Les alt for bare 10 kr!

Fant magien i naturen

Christin Oldebråten hoppet av karrierekarusellen. Hun tjener mindre, men føler seg mye rikere enn før.

Publisert 03. november 2020

Ett år før koronapandemien rammet Norge hadde Christin Oldebråten fått nok. I mars i fjor sa hun opp jobben sin som digitalsjef i NHO reiseliv. Hun hadde lyst til å være i naturen selv, ikke bare tilrettelegge for at andre skulle komme seg ut. Hun ville eie sin egen tid og leve mer.

Beslutningen hadde bygget seg opp. I 2013 tok hun et friår med mann og barn i fjellheimen. Hun var ute av hamsterhjulet, som hun kaller det, og hun likte det. Hver morgen våknet hun og kunne bestemme selv hvordan dagen skulle leves. Men de oppsparte midlene varte ikke mer enn tolv måneder.

– Allerede første dagen jeg var tilbake på jobben igjen, kjente jeg sorg i hele kroppen. Jeg ble trist av å se asfalt og kontorbygg rundt meg. Jeg følte meg som en vingeklippet fugl i bur. Skulle jeg virkelig leve sånn resten av livet? Alt føltes feil.


Ta sats!

Den 45 år gamle Oslo-kvinnen grublet og funderte. En dag sa ektemannen Bjørn til henne:
«Hva er det verste som kan skje? I Norge finner du alltids en jobb hvis du skulle trenge det».

Christin var usikker på hvordan hun skulle klare utgiftene, til tross for at de allerede var kraftig kuttet ned på.

– Det kjentes litt som å åpne døra og hoppe ut av et fly. Man må bare håpe at fallskjermen funker.

Hun minnet seg selv om noe hun sier til andre når de er på tur og kommer til en stor bresprekk:

– Du kommer ikke over en avgrunn med to korte steg. Du må ta sats og hoppe!

LES OGSÅ: «Jeg syns han er egoistisk. Han syns jeg er urimelig. Det blir mer og mer fastlåst», skriver en frustrert kvinne. Vårt Lands samlivspanel svarer.

ANNONSE

Fulgte kallet

Hvordan landingen ble, skal vi komme tilbake til. Men først litt mer om tilløpet:

Christin vokste opp dels i Norge, dels i Nigeria og Uganda. Foreldrene hennes var adventister som tok troen sin på alvor. De fulgte kallet til å bygge opp sykehus og skoler på et kontinent der behovet var skrikende.

– Vi kom til Uganda i 1987, like etter at Idi Amin hadde forlatt landet. Jeg var 11 år og møtte barnesoldater på min egen alder. De gikk med våpen over skuldrene. Hodeskaller lå stablet opp langs veiene.

Familien bosatte seg på 1800 meters høyde i de vakre Månefjellene. Her fant Christin den naturgleden som har preget henne hele livet.

– Jeg ruslet rundt alene på små stier. Jeg husker spesielt en kveld da en enorm gyllen måne steg opp over fjellkammen. Jeg skrudde av lommelykta og speidet ut over det opplyste landskapet under meg. Jeg så små bål gjennom den sølvfargede nattedisen som lå over savannen, der det vrimlet av dyreliv. Det var på disse turene jeg oppdaget naturens magi. Jeg ble kjent med fattige, vennlige og gjestfrie mennesker som eide lite, men hadde god tid til hverandre. De smilte alltid. Det kjentes så riktig å leve slik.

LES OGSÅ: Korona-hverdagen: – Det er klart at det er vondt å dra hjemmefra og vite at tiåringen sitter alene hjemme

Vendepunktet

• I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.
Navn: Christin Oldebråten
Alder: 45
Familie: Gift med Bjørn Tjomsland, mamma til Nila (12)
Bosted: Ellingsrud, Oslo
Yrke: Friluftsinspirator og digital rådgiver for Brynje
Hobbyer: Fjell, friluftsliv og Mitandi-klinikken i Uganda

ANNONSE

Beslutning i teltet

Femten år senere, i 2002, inviterte Christin Oldebråten med seg tre kompiser for å bestige Mount Margerita, en 5109 meter høy topp i Månefjellene. Som oppvarming gitt de til topps på Kilimanjaro, som rager 5895 meter over havet og er det høyeste punktet i Afrika.

De la inn et besøk i fjellbygda Mitandi, hvor Christin hadde bodd som barn. De hoppet ut av bilen for å gå den siste biten til fots. På vei gjennom det gule gresset tenkte Christin på om noen ville kjenne henne igjen, nå som hun var blitt voksen.

– Plutselig kom både kjente og ukjente løpende for å ønske oss velkommen. Da vi skulle legge oss i teltet om kvelden, sto minst 200 mennesker rundt oss. Det ble stummende mørkt, men de gikk ikke hjem før vi dro opp glidelåsen.

I teltet den kvelden ble klatrerne enige om å gi noe tilbake til Mitandi. Christins foreldre hadde bygget opp barneskolen på stedet, så hvorfor ikke ta det videre og gi barn i området drahjelp til grunnskoleutdanning?

De fant seg et fadderbarn hver. Vel hjemme i Norge tok Christin fram et regneark og førte inn navnene. Så begynte hun å spørre kolleger og venner. Veldig mange sa ja til å betale 30 kroner i måneden. Til sammen har denne fadderordningen gitt over tusen barn hjelp til utdannelse i Mitandi.

Oldebråtens åtte bud

Hva Christin Oldebråten ønsker å kunne si til seg selv på sine gamle dager:
1. Du tok noen sjanser og gjennomførte drømmene.
2. Du kjempet for noe som var verdt å kjempe for.
3. Du levde slik du ville, ikke slik andre forventet.
4. Du tok godt vare på deg selv og de du var glad i.
5. Du eide lite og levde mye.
6. Du turte å si hva du følte.
7. Du tillot deg selv og være glad og litt gal.
8. Du levde i nuet og samlet mange gylne øyeblikk.

– Å få følge opp det som mine foreldre hadde brukt livet på å bygge, det kjentes veldig meningsfullt. Selv om jeg for egen del har byttet ut kirkebenken med friluftsliv, smiler Christin Oldebråten.

Hun har utvidet engasjementet sitt i Uganda med å gjenoppbygge den ødelagte Mitandi-klinikken, der hun er med på å lønne 15 helsearbeidere. Christin har fått med seg mange små bidragsytere gjennom såkalt folkefinansiering.

– Men vi trenger flere. Det går null kroner til administrasjon. Nå har vi rundt 30 fødsler per måned, og 99 prosent av dem går bra. Klinikken tilbyr vaksinasjon, helsekontroll, malariabehandling, prevensjon og mye mer. Stadig flere velger å bruke prevensjon. Dermed blir foreldrene bedre i stand til å ta vare på seg selv og barna de får. Lavere befolkningsvekst er også viktig for natur, miljø og fattigdomsbekjempelse.


Vindsekk for to

Christin Oldebråten utdannet seg på BI og levde i mange år som «en sånn næringslivsberte», som hun selv sier. Da hun startet i Storebrand, ble hun med i fjellsportgruppa.

– Det våknet friluftsgleden for alvor. Og jeg fant en mann!

På en av turene ble hun nemlig oppmerksom på en fyr som satt og koste seg i en vindsekk midt ute på Smørstabbreen. Han var varm og hun var kald. I vindsekken var det plass til to.

– Siden da har vi vært på tur, Bjørn og jeg, sier hun om ektemannen.

«Du kommer ikke over en avgrunn med to korte steg».

ANNONSE
Mitandi-klinikken i Uganda er Christin Oldebråtens hjertebarn.
Christin og Bjørn fant hverandre på tur. Turen varer fortsatt.

Bjørn har ikke valgt bort jobben sin, slik kona har gjort. Han jobber for fullt i Storebrand, men er ingen sponsor for Christin:

– Han pleier å spøke med at det eneste han kan bidra med er gratis økonomisk rådgivning.

Samtidig må Bjørn akseptere at kona drar på flere turer enn ham. Og at deres felles bolig gradvis er blitt tømt for ting:

– Jeg har solgt unna det jeg kan. Du verden hvor mye det er som jeg ikke trenger. Samtidig har vi skåret ned på forbruket. Vi spiser rimelig, men sunn mat. Vi kjøper minimalt og vi reparerer det som går i stykker. Jeg merker hvordan denne livsstilen senker skuldrene. Jeg stresser mindre og er mer til stede her og nå. Og jeg føler meg mye rikere enn før.

– Hva tenker tolvåringen din om alt familien forsaker?

– Forsaker? Da jeg skulle kjøpe en ny bukse til henne til skolestart, så hun oppgitt på meg og sa: «MÅ du det, mamma? Jeg har jo alt jeg trenger».

Et vågestykke

Nila er ofte med når mamma går runder med plukk-plast-gruppa de har startet i nærområdet. 70 av naboene har meldt seg inn. «En bit om dagen» er mottoet for medlemmene. De får trim og sosialt samvær på kjøpet.

Når familien på Ellingsrud har idédugnad om hvordan de kan spare, hjelpe naturen og forenkle livet, er Nila et oppkomme av forslag:

– Du kan bruke teposen tre ganger i stedet for en, sa hun. Nila hadde også ideen til kjøkkenhagen utenfor inngangsdøra. I år har hun stadig kommet inn døra med poteter, tomater, jordbær og sukkererter.

– Kjennes det som om du går motstrøms, eller har du rett og slett kasta deg på en trend?

– Jeg tror mange har en drøm om å gjøre noe sånt, men at det er ganske få som gjør det. Å vente til man er pensjonist, er kanskje ikke så lurt. Mange oppdager at helsen er blitt dårligere og de får ikke gjort det de drømte om. Samtidig er det jo er et vågestykke å bryte med normen; det er en kamp som må kjempes. Hvis noen har lyst til å prøve, foreslår jeg at de som et første steg kan gå gjennom skapene sine og legge alle klesplagg de ikke trenger ut på gulvet.

Jobben og vi

• Tall fra OECD viser at nordmenn jobber tredje minst i verden. Kun tyskere og svensker er færre timer på jobben enn oss.
• En meksikaner jobber over 800 timer mer i snitt per år enn enn en nordmann.
• Norge er i verdenstoppen med tanke på lav arbeidsledighet, sammen med Island og Sveits.
• Åtte timers arbeidsdag ble innført i Norge i 1919. I 1986 ble arbeidstiden redusert til 37,5 timer per uke.

– Kan koronapandemien skape en endring?

– Det tror jeg! Nå har jo mange prøvd å leve saktere. Mange jeg snakker med sier at de skulle ønske de kunne leve sånn hele tiden. Hvorfor skal alle stresse ned til sentrum på samme tidspunkt, for så å gjøre samme ritual baklengs på ettermiddagen? Det er jo samfunnsøkonomisk og helsemessig ganske tøysete. Det er bra at koronaen gir oss muligheten til å utforske alternative valg.


Blodig alvor

En av de tingene Christin Oldebråten nå velger å bruke tiden sin på er kampen for urørt natur. I 2019 startet hun Facebook-gruppa «Nei til vindindustri i norsk natur». Gruppa har forlengst passert hundre tusen medlemmer!

– I fjor fastslo FN i en rapport at den viktigste trusselen mot kloden vår er endret arealbruk og tap av natur. Nummer to er utryddelse tap av dyr og plantearter.. Det burde være innlysende at vi ikke kan redde klimaet ved å ødelegge naturen. Da hogger vi av den greina vi sitter på. Vindindustrien raserer enorme naturarealer for all framtid. I Norge bør vi heller redusere forbruket vårt og satse på fornybar vannkraft. Oppgraderer vi våre eksisterende anlegg gir det mer kraft enn all planlagt vindkraft på land i Norge.

– Er dette engasjementet en av grunnene til at du lever som du gjør?

– Helt klart. Mennesket er en del av naturen. Fortsetter vi å øke forbruket og bygge ned naturen, ødelegger vi livsgrunnlaget vårt. Det er blodig alvor.

Les også