Venter ikke på Gud

Hun mistet taleevnen. Kunne ikke se. Ikke bevege seg. Men hun hørte at det var mennesker rundt henne. Hørselen er nemlig det siste du mister.

Berit Skaare fikk tilbake både taleevne, syn og bevegelse etter første gang hun ble smittet av malaria. Siden fikk hun det fire ganger til. Det var skremmende opplevelser, men sykdom, eller å bli angrepet av en flodhest for den saks skyld, har ikke stanset hennes engasjement for syke og fattige i Ilula.

Vårt Land skrev om Berit Skaare for første gang i 2001. Da var hun på vei til Ilula i Tanzania for å starte et fosterhjemsprosjekt, som et svar på aids-bølgen som hadde tatt fra tre millioner barn foreldrene sine.

Det som startet som en personlig «tiende» har i dag blitt «Ilula Orphan Program (IOP)». Fosterhjemsprosjektet har vokst og omfatter i dag også entreprenørskap og opplæring i alt fra hygiene til barneoppdragelse. På det meste har 260 familier vært knyttet til prosjektet samtidig. Til sammen har IOP 110 ansatte som driver 27 prosjekter i 70 landsbyer i Tanzania.

– Tro handler ikke bare om å sitte med Bibelen og folde hender. Det handler om å gjøre noe for andre mennesker.

Skaare spør:

– Hvordan kan mennesker forstå kjærlighetsbudskapet om de er sultne og syke?

En aktiv tro

76-åringen har bodd så lenge i utlandet at hun av og til famler etter de norske ordene, men hun vokste opp i Bogstadveien i Oslo og gikk på Majorstuen folkeskole – som det het den gang. «Frøkenen» på barneskolen var formann i Lærerinnelagets misjonsforening. Hun hadde rull i nakken, foldeskjørt og sko som knirket. En tro kopi av sånn en misjonær så ut, ifølge Skaare. I fjerde klasse fikk elevene en stiloppgave der de skulle skrive om hva de ville gjøre hvis de vant én million kroner.

Skaare kom fra et hjem uten så mye penger og var den eneste i klassen uten vinterstøvletter. Istedenfor gikk hun med gummistøvler og flere lag med sokker.

«Først må jeg gi en halv million til mine foreldre sånn at jeg kan få vinterstøvletter som alle andre har», tenkte Skaare.

– Den andre halve millionen skulle jeg bygge skole til barn i Afrika for. Jeg vant aldri noen million og fikk aldri noen støvletter, men skole fikk jeg bygget, sier hun nesten 70 år senere.

---

Berit Skaare

• Startet for snart 20 år siden et fosterhjemsprosjekt i Tanzania som har vokst til å omfatte også entreprenørskap og opplæring i alt fra hygiene til barneoppdragelse.
  Har to mastergrader i pedagogikk og har jobbet som eiendomsmegler.
  76 år.
  Født i Oslo.
  Bor i Ilula, Tanzania og USA.
  Har tre barn.

---

«Tiende misjon»

KFUK–speideren har spilt en viktig rolle i Skaares liv, og som speiderleder «koblet» hun alltid speiderjentene til et misjonsprosjekt i Afrika. I 1978 dro hun selv som leder for en KFUK-speidergruppe til Tanzania i anledning Tanzania-speidernes 50-årsjubileum. Det forandret livet hennes.

– Det handlet om hvordan de tenkte og levde. Jeg fikk Afrika under huden og ble aldri kvitt det igjen. Siden den gang har jeg «vært der».

Skaare giftet seg da hun var 20 og har i dag tre voksne barn. Etter et samlivsbrudd utdannet hun seg som lærer og tok to mastergrader i pedagogikk. Etter noen år som ungdomsskolelærer flyttet hun til USA, og ble etter hvert eiendomsmegler – i tillegg til å være lærervikar. Hun kjøpte og solgte det ene huset etter det andre. På det meste eide hun selv elleve hus, som hun pusset opp og leide ut. Sånn holdt hun på lenge.

Berit Skaare er en energisk person. Det kan du høre på hvordan hun snakker. Én digresjon her og en digresjon der. Energien tok hun med seg i den amerikanske metodist-menigheten hun engasjerte seg i etter at hun flyttet til USA. I 1997 var hun en viktig del av et misjonsprosjekt menigheten skulle sette i gang. Hun foreslo Tanzania som mottakerland – og slik ble det.

Åpnet dørene

En del av misjonsprosjektet var å skaffe vann til de fattige landsbyene i Ilula. Skaare og noen andre fra menigheten reiste ned for å undersøke forholdene. I løpet av de to første ukene fikk hun besøk av fem foreldreløse ungdommer sammen med formynderne sine, som spurte om hun kunne hjelpe dem å fortsette på skolen.

– Vi var jo egentlig der for et vannprosjekt. Men jeg tenkte at dette kunne være min «tiende-misjon», forteller Skaare.

Hun noterte seg navnene til ungdommene, betalte skolepenger og dro tilbake til USA. Men etter hvert begynte brevene å komme om hun kunne hjelpe flere andre foreldreløse med å komme seg på skole.

– Jeg hadde eget firma, var eiendomsmegler, var med i speideren, kirken, sangkoret og hadde ansvaret for utvekslingsstudenter. Det stod ikke på ressursene og mulighetene, men tid. Til slutt endte jeg opp med å skaffe penger og sponsorer til 80 elever.

Det gikk «liksom litt over stokk og stein», forteller Skaare. Hun samlet inn, sendte penger og skrev nyhetsbrev. Etter hvert ble arbeidsmengden for mye. Hun tok kontakt med sin daværende menighet og sa at dersom hun ikke fikk støtte fra dem, måtte hun stanse hjelpen.

– Menigheten sa: Dette kan vi jo ta opp som et misjonsprosjekt i seg selv. Det åpnet dørene.

Å stole på Gud

Skaare solgte husene sine og selskapet sitt, halvparten av eiendelene og plasserte resten på lager. I 2001 reiste hun i front for et amerikansk misjonsteam på 16 personer. Noe av det aller første de gjorde etter at de kom dit var å bygge grunnmur til en barneskole, stable murstein og lempe sand.

– Jeg husker at jeg på et tidspunkt sto på grunnmuren og fikk frysninger over hele kroppen. Det var jo dette jeg hadde skrevet om i fjerde klasse. At jeg skulle bygge skole i Afrika. Nå stod jeg her og gjorde det.

Ifølge henne selv har tiden i Tanzania lært henne å stole på Gud. I februar, etter at hun hadde vært i Ilula i fire måneder, lovet den amerikanske menigheten å sende henne mer penger. Men sjekken dukket ikke opp. Så kom mars og hun var pengeløs. Bensintanken var tom og matskapet var tomt. Til slutt satt hun igjen med en bolle med bønner, forteller hun.

– Jeg satt ved stuedøren og tenkte: «Hvor er du, Gud? Har du glemt meg?», sier Skaare.

I det øyeblikket banket det på porten. Augusta, en lokal kvinne, sto utenfor med en halv liter melk og en bøtte poteter, forteller Skaare.

– Hun sa: Jeg har akkurat vært ute og hentet poteter. Har du lyst på noen? «Praise the lord», vet du. Senere kom sjekken også.

Sår over hele kroppen

I begynnelsen bodde Berit Skaare på sykehuset og utviklet et fadderprogram som skulle sørge for at foreldreløse barn fikk gå på skole. Skaare koblet mange speidervenner i Tyskland, Singapore, Australia og andre land på for å bygge opp Ilula-landsbyen og gi menneskene der en fremtid. De startet et sponsorprogram for foreldreløse barn og et fosterfamilieprosjekt for hjemløse – som etter hvert fikk støtte fra Kirkens Nødhjelp. De bygde skoler, førskole og barnehjem.

– Det var så mye aktivitet, og plutselig var to år gått. Jeg hadde startet opp så mye og hadde rett og slett ikke tid til å reise hjem. Så ble jeg værende.

Skaare bor fortsatt i Ilula, selv om hun akkurat nå befinner seg i USA på grunn av koronaviruset. Men hun savner det lille hjemmet sitt i Ilula, og de 36 jentene på barnehjemmet. IOP i Tanzania er livet hennes og har bydd på mange sterke opplevelser.
Hun minnes en gang en søskenflokk på fire barn stod utenfor kontoret hennes. De fortalte Skaare at de ikke hadde spist på to dager og spurte om hjelp. Hun betalte for noen kilo med ris og bønner. De takket, gikk til butikken og videre med varene de fire-fem kilometerne hjem. Neste dag sto de utenfor kontoret igjen.

– Da tenkte jeg: «I all verden, er de her og tigger i dag igjen?» Men de hadde kommet tilbake for å si tusen takk. Det gjorde meg skamfull, forteller hun.

Den minste av søsknene, ei jente, gikk i første klasse og var svært underernært. Skaare fikk barna inn i sponsorprogrammet, og flyttet jenta inn på barnehjemmet for jenter. Hun hadde hiv, forteller Skaare.
Da jenten gikk i syvende klasse ble hun alvorlig syk.

– Hun led. Fikk masse sår på kroppen og mistet håret. Men vi fikk henne tilbake til livet tre ganger, forteller Skaare.

Jenta frisknet til av medisinene hun fikk. Hun endte opp med utdannelse fra syskolen og begynte i jobb på sykestuen på IOP-senteret.

– I dag har hun en familie, to barn, arbeider og er ved god helse. Er ikke det til å gråte gledestårer av?

Må stole på Gud

Ifølge UNAIDS var det i 2018 1,6 millioner mennesker som levde med hiv i Tanzania. Det tilsvarer én av tusen.

– Å se hiv på nært hold, lukte dem som råtner opp og å være til stede når noen dør – det er en forferdelig opplevelse, sier Skaare.

I dag har alle mulighet til å bli testet, forteller 76-åringen. Men hun forklarer at hiv har vært et stort stigma og at mange som fikk det ofte ble utestengt, diskriminert og isolert.
– Du har sett mye lidelse. Har du noensinne tvilt?

– Nei. Vi mennesker har en tendens til å si: «Gud, hvorfor gjør du ikke noe med dette her?». Men det er ikke Gud som er årsaken til det vonde. Vi har fått våre hjerner og vi vet hva som er riktig og galt. Gud tar hånd om oss, men vi kan ikke sitte passive og vente på at Han skal gripe inn.

Skaare viser til Jesus som sa at vi ikke må grave ned talentene våre, men heller «doble dem».

– Vi har fått frie valg, og Gud ser hva vi gjør med disse valgene. Vi må stole på løftene om at Gud aldri vil forlate oss.

Møtt motgang

Det har vært flere stunder der hun har kjent på motgang. Både som følge av regelverket i Tanzania, pengemangel og mangel på mennesker som forstår rekkevidden av verdens fattigdom. Den amerikanske menigheten ga ifølge Skaare opp etter to år i Ilula. Da sa de takk for seg.
Hun påpeker at flere andre menigheter og organisasjoner har gitt god støtte, blant annet Kirkens Nødhjelp, USAID og speidervenner rundt om i verden.

Likevel har det vært stunder der pengene ikke har strukket til og hun har måttet se seg om etter andre løsninger.
En gang dro hun til den norske ambassaden i hovedstaden Dar-Salam og ba om å få snakke med ambassadøren. Hun fortalte om Ilula og barnehjemmet, men fikk ikke penger. Skaare nektet å gi seg. Hun forsøkte én, to, tre, fire ganger. Uten å få noe som helst. Den femte gangen ble hun ikke en gang invitert inn på kontoret. Skaare tenkte at de måtte være lei henne, men til slutt kom ambassadøren ut og sa: «Nå gir jeg deg en halv million. Er du fornøyd?»

– Takk og pris! Men det var åpenbart at han ville bli kvitt meg og dette maset. Så fikk jeg en halv million og vi kunne bygge barnehjemmet. De fleste ganger når noen sier nei, er det jo en liten åpning. Gud er med på veien.

Gitt krefter og styrke

– Har du angret på noe?

– Ja. Det må kanskje være at jeg ikke fant mot til å begynne før. Det er når jeg ser tilbake, da. For med familie barn, jobb og ansvar ville det ikke vært mulig å starte tidligere.

Hun tror at utfordringer og vanskeligheter i livet har gitt henne krefter og styrke til å gjøre henne til den hun er.

– En morgen i 2000 våknet jeg med en klar overbevisning om at jeg måtte reise til Ilula å få arbeidet med sponsorprogrammet til å gå. Jeg hadde ikke et snev av tvil. Jeg trengte ikke lenger å være hjemme med barna mine eller drive business. Så kanskje jeg ikke skal angre likevel, sier hun.

Skaare mener troen gir kristne en trygg grunn og en kraft.

– Jeg tror at om vi er ydmyke og tror at vi er produkter av en kraft vi kaller Gud, så har vi fått Jesus som et «super-eksempel» på hvordan vi må forsøke å leve. Den kraften finner vi i Bibelen. Den er førstehjelpsboken vår. Der finnes lindring.