Bryteren som ble slått av

I to OL på rad klatret Jon Rønningen opp på det øverste trinnet på seierspallen. Han tok gull i bryting både i Seoul i 1988 og i Barcelona fire år senere.
Som idrettsmann går det ikke an å gjøre det bedre. I den sportsgale nasjonen Norge ble Jon allemannseie. For det var «vi» som vant når den lille bryteren sloss på matta.

Jon Rønningen fikk et hus av kommunen. Han var på forsidene av Se og Hør. Han signerte bøker mens folk sto i lange køer.

Lite tydet på at han noen år senere skulle bli en mann som pantet flasker for å ha råd til mat. At han skulle bo i en kjellerleilighet uten vinduer. At han skulle forsøke å selge gullmedaljene sine. Og at han skulle dra ned på Plata i Oslo for å forsøke å ende livet sitt.

Mista retningen

Men før det forsøkte Rønningen å forsvare OL-gullet én gang til: i Atlanta i 1996. Det gikk ikke så bra. Han bestemte seg for at nok var nok. Alle kampene, kastene og krasjene med gulvet hadde tatt hardt på kroppen hans.

– Å legge opp var ikke problemet. Problemet var hva jeg skulle gjøre i stedet. Jeg kjente jo bare til livet som toppidrettsutøver. Jeg takla ikke hverdagslivet, erkjenner han når han ser seg tilbake.

Den meritterte atleten hadde alltid vært flink til å ta ansvar for egen trening og egen livsstil. Formtoppingen innebar ofte at han måtte gå ned ti kilo i vekt for å komme ned i 52-kilosklassen. Det krevde jerndisiplin.

– Det gikk greit så lenge jeg hadde et mål. Men nå var målet borte. Plutselig manglet jeg et hvorfor i livet mitt. Hvorfor stå opp om morgenen, hvorfor spise sunt, hvorfor gjøre en innsats. Og når mitt hvorfor var borte, så ble alle hvordan hengende i løse lufta. Jeg hadde alltid vært veldig strukturert, men nå falt strukturen bort. Jeg mista retningen i livet.

Ti svarte år

Rønningen er kjent med at flere andre toppidrettsutøvere har slitt med det samme. Men mange takler også overgangen til et normalt liv helt problemfritt.

– Det foregikk over tid, uten at jeg forsto helt hva som skjedde. Jeg begynte å kjenne på en depresjon. Det var som om et mørkt teppe la seg gradvis over meg. Jeg begynte å bruke piller for å holde mørket og angsten på avstand.

I år 2000 gikk det fra vondt til verre for OL-helten. Han kjørte av veien i pillerus.

Året etter ble han forlatt av kona. Han reagerte med å ta en overdose med piller.

– Det var en skikkelig nedoverbakke. Livet mitt gikk i oppløsning. Etter hvert så jeg ingen utvei. En dag dro jeg ned på Plata ved Oslo S for å kjøpe nok heroin til å ta kvelden. Jeg kunne ikke noe om det, så jeg måtte få hjelp. Mens jeg holdt på å deale, slo det meg plutselig at jeg hadde avtale med gutta mine om at vi skulle svømme neste dag. Dermed måtte jeg utsette det jeg var i gang med.

I disse årene tenkte Jon en rekke ganger at han ikke orket mer. Gang på gang «falt han nedi pilleglasset», som han sier det.

– Det er ti år av livet mitt som er svarte. Det verste å tenke på i ettertid er at jeg mista ti år med sønnene mine.

---

Eksistens: Vendepunktet

• • I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.
• Navn: Jon Rønningen
• Alder: 57
• Bosted: Mehamn i Finnmark
• Yrke: Uføretrygdet. Holder foredrag.
• Familie: Samboer. Fem barn og to barnebarn.
• Hobbyer: Jogging, styrketrening, fisking, sove i telt, være i naturen.
• Meritter: To OL-gull i bryting. Gull i VM, EM, Nordisk og NM.
• Bok: Hode i klemme. Om å seire og gå til grunne. En norsk bryters fortelling. Kagge Forlag

---

"Jeg er ikke så sikker på om jeg ville vært her i dag uten Linda."

—   Jon Rønningen

Fant kjærligheten

For drøyt ti år siden begynte Jon Rønningen gradvis å kjenne på at han ville leve igjen. Han ba om hjelp, noe han fikk gjennom rus- og psykisk helse-omsorgen i Ski kommune, hvor han bodde da.

– Det var noen fantastiske mennesker der. De hjalp meg på rett kurs. Andre hadde prøvd tidligere, men det nyttet ikke å hjelpe meg før jeg ville det selv. Og selv om jeg nå ønsket å bli bra igjen, så var det ikke bare å knipse med fingrene. Jeg snubla mange ganger.

2010 ble et vendepunkt for Jon Rønningen. Da traff han Linda Rasmussen. Hennes kjærlighet gjorde ham motivert til å finne tilbake til sine egne kjerneverdier.

– Jeg er ikke så sikker på om jeg ville vært her i dag uten henne. Da vi møtte hverandre, var jeg ikke helt i form, for å si det sånn. Det er helt utrolig at hun tok i mot meg tross tilstanden jeg var i. Hun var tålmodig, selv når jeg snubla i trappa. Hun sa aldri: «Hvis du gjør dette igjen, så må du flytte». Nei, hun ledet meg opp det neste trinnet. Jeg kan forsikre om at det er mye verre å skuffe noen som viser en sånn forståelse, enn det er å skuffe noen som hakker på deg. Det utløser heller trass.

Aldri alene

Jon og Linda bestemte seg for å flytte sammen i Mehamn, der hun bodde. Det skapte stor endring i livet hans.

– Omsorgstilbudet SANKS (psykisk helsevern og rus) her i Finnmark ga meg mange verktøy jeg kunne bruke. Det viktigste verktøyet var: Si fra med en gang når ting ikke er bra. Det var jeg ikke flink til før. Men nå gjør jeg det. Bare jeg løfter røret og sier til noen at nå går det tungt, så er ofte den verste kneika bak meg.

Som Liverpool-supporter er Jon Rønningen veldig glad i sangen «You´ll never walk alone». Den er blitt hans lydspor på veien tilbake til samfunnet. Derfor var det et stort øyeblikk for ham da Jürgen Klopp og guttene hans løftet ligatroféet i slutten av juli, etter tretti års ventetid.

– Teksten i den sangen er så sterk. Jeg får frysninger på ryggen hver gang jeg hører den. Tenk hvilke tragedier Liverpool-supporterne har opplevd. Som da 96 mennesker ble trampet til døde på Hillsborough stadion i 1989. Det gir klangbunn til ord om at man aldri går alene.

Båret av broren

Jon Rønningen vil bruke anledningen til å takke dem som har hjulpet ham på veien tilbake til livet:

– Linda er nevnt. Jeg må også nevne broren min, Lars. Han er det mest lojale mennesket du kan tenke deg. Han ble europamester i bryting og hadde nok tatt OL-gull han også, dersom jeg ikke hadde stått i veien. Norge hadde nemlig lov å stille bare med en bryter i hver vektklasse. Likevel bar han meg når jeg gikk på trynet. Han ble hardt preget av å se meg gå under. Ja, jeg husker han sa at det nesten hadde vært bedre om jeg var død.

Jon nevner også sønnene sine, som han har et godt forhold til – tross årene hvor han ikke var noen god far. Han vil også takke sin ekskone Gry, som gjorde en stor innsats med å ta seg av guttene. Hun prøvde også å få Jon på rett spor, men klarte det ikke.

– Det hjelper ikke å ha verdens beste støttespillere om man ikke er motivert selv. Det var det som var problemet i mitt tilfelle.

En livredder

For fire år siden kom Jon Rønningen ut med boka Hode i klemme. Om å seire og gå til grunne. Den var skrevet i samarbeid med Runar Heggen. Boka bidro til å gi bryteren en ny kurs.

– Folk har kommet og sagt til meg at den boka reddet livet deres. Mange tenker nok på toppidrettsfolk som overmennesker. De tror at kjendiser har det lett. Og så går det opp for dem at inni er vi ganske like. Vi har våre demoner alle sammen.

– Hva svarer du når du får sånn respons?

– Først sier jeg at det er sterkt å høre hvor tøft de har det. Og jeg lurer på hva de har gjennomgått når de har fått så vondt i sjela si at de vil forlate livet. Jeg hadde det jo på samme måten selv for få år siden. Da kunne jeg aldri tenkt meg at noen skulle si til meg at jeg hadde reddet livet til noen. Det er helt ufattelig.

Blir skremt

Ti år etter at han begynte å gå mot lyset, kjenner Jon Rønningen at livet har fått en ny retning: At han kan bruke sine egne vonde erfaringer til å gi andre håp.

– Jeg brenner for å hjelpe andre mennesker. Det er min drivkraft nå. Det gir dagene mening. Jeg jobber både med ny bok og ny film. Og jeg holder foredrag. Jeg vil gi noe tilbake, for jeg er så takknemlig overfor alle som hjalp meg.

– Hva er ditt råd til de som er på toppen av verden i 2020

– Det er vanskeligere i dag, tror jeg. Da jeg tok OL-gull, hadde vi bare én tv-kanal i Norge. Sosiale medier og blogger fantes ikke. Jeg blir skremt når jeg ser hva dagens unge gjør for å bli berømt. Mange av dem kommer til å møte veggen, er jeg redd. Jeg håper de har mer ballast enn meg.

– Hjelper det å ha noe å tro på?

– Jeg er ingen Bibel-kristen, det er jeg ikke. Men i den mørke tida søkte jeg mot kristendommen for å se om den kunne redde meg. Jeg hadde en brytervenn som var kristen, og han prøvde å lede meg mot en personlig tro. Jeg klarte ikke helt å slå meg til ro med dogmene, men jeg er overbevist om at det er noe der.

Ro i sjela

Jon Rønningen har samiske aner, og han har satt seg inn i samenes religiøse tradisjon før kristendommen kom:

– Det handler mye om naturen. At naturen har Skaperen i seg. Og at naturen skaper oss. Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg får ro i sjela av å være på fjellet eller ved elva. Da kjenner at jeg er der jeg skal være.

LES MER:  

• De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham

• Da samboeren lå for døden, dopet Eirik Newth seg med mat. Han ville slippe å føle

• Hva får hippe unge voksne til å fordype seg i en helgen fra 1100-tallet?

"At noen skulle si til meg at jeg hadde reddet livet til noen, det er helt ufattelig."

—   Jon Rønningen