Hit kommer moderne pilegrimer og mennesker som opplever at de er født med feil kjønn

Det var en kveld ved Mjøsa. En vandrer hadde funnet veien til Stensveen, en liten strandidyll der ekteparet Marion Arntzen og Harald Sundby bor. Her står døren står åpen for mennesker som kanskje ikke helt fyller normen:

– Det hadde vært veldig spennende å snakke med noen som er trans, sa pilegrimen den kvelden. De sto der en liten flokk. Arntzen, Sundby, en svensk venn av dem og pilegrimen.

Da hevet den røslige, skjeggete svenske røsten:

– Du kan fråga mig!

Fra jente til gutt

Kanskje husker du stedet fra et TV-program som gikk på NRK i 2010, Jentene på Toten. Googler du serien, finner du raskt ut at den handlet om ti transpersoner, men når vi kommer hit, egentlig for å snakke om pilegrimsherberget som de driver som 'attåtnæring', støter vi fort på et problem:

Stensveen er et såkalt ressurssenter for mennesker som trenger et fristed, noen å snakke med, eller å møte andre i samme situasjon. Men hva skal vi kalle målgruppen?

Da arbeidet startet på 1990-tallet var det menn som kom hit. De følte seg som kvinner, og ville ha hjelp.

Transvestitter het det den gang.

– Men de siste fem-seks årene har det vært en enorm økning i kvinne til mann, sier Marion Arntzen.

– Eller jente til gutt, er riktigere å si, retter Harald Sundby.

Helsevesenet bruker ordet 'kjønnsinkogruens' for å beskrive dette. Ordet har vært heftig debattert, men Marion mener det treffer, fordi dette er nettopp mennesker som opplever at de er i uoverensstemmelse med det kjønnet de er født som. Derfor unngår de å bruke ordet 'trans':

– Særlig i aktivistmiljøet er det noen grupper som bruker ord som transmann eller transkvinne. Men selv om de bruker det om seg selv, så synes vi fortsatt ikke at de har rett til å definere andre, sier Harald.

Annonsen

Stensveen er Haralds hjemsted, en villa på Kapp på Toten. Her har de en vikingbåt liggende i strandkanten, og en stor hage med et epletre som har sett det meste av forrige århundre. Da paret kom til Toten i 1993, hadde sørlendingen Marion lenge jobbet med brystproteser, men en dag fikk hun spørsmålet 'jobber du med transvestitter?'.

Det gjorde hun ikke, men da hun så en annonse der det sto 'er du trans?', ringte hun nummeret som sto der.

– Jeg spurte om jeg kunne hjelpe dem med noe, minnes hun.

Arbeidet med brystproteser er blitt til en stiftelse som ikke hjelper folk med utseendet. På Stensveen får folk som har utfordringer med kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk først og fremst noen å prate med.

---

Sommerserie: Herbergene

• Pilegrimsveiene går ofte gjennom norske bygder, der lokale ildsjeler har etablert overnattingssteder for pilegrimer.
• Møtet med vertskapene ved disse herbergene gjør ofte inntrykk på pilegrimene.
• Vårt Land har besøkt noen av herbergene, og i sommer kan du lese historien om dem, og møte noen av dem som tar i mot vandrerne.

---

Et dyp

– Til å begynne med møtte vi menn som kledde seg om. De var ikke drags, eller noen som bare likte å kle seg ut. Dette var godt voksne menn som hadde kjent på dette hele livet. De tok det ut i hemmelighet, ofte i veldig skam. Men behovet for å gjøre det overvant skammen, og vi fant snart ut at dette egentlig ikke handlet om det ytre. Det handlet om et dyp i mennesket, konstaterer Harald.

Også andre er velkomne hit. Sønner, døtre, venner og andre som kjenner målgruppen. Nylig var en bestefar her. Han hadde gått fra mann til kvinne og tok med barnebarnet sitt.

– De vil forklare hva det handler om, og vise at det ufarlig. Dette handler ikke noe mer om seksualitet enn hva det gjør for andre folk. Det handler om identitet, om hvem man er. Det er noe som har eksistert i hele menneskehistorien – det finnes ord for det i alle verdens land. Men det er samtidig sterke følelser knyttet til det – angst, skam, og frykt for avvisning. For noen betyr det også selvskading og selvmord. For hvis du ikke har noen møter deg? Hva skal du da gjøre? spør Marion.

Kastet ut

Kanskje fordi vi kommer fra Vårt Land, kommer hun raskt inn på hvordan kirker og menigheter møter målgruppen. Marion er ingen stor kirketilhenger, selv om de får holde julegudstjenester for kjønnsmangfold i Hoff kirke. Flere av de som kommer hit er blitt utstøtt fra familie og menighet fordi de har fortalt om hemmeligheten de bærer på:

– Jeg snakket nettopp med en ung gutt, en pinsevenn, som ble kastet ut hjemmefra fordi han føler seg som jente. De lever i middelalderen i tankesettet sitt, sier hun kompromisstløst, og mener de drives av skam.

Nå tar Harald ordet:

– Jeg tror det er totalt fravær av tanke og omsorg for barnet. De er opptatt av hva de andre skal si. Hva skal vennene våre, miljøet, bygda og ikke minst menigheten si? Og selv om det ikke er stuerent å si det høyt, så ligger det under i mange menigheter at man er i mot homofili, transseksualisme og alle mulige former for annerledeshet, fordi dette ikke regnes for å være i tråd med skaperverket.

De lever i middelalderen i tankesettet sitt

—   Marion Arntzen

Respekt

Skinntoleransen er hva de reagerer mot. Når vi ­later som vi aksepterer alt, men i praksis lukker vår egen sirkel:

– Å respektere hverandre er ikke å la hverandre være i fred, men å engasjere seg i hverandre, mener Marion.

– Men er løsningen alltid for alle å realisere den siden av seg som de kanskje har skjult?

– Nei, det kan være at angsten er for stor, at de ikke har krefter til det.

– Hva hvis de også vil noe ­annet, de bare vet ikke helt hva de vil mest?

– Hva tenkte du med spørs­målet, egentlig? spør Harald.

– Altså, møter dere dem bare med å si: «å må du åpne opp, og bli den du egentlig er?’»

– Nei, det sier vi aldri. Vi spør «hva ønsker du»? «Hvor vil du hen»? Vi skyver aldri, men vi ­begrenser heller ikke, sier Marion.

Hva hvis...?

Dette er ikke lette spørsmål, og mange som bytter kjønn vet ikke helt vet hva de vil, medgir Harald. Vi snakker om dilemmaene som oppstår. Hva med pinsevennen, gutten som opplevde seg som jente? Hva hvis han skifter kjønn, og så forelsker seg?

– Hvis jeg var ham, ville jeg bli litt forvirret: Ble jeg forelsket i en mann, ville jeg lurt på om jeg egentlig var homofil, og dermed tok et feil valg med å bli jente? Hvis jeg forelsket jeg meg i en jente, ville jeg lurt på om jeg hadde bommet i det forrige valget mitt?

– Du blander identitet og seksualitet. Man må ha en grunnaksept for at et menneske kan forelske seg i et annet menneske, der kjønn er underordnet. Hvis man kan akseptere at mennesker kan forelske seg i mennesker – også 'kjønner' vi ikke i det hele tatt – så blir ikke dette noe gærent. Men hvis man har det utgangspunktet at mann pluss kvinne er sant – og det er det fordi de kan lage barn – da blir det et problem. Men det behøver ikke være vanskelig. I noen tilfeller blir kjærligheten manifestert i et barn, andre ganger blir den ikke det. Men vi er ikke gitt noen fullmakter til å fortelle andre hva som er greit for dem, mener Harald.

Skjønt, det glipper lett, innrømmer Marion:

– Vi dømmer lett ut ifra hva vi ser, også glemmer vi å lukke munnen. Men respekt betyr jo 'å se på nytt', og derfor synes jeg det er bra at det kommer pilegrimer hit, folk av alle slag. Noen sitter bare og koser seg under epletreet, noen spør om de kan lese bøker, noen er trøtte og går og legger seg. Men det har også vært mange spennende møter mellom pilegrimene og denne gruppen, og vi opplever at mange får nye perspektiv.

Øyeblikket

Spanjolen, komponisten, den tyske psykologen. Mange pilegrimer har bodd her, og ekteparet forteller om dem. Ofte ser de hagen, der vi sitter akkurat nå, med nye øyne, forklarer Marion:

– De beskriver detaljene på en måte som ikke andre gjør. De forteller om en blomst, eller en bekkelyd. Jeg føler de lever i øyeblikket – minuttene – og ikke i døgnene. De er ikke i Trondheim enda, de er heller ikke hos oss, men de er akkurat der de setter ned foten. Selv om de er slitne, så tenker de ikke på senga, for da mister de motet, men de holder motet oppe ved å sette en fot foran den andre.

Hun tror reisen som gjør noe med dem, mens Harald mener det også handler om forventningen til reisen. Pilegrimene i vår tid, har et annet mål enn hva en pilegrim i middelalderen hadde, gjetter han:

– De strevet jo etter å komme fram, og hadde en religiøs tro på at å nå det hellige stedet hadde noe i seg. Da ble selve pilegrimsreisen en asketisk reise som man kunne stå i, med sykdom og såre føtter. Men det moderne mennesket har i liten grad det perspektivet, de er opptatt av å være underveis.

– Men mange av de som dere jobber med her på Stensveen har vel snarere et ønske om å komme fram?

– De er jo på vandring de også. Dette er ofte et bilde vi bruker. Hvor langt vil du gå, kan vi spørre? sier Marion.

Valget

– Det kan være en vandring i et liv som er litt kronglete, legger Harald til, og mener de kan lære av den moderne pilegrimens innstilling, om at veien blir målet:

– For man vet egentlig ikke hvor man skal, man finner ut av ting underveis, sier han, og forklarer at når noen tar kontakt med dem, og sier at de har tatt noen valg, så får de høre at de ikke kan sette livet sitt på vent, selv om de har bestemt seg for å gjennomføre en hormonbehandling. De kan ikke bare tenke på hvor de er om fem år, og at det da skal bli bra.

Valget har de også til felles med pilegrimen, mener ekteparet. Vet de ikke helt hvor stien fører, finner mange av gjestene på Stensveen en ro når de endelig fatter en beslutning:

– Også pilegrimen tar et aktivt valg, når de velger å la bilen stå, og begynne å gå. Og det slår meg at folk som er vokst opp i et velstandsland, og som tar den beslutningen besitter en drivkraft som mange andre ikke har, avslutter Harald.