På Sygard Grytting åpnes døren både for kongelige og tiggere

'The Decision is Lilyhammer'. Ordene falt i 1988, avsender var IOC-president Juan Antonia Samaranch, og med dem ble tilværelsen snudd opp ned for et helt dalføre i Norge. Lillehammer-OL ble avholdt i 1994, og fortsatt er sporene synlige. På gården Sygard Grytting i Sør-Fron spilte folkefesten en helt avgjørende betydning.

– Da det ble klart at Lillehammer fikk OL, tenkte vi at det var rett timing å ta over her, minnes Stig Grytting.

Det var grandonkelen til Stig som hadde drevet stedet før dem, en storgård i Gudbrandsdalens beste kornkammer.

Tsaroffiserer på flukt

Men da Stig og kona Hilde overtok, gjenreiste de samtidig en stolt tradisjon: På Grytting hadde det vært pilegrimsherberge i middelalderen, skysstasjon på 1800-tallet, og pensjonat fra 1917 til 1958 – de første gjestene var tsaroffiserer på flukt fra den russiske revolusjon i Russland.

1990-tallet kom med gardsturisme på den politiske agendaen, og dronning Sonja tok til orde for å bruke storgårder til å innlosjere prominente OL-gjester. Slik dukket overnattingsgjestene opp igjen på tunet på Sygard Grytting – et sted så herskapelig at Toppen Bech selvsagt har vært her.

– Onkelen min var ungkar, og drev med vanlig gårdsdrift. Og den gang var dette heller ikke trenden: Det er noe som har kommet senere, dette med gardsturisme og nostalgi, sier Stig, og rusler bort til det eldste huset på tunet: Svevnstova – Norges eldste bevarte pilegrimsherberge.

Klosteret på Grytting

Her er mange rom, med senger som er både korte og brede, og selv om tydelig ikke er av nyeste sort, har de ikke stått her siden tømmerloftet først ble reist:

Svevnstova er omtalt i skriftelige kilder fra 1343, men er mest sannsynlig enda eldre, reist i forbindelse med at Håkon Magnusson, Norges konge fra 1299-1319, ga påbud om å bygge overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros.

Beretninger fra 1700-tallet omtaler at loftet på Grytting hadde vært et kloster. Trolig var det valfarten som hadde skapt fortellingen, og den hadde opphørt med reformasjonen.

Men utpå 1990-tallet begynte noen vandrere å dukke opp langs veien.

– Vi må ha vært de første siden middelalderen som gikk pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim, gjetter Marius Timman Mjaaland.

---

Sommerserie: Herbergene

• Pilegrimsveiene går ofte gjennom norske bygder, der lokale ildsjeler har etablert overnattingssteder for pilegrimer.
• Møtet med vertskapene ved disse herbergene gjør ofte inntrykk på pilegrimene.
• Vårt Land har besøkt noen av herbergene, og i sommer kan du lese historien om dem, og møte noen av dem som tar i mot vandrerne.

---

Pilegrimsleden gjenåpnes

I 1995, året etter vinter-OL, la Mjaaland, som da var student, ut på veien sammen med en kamerat. De så ingen andre underveis. Skjønt, noe var i gjære. Bare to år senere, i 1997, var pilegrimsvandringer blitt omfavnet av det offentlige Norge. Riksantikvaren øynet en sjanse til å ta vare på gammel bygningsmasse, og gikk i flerspann med fylkeskommuner om å rydde og merke den gamle ferdselsåren fra hovedstaden og nordover til Nidarosdomen.

Nok en gang ble åpningsseremonier holdt i distriktet. Også på Sygard Grytting, der Stig og Hilde nå tok i bruk igjen svevnstova.

Og nå dukket også Mjaaland opp. For andre gang hadde han tatt beina fatt, men på desto mer radikalt vis:

– På apostlers vis, som han sier, med kjepp og uten verken sko eller penger i beltet.

Vi har tatt plass i stuene på det storslåtte hovedhuset, og Stig og Hilde Grytting åpner fotoalbumet. Det er fullt av minner helt tilbake til 1990-tallet, og på et av bildene ser vi en langhåret Jesusskikkelse. Han husker de ekstra godt.

– Han gikk barføtt, hadde med seg en Bibel og en kappe han kunne krype inn i eller gjøre om til sekk, forteller ekteparet.

Tiggeren

I dag er Mjaaland kortklippet og professor i teologi på Universitetet i Oslo. Sygard Grytting glemmer han ikke:

– Jeg gikk jo på enkleste måte, banket på hos folk, og fikk sove i løer og uthus. Og da jeg kom til Fron fikk jeg høre av presten at det på Grytting var startet en pilegrimsgård. 'Det passer fint for meg', sa jeg. Men presten trakk på det: 'De gryttingene er litt sånn at de skal spare på pengene'...

Mjaaland sier han imidlertid hadde et problem. Alternativene var ikke mange, så han tok sjansen, og gikk opp bakkene til storgården.

– Der var det et stilig pilegrimsloft, og de hadde til og med en brudeseng. Bonden spurte om jeg kunne betale, men det kunne jeg ikke, og da sa han at han måtte grunne på det. Så jeg satte meg ned og ventet, og etter en god stund kom han tilbake, minnes Mjaaland.

– Jo, sa Stig Grytting:

– I gamle dager var det slik at man kunne jobbe litt for kost og losji. Så hvis han kunne plukke floghavre i åkeren en time eller to, kunne han få overnatte.

Jeg har tidligere uttalt at enkelte går pilegrimsmarsjen av ren naturopplevelse. Det må jeg nå bite i meg.

—   Olemic Thommesen i 1997

Han trønder'n

Da pilegrimsleden ble åpnet i 1997 gikk flere titall hele strekket. I spissen var en senere Stortingspresident, Olemic Thommessen, som da var leder for pilotprosjektet Pilegrimsvandring 97.

– Jeg har tidligere uttalt at enkelte går pilegrimsmarsjen av ren naturopplevelse. Det må jeg nå bite i meg. Ingen jeg har møtt under vandringen, har hatt det som dypeste motiv, sa Thommessen til NTB, og la til:

– Alle jeg har snakket med under vandringen, forteller at pilegrimsmarsjen har gitt dem større perspektiver på livet og en sterkere opplevelse av det irrasjonelle.

Men ble det ikke en liten flopp? Det kom noen pilegrimer på trammen de første årene, men etter hvert virket det som at pilegrimstrenden tørket inn igjen, minnes ekteparet.

– Så kom 'han trønder'n'.

Som kulturminister under Stoltenbergregjeringen, lanserte Trond Giske en egen pilegrimssatsing. Utredninger og utregninger ble gjort. Norge skulle bli det nye Santiago. Nå kom mer penger på statsbudsjettet, reiselivet ble involvert på nye måter, annonsekampanjer ble rettet mot utlandet, og pilegrimsleden ble etter hvert antatt som europeisk kulturvei.

Matkultur

Noen barbeint tigger har aldri kommet tilbake til Sør-Fron. Men de siste ti årene, og særlig de siste tre årene har det virkelig tatt seg opp, ifølge ekteparet på Grytting. Her innlosjeres vandrerne både på tømmerloftet og i noen av de andre historiske bygningene, der rommene har hotellstandard.
Bonden tror pilegrimene ikke alltid får med seg hva slags sted de er på. Storgården er kjent for både maten og historien – Sør-Fron er blant det eldste og rikeste jordbrukslandskapet i dalen – og legger man noen kroner i oppholdet, kan man få både treretters middag og en omvisning på gården, som har vært i familiens eie siden middelalderen.

Pilegrimene skiller seg ut blant de mange gjestene som kommer hit.

– De har en tanke bak at de går. De er veldig sympatiske,  er fornøyd når de får dekket basisbehovene, og er veldig hyggelige å kokkelere for, sier Hilde Grytting, som er en kløpper på kjøkkenet, jobber med lokale råvarer, og har gitt ut bøker om mattradisjoner i Gudbrandsdalen.

Gavmildhet

Marius Timman Mjaaland husker maten til Hilde. Han forteller om generøse porsjoner, og at han gikk mett og utsovet videre mot Nidaros.
Men turen ble ikke helt som han hadde tenkt.

– Den gang studerte jeg filosofi og teologi, og hadde tenkt at jeg skulle få masse tid til å tenke. Det ble det ikke. Når du går og er sulten, tenker du ikke så store abstrakte tanker, men du lurer på når du får spise neste gang og kjenner på at du er sårbeint. Og når du går slik, støter du på dine egne grenser, du utfordrer selvforståelsen i møte med andre mennesker.

– Jeg var jo ikke vant til å være tigger, men kanskje var det slik Frans av Assisi hadde det? Han var jo egentlig en rikmannssønn.

– Blir det ikke falsk fattigdom?

– Jo... Det blir noe helt annet. Det blir å være pilegrim. Men jeg vil ikke kalle det falskt. Det jeg husker spesielt godt, var at det ble mange fine samtaler underveis. Jeg tror du kommer inn på folk på en annen måte hvis du går slik enn hvis du har penger. En ting som slo meg, var at disiplene ikke nødvendigvis var så fattige, men at poenget med at Jesus sendte dem ut på den måten, var at de da ga fra seg en viss sikkerhet. Det var nesten så jeg forsto litt av tankegangen med det: For hvis et menneske først åpner døren for en annen på en slik måte, tar de samtidig i mot litt av evangeliet. Gjennom gavmildhet skjønner du poenget på andre måter enn gjennom ord.