Les alt for bare 10 kr!

Flyktningen som krysset sitt spor

Flukt fra krig brakte åtte år gamle Saad Hashi til Norge. Nå står han bak et norsk gründereventyr innen familieveiledning.

Publisert 14. august 2020

Bombing. Minelegging. Fengsling.
Det er kulissene Saad Hashi (36) husker fra 30 år tilbake. Somaliland ville ut av unionen med Somalia og gjenvinne friheten som den nordlige landsdelen hadde hatt en generasjon tidligere. Men det kommunistiske militærstyret i Mogadishu ville ikke la det skje.
Saad var fem år da familien hans i all hast måtte flykte fra bombing og massakrer. De kom seg ut på landsbygda. I kaoset ble de splittet og mistet kontakten med hverandre.


Vettskremt

Saads far studerte i Egypt da krigen startet. Han var involvert i frihetskampen, og kunne ikke vende tilbake da krigen eskalerte. Han flyktet videre til Europa og fikk opphold som flyktning i Norge.
Saad kom til Norge på familiegjenforening. Da han landet på Fornebu, så han ut av vinduet og oppdaget at alt var hvitt.
– Det skremte vettet av meg. Det minnet meg om alle de nedbrente landsbyene jeg hadde sett, hvor alt var dekket av hvit aske. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg var kommet til en ny krigssone.


Hadde viljen

På grunn av krigen hadde ikke Saad fått muligheten til å gå på skole i Somaliland. Han kunne ikke lese og skrive. Ikke på noe språk. Nå skulle han som åtteåring begynne i andre klasse på Ila Skole i Oslo.
– De andre snakket norsk og engelsk. Jeg kunne ingenting. Jeg var helt utafor. Forsto ingen ting. Jeg satt der og manglet alle verktøy.
Saad bestemte seg for å bruke skoletimene til å lære å lese og skrive norsk, mens han brukte tiden hjemme til å gjøre det samme på somali.
– Det var en surrealistisk tid. Det var veldig få barn med minoritetsbakgrunn på skolen den gangen. Jeg var så sugen på å lære. Vise hva jeg kunne. Men i starten hadde jeg bare viljen. Og så hadde jeg heldigvis gymtimene. Der kunne jeg bruke kroppen. Gjennom fotballen fikk jeg markert meg.

ANNONSE

Løy og diktet

De første årene lengtet Saad tilbake til Somaliland. Ingen i Hashi-familien trodde de hadde kommet til Norge for å bli. De skulle bare være her til det hadde roet seg. En tanke som er vanlig blant folk som flykter.
Saad lærte seg norsk i løpet av et år. Plutselig begynte ting å skje. Han opplevde mestring og trivsel.
– Likevel diktet og løy jeg mye for å ikke skille meg ut. Jeg husker en gang vi skulle på leirskole i slutten av sjette klasse. Jeg måtte finne på en unnskyldning for å ikke bli med. Den egentlige årsaken var at det kostet penger og ble for dyrt for familien min. Jeg var lojal og ville beskytte foreldrene mine, ler Saad.
Han lærte mye om hvordan det er å føle seg fremmed, uansett hvor mye man vil det motsatte. Han prøvde alt han kunne å bygge bro fra sin egen identitet over til de han hang sammen med. Men det var ikke lett.

Vendepunktet

• I denne serien forteller vi ­historien til mennesker som plutselig må tenke nytt om virkeligheten.
Saad Hashi
Alder: 36
Bosted: Oslo
Familie: Singel, sønn på 11 år
Yrke: Daglig leder av Atlas Kompetanse
Utmerkelse: Kåret til «Årets gamechanger» i Norge
Hobbyer: Styrketrening, løping, fotballtrener for sønnens G11-lag

ANNONSE
Saad rett før ankomst til Norge. Foto: Privat

«Jeg brukte min styrke som flyktning».

Saad ser tilbake, og føler seg heldig. Foto: Erlend Berge

Vunnet i Lotto

For å føle seg ordentlig norsk, måtte Saad faktisk dra tilbake til Somaliland. Det skjedde da han var 15. Han dro for å besøke slektninger. Selv om det var blitt fred i landet, var det var en sjokkartet opplevelse.
– Det føltes som å ha vunnet i Lotto. Jeg så gutter på min egen alder som ikke hadde rent vann eller elektrisitet. Jeg tenkte på det trygge livet i Norge og innså hvor flaks jeg har hatt. Disse barna kunne vært meg.
Saad fikk akutt hjemlengsel. Lengtet etter å gå på McDonalds. Trene fotball. Sove i en behagelig seng.
– Tanken slo meg: Hva om passet mitt blir borte, slik at jeg ikke kommer meg tilbake til Norge? Tanken ga meg panikk! Jeg innså hvor vanvittig heldig jeg er. Dette er kanskje ikke så lett for andre i Norge å se for seg. Vi tar jo mye av det vi har for gitt. Men nå hadde jeg to land som jeg kunne sammenligne

En supermatch

I Somaliland forsto Saad Hashi fullt ut hvilke muligheter han selv hadde fått. Han ble overveldet av takknemlighet. Og han bestemte seg for å gi noe tilbake. Bruke egne erfaringer for å prøve å vise vei.
Drømmen hans hadde vært å bli fotballspiller. Etter hvert forsto han at selv om han trente knallhardt, var nåløyet bittelite. Av tusen tenåringer som satser, er det maks én som kommer seg til Tippeligaen.
Han innså at han måtte satse like hardt på skolen som på fotballen. Han gjorde det bra. Skaffet seg en bachelor i sosialantropologi. Og fikk jobb som flyktningarbeider i Oslo kommune.
– Der og da begynte jeg å se på oppveksten min med et nytt blikk. Mange av familiene og barna jeg møtte i jobben min ga meg flashbacks til de første årene i Norge. Jeg hadde vært i deres sko. Nå hadde jeg sjansen til å gjøre en forskjell for dem. Jeg forsto at jeg kunne jeg bruke historien min. For meg var det en fantastisk opplevelse å kunne hjelpe andre til å se alle mulighetene – i stedet for barrierene. Det var en supermatch.

Somaliland

Somaliland og Taiwan ble 1. juli enige om å åpne ambassader hos hverandre og utveksle ambassadører. De to landene, som ikke er anerkjent av FN, trosset dermed Kinas press mot alle stater som ser på Taiwan som en egen nasjon. Kinesiske myndigheter har fordømt avtalen mellom de to landene og beskyldt Taiwan for å «undergrave den territorielle integriteten til Somalia».
Somaliland erklærte seg i 1991 uavhengig fra Somalia etter en brutal krig mot diktatoren Siad Barre. (Vårt Land)

ANNONSE

Noe som manglet

I åtte år jobbet Saad Hashi som prosjektleder i kommunen. Han engasjerte seg i en rekke integreringsprosjekter. Ideen om å begynne for seg selv sprang ut av en følelse av at det var noe som manglet i flyktningarbeidet, særlig i kontakten mellom barnevernet og nyankomne familier.
– Jeg så hvordan mange flyktningfamilier var kjemperedde for norsk barnevern. De fryktet å bli fratatt barna sine. De hadde hørt om omsorgsovertakelser, men lite om de hjelpetiltakene som barnevernet tilbyr. Jeg tenkte på hvordan det var mulig å finne løsninger som bedret kommunikasjonen og skapte en gjensidig tillit. Jeg satte meg som mål å sørge for at flere familier fikk den hjelpen de trengte uten å være redde eller engstelige.
Det føltes utrygt økonomisk å starte på egen hånd. Saad var usikker på om han turte. Men sammen med en tidligere kollega fant han mot.
– Jeg brukte min styrke som flyktning. Jeg tenkte: Uten å risikere noe, er det ingen som skaper noe. Så spurte jeg meg selv: Hva har jeg egentlig å miste?

Barnevernet

Barnevernet i Norge hjelper flere barn enn før, men overtar omsorgen for færre. Dette viser tall fra Statistisk Sentralbyrå og Bufdir.
55.027 barn og unge mottok hjelp fra barnevernet i 2019. Det ble gjort 860 vedtak om omsorgsovertakelser.
Ved forrige årsskifte var drøyt 15.000 norske barn plassert utenfor hjemmet av barnevernet. 

Andelen familier i Norge som er fratatt omsorgen for barnet sitt, er omtrent like høy som andelen i Sverige, Danmark og Tyskland, skriver forskning.no. (Vårt Land)

Takknemlige familier

Sammen med Firdawsa Ahmed startet Saad Hashi Atlas Kompetanse, som tilbyr hjelpetiltak for familier med minoritetsbakgrunn.
– Vi har familier og barn som virkelig trenger hjelp. Og vi har en dyktig serviceinstitusjon som er til for å hjelpe dem. Spørsmålet var: Hvordan kan vi få dem til å møtes på en bedre måte? Kan vi komme med nye løsninger? Vi skjønte at det handler om tverrfaglig kompetanse. Det skaper tillit hos familiene vi veileder om vi behersker deres språk, forstår mekanismene i migrasjon og har barnevernsfaglig kompetanse. I dag har vi ansatte som behersker et tosifret antall språk.
Saad Hashi gleder seg over tilbakemeldingene han får fra takknemlige familier som har fått hjelp av barnevernet. Noen familier sier nå at de sprer positiv informasjon om barnevernet i sine miljøer.
– Det varmer hjertet mitt, fastslår gründeren.


Årets gamechanger

Atlas Kompetanse har også utviklet et hjem/skole-kurs for foreldre og lærere. Om lag halvparten av alle barn med kort botid i Norge fullfører ikke videregående skole. Når barn som kommer til Norge ikke har gått på skole i hjemlandet, er det mange år å ta igjen.
– Vi har laget et opplegg for foreldreinvolvering. Kontakten med skolen er ofte annerledes enn i hjemlandet. Vi hjelper foreldrene til å å få kunnskap om skolen, bli trygge i rollen sin og forstå de sosiale kodene – slik at de kan kommunisere bedre og bidra til at barna lykkes.
Atlas Kompetanse ble i 2015 kåret til «Årets gamechanger i Norge» av organisasjonen Reach for Change Norge. I 2018 ble Atlas rangert på topp tre i Ferds kåring av årets sosiale entrepenører, en hederspris til  selskaper som vil løse sosiale utfordringer i Norge.
I 2020 er Saad Hashi daglig leder for 15 ansatte. De har akkurat landet sin første rammeavtale.
– Vi var kjempeskremte da koronaen kom. Trodde vi måtte permittere. Men denne unntakstilstanden har gjort oss kreative ved å digiitalisere våre tjenester og vi har levert vårt beste resultat for 2020 de siste månedene.


Oppskrift på misnøye

Saad Hashi har brukt koronakarantenen til å henge mye med sønnen. Han er trener for 11-åringens fotballag. Han har også fått sving på sin egen form gjennom mange løpeturer. Å kunne løpe på gater og stier gir ham en enorm frihetsfølelse.
Gang på gang under intervjuet vender Saad tilbake til Lotto-følelsen det gir å leve i Norge:
– Jeg tror ikke alltid det er så lett for nordmenn å skjønne hvor heldige vi er. Vi er jo født her. Vi tror at dette er normalt. Men for meg som kommer utenfra, er det lettere å se det. Se at vi har vunnet hovedpremien i livet.
Saad Hashi mener det blir feil dersom den enorme levestandarden og friheten vi har her i Norge ikke resulterer i en takknemlighet som er like enorm:
– Den muligheten jeg har fått, den tar jeg ikke for gitt. For jeg vet om mange andre som ikke har fått den muligheten. Så det er mitt ansvar å bruke den.
– Hender det aldri at du ønsker deg mer?
– Joda. Hehehe. Men da ser jeg meg tilbake. Det er veldig menneskelig å ønske seg mer, men det er en oppskrift på misnøye. Så jeg lager meg øvelser hvor jeg takker for det jeg har. At jeg kan se og høre, for eksempel. Tenk på det!

Les også