for noe.

Da mor ikke lenger visste hvordan hun skulle bruke tobakksrullemaskinen, føltes det som om hun gikk inn i en ny fase. «(...) ingen skala i verden kunne vel fange opp eller gi mening til et slikt øyeblikk,» skriver han, med referanse til Reisberg-skalaen.

Reisberg-skalaen blir brukt til å dele Alzheimers-sykdommens utvikling inn i ulike nivåer.

I boken dveler Unholt ved at også omsorgsinstitusjonene er en moderne oppfinnelse, sprunget ut av troen på effektivitet og fornuft.

– Men det at mor kom på en avdeling der hun kunne bli tatt vare på døgnet rundt, ga også en god følelse. Romanen er ikke ment som institusjonskritikk. De som jobber i omsorgssektoren gjør en fantastisk jobb. De gjør mer enn de må.

De gode rammene

– Hva skjer med bildet en har av seg selv når mor forsvinner inn i demens?

– Du ser klarere hvor utlevert og prisgitt du er menneskene rundt deg. Det er jo ikke bare den demente som er sårbar, men også den pårørende – og i sårbare situasjoner er det godt å ha faste rammer, svarer Unholt.

En god omsorgsinstitusjon tilbyr nettopp slike faste holdepunkter, fortsetter han. Rollene er ferdig definerte. Man trenger ikke å lage dem selv, men kan tre rett inn.

– Noe slikt er litt undervurdert i et samfunn som er opptatt av smidighet og frihet. Når du er syk eller pårørende, trenger du ikke friheten, men rammene. For meg var dette nye tanker.

Mening i det nære

Da er vi tilbake ved spørsmålet om hva som utgjør et godt liv, og om det er noen mening i tilværelsen vår utover det vi konkret kan måle.

– Jeg er ikke enig med dem som hevder at livet ikke har noen dypere mening. Men meningen ligger ikke der fiks ferdig, den skapes av familien og av samfunnet rundt oss.

– Vi er ikke kosmopolitter som kan finne oss til rette over alt?

– I noen unge år kan det nok oppleves sånn, at friheten er det viktigste. Men etter hvert vil tyngdekraften gjøre seg gjeldende. Det er ikke bare å spise julemiddagen på McDonalds.

Det handler ikke om at man ikke blir mett. Men bruker man ikke tid på å pleie samhold og tradisjoner, blir det borte for oss, fremhever Unholt.

– Samholdet kommer ikke av seg selv, det må jobbes med. Hvis ikke får vi fattigere liv. Det er et usynlig arbeid som moren min var god på.

Sønnens fortelling

Unholt har valgt å kalle boka en roman, selv om den ligger svært tett opp til livene til ham og moren. En av grunnene er friheten som ligger i den mer åpne romanformen, sammenlignet med sakprosa, forteller han.

– Jeg er ikke ekspert på noen av fagområdene jeg skriver om. Romanformen åpner for at jeg kan trekke inn tankestoffet på den måten jeg gjør, så lenge jeg velger å skrive litt uformelt.

Unholts mor gikk nylig bort, og begravelsen ble holdt dagen etter at boka kom fra trykkeriet. Sønnen er opptatt av å få frem at dette er hans fortelling om morens sykdom.

– Det er ikke uten videre problemfritt å skrive om en som er syk og umyndiggjort. Boken er ikke historien med stor H, men én av mange mulige historier om henne. Det er ikke et endelig bilde av verken min mor eller av meg.

Den store helheten

For hva kan vi egentlig vite om et annet menneske? Og kom Unholt noe nærmere et svar på hvem moren hans var?

– Det er det store spørsmålet som leseren selv får vurdere. Jeg forsøker å plassere henne inn i sin tid, og å tydeliggjøre rollen hun har hatt i det norske sosialdemokratiet etter krigen. Sammen med mange andre har hun bidratt til et enormt samfunnsløft.

Som mange i sin generasjon tok moren på seg å skape mening i andre menneskers liv, fremhever forfatteren.

– Derfor er dette også et forsøk fra min side på å skape ny mening for henne, ved å sette livet hennes inn en større helhet.

LES OGSÅ: Åste Dokka skriver godt om dilemmar i det lette, vanskelige middelklasselivet

---

Aktuell roman

  • Truls Unholt
  • Mor forsvinner
  • 180 sider
  • Tiden norsk forlag, 2020

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Reportasje