Ingen følelser for Gud

«Det er bare tre muligheter: Enten lyver søsteren deres, eller så er hun gal, eller så forteller hun sannheten».

Denne setningen har Tonje Tornes satt foran i sin første bok i fantasyserien Kire. Hun hentet den fra boken Løven, heksa og klesskapet av C. S. Lewis der lille Lucy forteller sine søsken at hun har vært i et land som heter Narnia. Hva skal de tro?

Tornes har stilt seg det samme spørsmålet om de karismatiske lederne hun møtte i ungdomstiden.

– Tenker jeg i dag at de drev med løgn? Tenker jeg at de snakket sant, eller tenker jeg at de var gale?

Tornes vil ha en kopp kaffe. Det skal bli mye kaffe i dette intervjuet. Hun kaller det en miljøskade fra tiden som journalist. Tornes har selv skrevet en rekke intervjuer i Vårt Lands serie Min tro. Nå er hun klar til å si litt mer om hvordan hun selv, kjendisdatteren som elsket fantasy og tegneserier, ble opptatt av én ting: Å kunne høre Guds stemme og selv tale i tunger. Og: Hvor dårlig det gikk.

Barnestjerne

Det er meldt striregn i Oslo. Over Nydalen i Oslo der Tonje Tornes jobber i Egmont Publishing henger det tunge skyer som kan minne om en ruskete dag i Bergen der hun kommer fra. Mange har sett henne på TV da hun var liten, syngende sammen med sin far Rune Larsen og søsknene Kim og Line, eller som programleder sammen med sin far. Hun kunne intervjue artisten Carola og leke med Sissel Kyrkjebø, og følte seg ganske avslappet og trygg.

I sommer fortalte Tornes en annen historie, om sin trøblete, karismatiske ungdomstid. Hun hadde hatt det i tankene lenge, men hadde ikke lyst til å gi vann på mølla til dem som hører noe negativt og fort konkluderer med at kristne miljøer er farlige og alle kristne er idioter. Men i radioprogrammet Sommer i P2 fikk hun muligheten til å fortelle med sine egne ord.

– I løpet av en uke skrev mange folk til meg, på mail og på Facebook. De hadde alle behov for å fortelle meg sine historier. Da følte jeg at å fortelle min historie hadde vært viktig.

Forførende

Historien hennes begynner i Flaktveit, en av Bergens drabantbyer. Der bodde familien til hun var 11 år. Da brøt de opp og flyttet til Fjellsiden, et av de rikeste strøkene i byen. 11-åringen Tonje hadde det strålende i Flaktveit, men det var sider ved miljøet blant litt større ungdom som var egnet til å gjøre foreldre urolige. Også hennes.

Hun kunne som forelder gjort det samme valget. Men som ung jente ble livet vanskeligere da de flyttet. Samtidig ble faren rikskjendis med programmet Lollipop. Tornes mener at det også var noe med at tidsånden ved overgangen til 1990-tallet ble mørkere og hardere.

– Den inderligheten jeg kom med fra min familie og ikke minst fra det kristne, klarte jeg ikke å kommunisere uten å bli latterliggjort. Og så ble jeg litt ertet fordi pappa var kjendis. Jeg ble taus. Det er det man blir når man ikke er trygg.

Da var troen viktig. Hun begynte på ungdomsskolen på den private, kristne skolen Danielsen. Hun fikk venner og ble tryggere. For henne som kom fra en bakgrunn med statskirken og KFUK-KFUM, virket noen av reglene på skolen «livsbeneiende». Dans var forbudt. Hun beskriver tre kristne gjenger på skolen: Tensing-folkene, Yngres Avdeling (YA) i Bergens indremisjon – og den karismatiske gjengen, som shoppet rundt i de karismatiske menighetene og dro på leirer med Ungdom i Oppdrag.

Hun gikk både i Tensing og på fredagsmøter i YA. Men så ble hun forelsket i en gutt i parallellklassen. De ble sammen. I hans menighet danset ungdommer på scenen og gjorde kule ting. Etter en påske der han var på leir i regi av Ungdom i Oppdrag, fortalte han at Gud hadde sagt at det var best at de ikke var kjærester. Han introduserte henne dermed for at det var en sannhet at alle troende kunne høre Guds stemme.

– Jeg har alltid likt fantasy og tegneserier, og det han egentlig fortalte meg var at det finnes noe overnaturlig som du kan oppleve i dette livet. Og hvis det fantes magi, så kunne jeg ikke gå glipp av det!

Dessuten var hun jo kristen.

– Tenk om jeg kunne få bevis på at troen min var sann! Jeg trodde oppriktig og inderlig på alt med Jesus og hans frelsesplan. Den gangen virket det for meg som det var i Ungdom i Oppdrag at denne planen levde og kunne gro. Deres verden var fascinerende og forførende i all sin åndelighet.

– Hva var innholdet i troen du hadde?

– Det er et godt spørsmål! Jeg hadde ikke så mange tanker om teologi. Det handlet om brennende ungdomshjerter og vekkelsen som skulle komme. Vi hørte foredragsholdere fra USA si at nå var Gud klar for å skape lengsel i de unges hjerter i Norge. De ikke-troende skulle se Jesus gjennom oss og bli kristne. Jeg trodde på det forkynnerne sa, og var klar hver dag til å høste nye hjerter for Jesus.

Hun har senere lest Dag Solstads bok Arild Asnes 1970 der hovedpersonen lengter etter kommunismen.

– På en måte skrev han at Asnes følte at nå gikk toget, nå begynte en ny, sosialistisk verden, og at denne ferden måtte han være med på. Den følelsen er til forveksling lik det jeg gikk rundt i Bergen og følte på i 1995 og 1996.

Et tomt hull

Hun var 16 år da hun var på sin sjuende leir for Ungdom i Oppdrag. I lengre tid hadde hun bedt og lest i Bibelen og iherdig ønsket å høre Guds stemme. Andre i miljøet hadde spurt om hun ikke hadde fått tungetale ennå. Tvil og spørsmål ble møtt med formaninger om å åpne seg for Gud, la ham slippe inn i kropp og sinn.

En voksen leder ba henne bli med ham inn på et av bønnerommene. Han sa at Gud hadde fortalt ham at hun skulle få tungetale. Lederen begynte å be for henne. Han holdt på en time. Tårene hennes rant. Det var ikke av glede. Hun var redd. Hva ville skje hvis hun faktisk fikk tungetale? Fantes virkelig magi? Og var ikke det ganske skummelt?

Så sa lederen at nå kunne hun sitte der selv og begynne å snakke sitt nye gudsspråk. Han gikk ut. Foran døren var det et forheng som gjorde at hun ikke så at døren ble stående åpen. Inne satt hun og fomlet med ord. Hun prøvde å bare si noe som ikke var norsk. Så sa hun ett ord: «Kire». Hun tenkte at det kanskje kunne bety Jesus.

Da hørte hun noen bak seg. Tre ungdommer kom inn. De var ikke så lite skeptiske til at hun satt der og skulle «lære» seg å tale i tunger.

– Jeg skammer meg den dag i dag når jeg tenker på dette. Jeg hadde kommet med all min ærlige lengsel, og fått beskjed om at nå hadde mine bønner blitt hørt, og så ble jeg mistenkt for å jukse.

Hun klarte ikke snakke med den voksne lederen etter dette. Dagen etter var leiren over og hun reiste hjem.

– Snakket du med noen om det du opplevde?

– Nei, ikke med mine foreldre en gang. Spurte venner om jeg hadde fått tungetale, svarte jeg bare nei. Jeg syntes det var så pinlig. For jeg fortsatte å tro, og tenkte at det var meg som ikke klarte å ta imot en gave fra Gud. Det gjorde meg ikke videre stolt av meg selv.

– Det var ikke sånn at du tenkte at dette er bare tull, nå sier jeg farvel?

– Jeg skulle gjerne ønske at det var så enkelt, men det blir jo nesten som en Hollywood-film. Jeg tror ingen klarer å riste av seg sin identitet på en time. Men noe hadde forandret seg. Jeg var ikke ærlig med vennene mine. Jeg var ikke ærlig mot meg selv. Jeg var blitt skuffet og full av selvforakt.

Hun følte seg som et stort, tomt hull som Gud nektet å snakke med.

– Jeg hadde satset alt. Det var det de la opp til i karismatiske menigheter jeg vanket i den gangen. Om det var bevisst eller ikke er ikke godt å si, men resultatet blir det samme: De unge i menigheten fjerner seg fra de verdslige kulturuttrykkene. Du skal ikke bli sammen med en ikke-kristen, for eksempel. Jeg hørte tåpelige andakter der to ledere sto på scenen. En kvinne sto på en stol, en mann på gulvet. Hun skulle prøve å trekke ham opp. Moralen var: «Han kommer til å trekke deg ned, og sånn er det å være sammen med en ikke-kristen».

Tornes har erfart at det ikke er lett å gå fra et slikt miljø.

– Jeg hadde så mye å tape. Jeg hadde få andre venner, jeg hadde ikke fulgt med på kulturen. Det var en systematisk stripping av annen identitet enn den kristne, og dette er høyst problematisk.

Gud sa nei

Tornes hadde én interesse hun hadde holdt fast på: Tegneserier. På den lokale tegneseriebutikken hadde hun snakket med folk som ikke brydde seg verken om kjendisdatteren eller kristentroen. Der hadde hun følt seg fri.

– Så begynte jeg å tenke: Hvorfor føler jeg meg fri her, men ikke sammen med mine nærmeste venner? Hvorfor er jeg ikke fri når jeg ber eller søker Gud?

Da hun nærmet seg slutten på videregående, søkte hun på en disippeltreningsskole hos Ungdom i Oppdrag på Hawaii. Hun fylte ut et langt skjema, og mener at hun antagelig var for ærlig om sin tvil og de mange spørsmålene hun hadde. Det varte og rakk før hun fikk svar. Til slutt ringte hun til skolen på Hawaii.

– Da svarer en kvinne at de har bedt over søknaden min, og Gud sa nei.

---

Tonje Tornes

• 39 år. Bor på Tøyen i Oslo, er gift og har to barn. Født og oppvokst i Bergen.
• Tegneserieredaktør i Egmont og forfatter. Har gitt ut to bøker i fantasyserien Kire for ungdom.
• Utdannet journalist og cand.mag med idéhistorie, statsvitenskap og folkloristikk i fagkretsen.

---

Gjennom tårene kjente Tornes på et raseri. Og dette var hun nødt til å fortelle til foreldrene.

– Min mor er en sindig kvinne, men da ble hun veldig sint. Hun kunne ikke forstå at de kunne bruke Guds mening som argument til en ungdom som ville tjene ham, og skrev en mail til lederen i Ungdom i Oppdrag i Norge. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre og var så fed up. Jeg søkte på Skjeberg folkehøyskole som var en av de få ikke-kristne folkehøyskolene i landet, for å komme meg bort.

Der kalte hun seg ikke kristen, og sa bare at hun het Tonje.

– Jeg fikk brev fra gamle venner og skrev tilbake også. Men jeg ble mer og mer klar over at jeg ikke var kristen, og da klang det så ironisk i hodet: Etter alle mine forsøk blir jeg møtt av en voksen på den andre siden av kloden med budskapet: «Gud sier nei». Det ble nesten poetisk, og etter hvert ganske så frigjørende.

---

4 raske

• Gud er: Borte.
• Jeg kan ikke leve uten: Friheten min.
• På min gravstein skal det stå: Var tro mot seg selv.
• Boken alle må lese: Det annet kjønn av Simone de Beauvoir.

---

Null gjenklang

I Vårt Lands arkiv ligger Min tro-intervjuer som Tonje Tornes gjorde som frilansjournalist mellom 2001 og 2005. Hun syntes det var fascinerende å gjøre dem.

– Det som skjer når du blir en «frafallen», som noen kalte meg på Messenger nylig, er nettopp at du må ta veldig avstand fra alt du hittil har trodd på. I den perioden jeg gjorde Min tro-intervjuer, var jeg nysgjerrig på dem som ikke hadde vokst opp blant kristne. Mange av dem hadde ikke noe anstrengt forhold til tro, men var søkende og likte å gå i kirken. De hadde ikke hatt den der «all inn – all out»-erfaringen som jeg hadde.

Tornes sier at hun i dag ikke føler noe som helst med tanke på Gud, Jesus eller den store frelsesplanen.

– Jeg har snakket lenge med min far om dette. Han er bra å snakke med. Alltid ærlig. Men da må jeg også være det og si at Jesus og Gud – det er helt likegyldig for meg. Budskapet om frelsen treffer ingen gjenklang i meg, treffer ingen bunn. Dette kan være en fase, men jeg tror ikke det. Og det er jo tro vi baserer dette på, er det ikke?

I hennes ungdomstid var troen noe som skulle treffe følelsene. Nærhet til Gud handlet om følelser.

– I dag, når følelsene mine er helt avkuttet på det området, kommer rasjonaliteten inn. Den sier til meg: Jomfrufødsel, helvete, seieren over døden og frelse ved tro. Ingenting av dette går an.

Det eneste som kan trigge Jesus-følelsene igjen, er gamle salmer.

– Hvis jeg kommer over «Navnet Jesus» og de andre sangene fra bedehusmiljøet, da kan jeg kjenne på den gangen jeg lengtet så veldig etter Gud. Det kan være litt sårt, men ikke mer enn at jeg synes det er vakkert. Dette var meg en gang. Jeg vil ikke glemme henne.

Alvorsord

Nå er hun gift og har to barn. Hun synes det er flott at de lærer av sine fire kristne besteforeldre om det som var en stor del av hennes identitet.
– I barns øyne er kristendommen en fantastisk idé. Det finnes et liv etter døden, det finnes noen som bryr seg om deg, ser deg, som du kan snakke med. Barna lurer av og til på hvorfor jeg ikke vil ha dette.
En dag kom den ene sønnen som er fem år med flere spørsmål om djevelen. Var djevelen blitt ond fordi ingen ba til ham? Kanskje ville djevelen bli snillere hvis han begynte å be til ham? Moren svarte: «Eh nei... Det tror jeg ikke du skal.»
– Jeg møter meg selv litt i døren. Jeg tror jo ikke på det, så det skulle ikke spille noen rolle for meg. Likevel foretrekker jeg at han sier «kjære Gud» og ikke «kjære Djevelen».
Hun tror at det kan stå en skaper bak eksistensen.
– Men hvis den noen finnes, synes jeg ikke det virker som han eller hun bryr seg så veldig om oss.
Hun drikker mer kaffe, og snakker videre om hvor mye elendig som har skjedd i menneskets historie, og hvor mye kontroll som utøves i Guds navn. Selv ble hun lei av en del lettvinte og til dels tåpelige svar hun ble presentert for. Hun mener utdannede prester i statskirken ikke ville framstilt verden så enkel.
– Men du tror ikke på statskirkeprestene heller?
– Nei, jeg tror ikke på Jesus og kristendommen lenger. Det er helt over. Jeg stiller meg åpen for at Gud finnes. Jeg håper nesten det, for jeg skulle gjerne sagt et par alvorsord til ham eller henne.