Det kalles en gullalder for lyd, men hva med Radioteatret?

– Det er en gullalder for lyd, der interessen for podkast øker og øker. Men det har vist seg at de som hører mye på podkast, ikke har hørt om Radioteatret og ikke vet hva hørespill er, sier Gunhild Nymoen, sjef for Radioteatret.

Selv om det er noen år siden Radioteatret hadde sin storhetstid, har en lytterevolusjon preget medielandskapet det siste tiåret. Podkast som konsept fikk for alvor sitt gjennombrudd med den amerikanske true crime-podkasten «Serial» i 2014. Siden da har antall programmer og lyttere økt stort for hvert år som har gått.

LES OGSÅ: Småpenger kan gjøre Radioteatret great again, skriver kulturredaktør Arne Borge

Tall fra Ipsos viser at i starten av 2017 lyttet 24 prosent av den norske befolkning til podkast månedlig eller oftere. Andre kvartal 2019 hadde den samme andelen økt til 37 prosent.

Statistisk sentralbyrå (SSB) undersøker nordmenns medievaner gjennom deres årvisse mediebruksundersøkelser. I 2016 var andelen som lyttet til podkast daglig, 2 prosent. Gjennom de tre neste årene syvdoblet tallet seg, i 2019 lyttet 14 prosent av den norske befolkningen til en podkast daglig, ifølge SSB.

En parentes i dramahistorien

Et tiår har gått siden Nils Nordberg – krimnestor og Radioteatret-legende – pensjonerte seg fra NRK. Han ledet Rivertonklubben i 25 år, var ansvarlig for Radioteatrets kriminalserier i en enda lengre tidsperiode og ble i 2017 tildelt Kongens fortjenestmedalje.

Når han blir bedt om å ta tempen på dagens utgave av Radioteatret, peker han på at nettopp det er problemet: temperaturen er lav.

– Jeg tror folk opplever Radioteatret som noe som er forsvunnet.

LES OGSÅ: Ansatte kritiserer NRKs kulturkutt

Nils Nordberg bemerker at han synes kvaliteten på det NRK produserer er god, men at så godt som ingenting er igjen.

– Det reklameres ofte med de gamle hørespillene i NRKs nettspiller, slik som Tordivelen flyr i skumringen. Skal de reklamere med de samme tingene om 30 år? Hva skal bli hørespillene folk husker i neste generasjon bortsett fra de som allerede er laget?

– Kan det være noe gammeldags over hørespillformen som gjør at den ikke appellerer til dagens lyttere?

– Jeg tror det handler om å finne tonen. Det er ingen som sier at teater er gammeldags, det har eksistert i 2.500 år. Det er en sjanger som har utviklet seg med tiden. Hvis hørespillet forsvinner nå, vil det bli en parentes i dramahistorien. Jeg tror dette er et spørsmål om hva man gjør det til.

Brytningstid

Radioteatret-sjef Gunhild Nymoen forteller at de for tiden er inne i en periode der de forsøker å stake ut fremtiden. Hun er opptatt av å bryte opp tradisjonen, samtidig som tradisjonen også er med videre. Det er et arbeid hun liker veldig godt, forteller hun.

– Jeg opplever at vi er i en brytningstid mellom noe gammelt og flott, og noe nytt som også er flott, men som jeg ikke vet helt hva er ennå. Vi er nødt til å fornye oss.

Nymoen trekker frem at hvordan man skal lykkes med lydfiksjon har vært en utfordring i mange europeiske land, men at de i Sverige har fått til en snuoperasjon.

– For fem år siden startet de med en lignende prosess som den vi er inne i nå. «Ingen har hørt om oss lenger», innså de. Det tok sin tid, men de klarte altså å snu det.

– I 2015 hadde dere 600.000 lyttere ukentlig, men i 2017 ble de faste sendingene lagt ned. Hvorfor?

– Bakgrunn for det var at den ukentlige sendingen ikke tiltrakk seg så mange lyttere som før, sier Gunhild Nymoen.

Det var krevende å fylle to sendeflater hver uke hele året. P1-krimmen hadde tidligere fast sendeflate på lørdager kl. 14, og P2-teatrets sendte på søndager kl. 15. Nymoen forteller at en del penger derfor gikk til å sette opp repriser.

– Det handler om royalties og rettigheter til skuespillere og skapere. Mye av produksjonspengene gikk til det, og vi fikk dermed mindre å lage nye produksjoner for.

Nymoen forteller at Radioteatret ønsker å fortsette fremme ny, norsk dramatikk, og at i de senere årene har det blitt et mål å ha et samfunnskritisk blikk gjennom fiksjonen. En av årets to nyproduksjoner er Made in Norway, en serie om norsk våpeneksport.

– Jeg ser at vi har hatt en drening fra teateret og over til produksjoner som minner mer om film og TV. Det er en dreining som ligner mer på sjangerhybridene du ser på NRK Drama. Sånn sett er vi innenfor alle sjangre, med et ønske om å fortelle historier som ikke er fortalt før.

LES OGSÅ: Kunstner ut mot NRKs kulturkutt: – De svikter sitt mandat

Lytting gir frihet

Carl Henrik Grøndahl, tidligere kultursjef i NRK og produsent av Radioteatret, mener norsk radio blir fattigere når Radioteateret blir mindre. Han mener at NRK er de eneste som kan komme til å lage radiodrama i Norge.

– Det er ingen kommersielle som kommer til å gjøre det. Å lage radiodrama må det lisens til for å få gjort.

Grøndahl tror ikke formatet er utdatert, men at det handler om å fornye formen. Han mener det sentrale er å finne et nytt språk og en historiefortelling tilpasset tiden.

– Podkasten er et bevis på at du ikke må se alt, men kan lytte. Lyttingen gir deg en frihet og gjør deg medskapende.

Grøndahl bemerker at radiodrama dessuten har et økonomisk fortrinn, og at det derfor er veldig gode utfoldelsesmuligheter.

– Skal du få til en luftkamp mellom to jagerfly over Oslo, koster det veldig mye å gjøre det på film. På radio koster det ingen ting. En regissør ville blitt bedt om å stryke det, mens med radiodrama kan du gjøre hva som helst.

LES OGSÅ: Kulturen minker i hele Skandinavia

Savner kreativitet

Anette Therese Pettersen er scenekunstkritiker og har en mastergrad i teatervitenskap. Hun mener dagens utgave av Radioteatret ikke har noen tydelig posisjon.

– Sjangermessig er det vanskelig å si hvor de ligger. Navnet tilsier at det er en form for teater, men når jeg lytter på de siste produksjonene deres får jeg mer assosiasjoner til TV enn teater. Dette skyldes nok også den tunge tradisjonen Radioteatret har innenfor krim og spenning, som man finner i veldig liten grad verken hos institusjonsteatrene eller det frie scenekunstfeltet ellers i Norge.

Samtidig innser Pettersen at det kanskje er hennes egne forventninger som må omkalibreres. For, som hun sier, det er rart å høre på NRK Alltid Klassisk og bli irritert over at det ikke spilles jazz.

– Det er mulig jeg har feil forventninger til Radioteatret, og at deres intensjon om hva de skal være ligger langt fra det jeg forventer.

– Men hovedproblemet er likevel at det er vanskelig å vite. Det er utydelig for meg hva jeg skal forvente å få fra Radioteatret.

Selv skulle Pettersen ønske at Radioteatret var mer eksperimenterende. Hun trekker frem Oslo Nyes «Mens vi venter får vi gå» og Teater Fs «Odysseen – en indre og ytre reise» som eksempler på hvordan scenekunstfeltet i Norge «leker med hørespillformatet».

– Jeg er nysgjerrig på hvorfor de ikke utforsker mer. Jeg kan forstå at det å finne plass i sendeflatene ikke er lett, men det er mange muligheter for å eksperimentere med podkastformatet.

– Radioteatret kunne også invitert publikum til felles lytting i NRK sine lokaler, slik som Københavns Radiobiograf festival i Danmark har gjort.

Uviss fremtid

NRK skal snart flytte på seg. Hvor NRKs nye lokaler blir, er ennå ikke bestemt. I mai i år ble Ferd Eiendoms kjøp av tomten godkjent. Radiohuset og Store Studio er fredet og blir stående, ellers skal alle andre bygninger etter planen rives, ifølge NRK.

– Hva ser du for deg skal skje med Radioteater-studioet i NRKs nye lokaler?

– Det blir viktig for oss at det bygges nye studioer som egner seg for innspilling av lyddrama. Samtidig ser jeg frem til en spennende dialog med utbyggere om hvordan vi kan forbedre og utnytte mulighetene et nytt studio vil kunne gi oss, sier Gunhild Nymoen.

– Kanskje åpner det for nye produksjonsmetoder som er med på å fornye sjangeren.

Radioteatret-produksjoner, 2010-2020