På Ringli får vandrerne krefter til nye steg

– Når pilegrimene kommer opp hit har de tenkt de samme tankene veldig mange ganger. Da er det godt å møte en som står i porten som ønsker dem velkommen, sier Sølvi Sunde og nikker mot Mischka.

Hun tasser rundt på tunet, men snakker om sola! Med ett dukker det opp en kar langs veien.

Mischka er fyr og flamme, og setter kurs mot gjerdet. En pilegrim. Som har gått alle bakkene opp fra trelastbygda Moelv. Ja, helt fra Jessheim. Langs asfalt og kjerreveier, forbi korn, skog og potetgras, og hit til Ringli. Han er ikke til å ta feil av, med hatt på hodet og kjepp i hånda.

Pilegrim vol. 2

Så var det fortsatt noen 'ur-vandrere' igjen. Men pilegrimene har forandret seg de siste årene, mener Sølvi. Dagens vandrere har lagt hatten på hylla, og kler seg i toppmoderne sportsutstyr. De setter ut fra Oslo for å nå Trondheim i rekordfart.

– Det er ikke de vanskeligstilte som er ute og går. De som går i dag, er både kjevekirurger og andre. Hvis du har gått Oslo-Trondhim så er du 'fit', konstaterer hun, og merker seg at det også kommer svært mange veganere innom på Ringli:

– Det er en ny trend, mener hun, men lurer på om alle har innsett hvilken belastning det er å gå pilegrimsleden:

– Mange som er blitt veganere, og bare har levd på 'instant' mat som de rører ut i vann, henger ikke sammen når de kommer hit. De er blitt så tynne! Jeg er opptatt av ernæring, og jeg messer om det akkurat som noen messer om Gud. Hvis du ikke får nok næring, går det på psyken din løs, og når psyken din ikke er god, så kan du ganske enkelt ikke gå, sier Sølvi.

Undervurdert

Sammen med ektemannen Harald har hun bodd på Ringli i sju år. Her har de reist flere gamle bygninger, fra stabbur til stall, og ikke lenge etter at de flyttet hit, startet de også herberget.

– Jeg så de komme noen raringer forbi huset, og jeg tenkte 'herlig fred, hva er dette for noe slags fremtoninger'. Så satte noen av dem seg ned, og begynte å snakke tysk, og de fikk litt spekemat og rømmegrøt, og spurte om vi ikke hadde et sted de kunne sove. Snart skjønte jeg at disse menneskene egentlig ikke var rare, og at hatten og staven bare var en slags uniform. Da ringte jeg til pilegrimskontoret på Hamar og spurte 'hvordan gjør vi det?'.

Etter det har hun bare vinket de inn på tunet. «Er du tørst?» spør hun, og slik kommer også Benjamin Schulstad bort. Han slår seg ned ved det store trebordet med utsikt mot Mjøsa.

31-åringen forteller at staven hans er laget av drivved fra Trondheim, og at både den og hatten er gode følgesvenner.

– Staven blir som et tredje tyngdepunkt. Og hatten beskytter mot regn og mygg og alt, forklarer han, men drar samtidig opp en pose beregnet på en fiskestang opp fra sekken.

– Men det ser jo litt dumt ut, så jeg kamuflerte den jeg gikk gjennom byen, ler han.

---

Sommerserie: Herbergene

• Pilegrimsveiene går ofte gjennom norske bygder, der lokale bønder og andre har etablert overnattingssteder for pilegrimer.
• Møtet med vertskapene ved disse herbergene gjør ofte inntrykk på pilegrimene.
• Vårt Land har besøkt noen av herbergene, og i sommer kan du lese historien om dem, og møte noen av ildsjelene som tar imot vandrerne.

---

Koronamage

Schulstad har godt driv, han går med telt og sovepose, og har ikke tenkt å slå seg til ro for natten. Men han tar gjerne en pust i bakken og en prat her på Ringli. Hunden Mischka henger seg tett på ham, og tar i mot all kosen hun kan få. Schulstad forteller at han har gått veien til Trondheim før – det er snart blitt ti år siden.

– Det er en fantastisk måte å se Norge på. Det er helt spesielt, og det godt når du er alene langs leden.

– Tenker du mange av de samme tankene om og om igjen? spør Sølvi

– Ja, svarer han lurt.

– Energi, gutten min! sier hun myndig til gjesten.

– Tenker du på hva du putter i munnen din, eller tar du det billigste?

Det viser seg at Schulstad er ekspert på feltet. Snart pludrer de om mat og Sølvi får tips til gode og enkle middagretter. Schulstad er nemlig kokk.

– Jeg ble permittert på grunn av korona, så nå går jeg av meg koronamagen.

Lille-Tyskland

Det er mange forskjellige grunner til å gå, forteller Sølvi.

– Du har de som går fordi de har en skyldfølelse – og de tror jeg kan gå herfra til månene, og de vil fortsatt ha det like vondt. Og du har de som går for å gå – de har en god motivasjon, men mange får ikke fri fra familien lenger enn at de kan ta noen etapper av leden. Også har du de som går for helsens skyld, og som ofte har godt utstyr. Men uansett grunn, er menneskene de samme. De er fantastisk flotte mennesker.

Det er også motivasjonen hennes. Og når et flertall av pilegrimene kommer fra tyskspråklige land, er det en fordel å kunne tysk godt.

– Noen ønsker å være alene, noen vil være alene med en hund, men de fleste tar i mot den lille 'psykologtimen' jeg kan gi dem. De synes det er godt å snakke om livet på sitt eget språk.

Kort fra Trondheim vitner om at besøket på Ringli har betydd mye for mange pilegrimer. Enkelte kommer også tilbake i «sivil». Som da en bobil med nederlandske skilter brått kom trillende inn på gården.

– Ut spretter det en mann, som jeg kjente igjen, bortsett fra at jeg synes han hadde blitt så tynn. Nå hadde han tatt med seg både kone og barnebarn. Sånn er det – det er veldig hyggelig, avslutter Sølvi Sunde.