Olemic Thommessen opplevde stormkast i politikken. Men besøk fra Dalai Lama var vanskeligst av alt

Året før Olemic Thommessen forlater politikken advarer han mot å få en bortskjemt generasjon som tar demokratiet for gitt. Han vil også ha mer snakk om «upersonlig kristendom».

Reportasje

I fire og et halvt år var Thommessen stortingspresident, Norges høyest rangerte politiker. Han måtte gå av etter en storm, men opplevde også flere:

– Dalai Lama-besøket? Ja, det er den vanskeligste og mest ubehagelige situasjonen jeg har vært i. Det innrømmer jeg gjerne, forteller Thommessen når han erindrer hjemme i stuen på Maihaugen på Lillehammer.

Mye kjeft og kritikk kom, fra kommentatorer, demokratiaktivister og politikerkolleger den våren for seks år siden. Han hadde selv ledet Tibet-komiteen få år tidligere og vært kvass røst mot kinesisk undertrykking av demokrati.

Men som Stortingets president, ville han altså ikke ta imot Dalai Lama, Tibets åndelige leder, frihetssymbol og nobelprisvinner.

– Den beslutningen har vært den aller vanskeligste for meg i politikken, erkjenner han.

Takker snart av. Snakker ut om politikk – og kjøret

Neste høst bærer det ut av politikken for godt, etter nær 20 år tar ikke Høyre-profilen gjenvalg. For første gang forteller Thommessen om hvordan han personlig opplevde kjøret da han ble kastet som stortingspresident.

I dette intervjuet med Vårt Land snakker Thommessen også om:

• Hvordan «lettvintheter» tar makt i politikken.

• At kristendommen er hans «religiøse morsmål».

• Hvordan skepsis mot Frp ble gjort til skamme.

Bor på kulturplass – og ringer til pinse

– Jeg har buksa full av ting å gjøre fremover. Problemet blir heller at jeg blir i beit for tid etter tiden på Stortinget, sier Thommessen på tunet på Maihaugen.

Bare et gjerde skiller til Lillehammers store friluftsmuseum. Han er nå den femte i kulturfamilien som bor på det som først var en husmannsplass, men nå nesten er en kultursamling i seg selv:

Utover det gamle, påbygde tømmerhuset  han selv bor i, opprinnelig fra Heidal, omkranser en rekke mørkebrune trebygninger plassen. Thommessen trekker i snora til klokketårnet ved et av sidehusene, det brukes ved anledninger.

– Vi ringer inn til pinse – og til jul, forteller han.

Drev demokratikamp – men Dalai Lama-besøk satte ham i skvis

I kulturpolitikk – og kamp for å sikre demokrati – har Thommessen satt politiske merker. Men om Tibets frihet ble han selv altså satt på prøve i 2014.

I kampen for menneskerettigheter i Tibet hadde han selv truffet Dalai Lama to ganger. Og sammen med Erna Solberg brukt spørretimen for å presse rødgrønn regjering om menneskerettigheter i Kina.

Men Norges forhold til Kina var blitt iskaldt etter nobelprisen til Liu Xiaobo. Og Thommessen var blitt stortingspresident.

– Hvordan var den rollekonflikten?

– Da Tibet-komiteen fant ut at de ville invitere Dalai Lama til Norge, var jeg kjent med at Utenriksdepartementet over tid hadde lagt mye arbeid i å normalisere forholdet til Kina. I kinesernes rangering var jeg Norges fremste etter Kongen. I Kina er det utenkelig at en person i en slik rolle ikke også har betydelig makt og er en representant for landet.

– Jeg måtte ta stilling. Fra kompetente miljøer var tilbakemeldingen at om jeg møtte ham, ville det sette arbeidet for normalisering helt ut av spill og kanskje holde oss i fryseboksen i ti år til.

«Hva er viktigst? Hensynet til landet eller min oppfatning?»

Et 30-talls stortingsfolk møtte nobelprisvinneren fra 1989 – president Thommessen ikke. Var det en feilvurdering av ham? Det er mulig, erkjenner Thommessen nå og gir sin versjon av det vanskelige valget:

– Hva var viktigst? Hensynet til landet eller min oppfatning? Jeg kom til at det beste for landet var at jeg ikke møtte ham. Men det var nok en feilvurdering at jeg uttalte meg offentlig. Jeg kunne gjort som andre – som Aps leder – ikke sagt noe. Men i stedet sa jeg det som det var: At det var uklokt å møte Dalai Lama, av hensyn til reaksjonen fra kinesiske myndigheter.

Han omtaler reaksjonene som «voldsomme» og i sosiale medier som «lite hyggelige». Men det kalde forholdet til Kina skadet etter Thommessens syn en rekke viktige områder:

– Et av de aller største landene ville ikke snakke med oss, overhodet. Saken handlet ikke om norsk laks, men mulighet for norsk dialog om eksempelvis klima og vaksiner. I senere møter med kinesere fikk jeg grunn til å tro at faren for en sterk reaksjon ved å møte ham, var riktig. Det trøstet meg litt, for å være helt ærlig.

---

Olemic
 Thommessen

  • Alder: 64 år.
  • Født på Lillehammer i Innlandet.
  • Døpenavn: Olaf Michael
  • Ble valgt til stortings- president i 2013. Ble gjenvalgt med få stemmers overvekt i 2017, men gikk av mars 2018.

---

Politisk kulturmann – turnerte som skuespiller

Thommessen «var vokst opp med» at han skulle overta familiestedet på Maihaugen. Etter jusseksamen i 1983 ble han advokatfullmektig på Lillehammer og havnet i kommunestyret for Høyre rett før Lillehammer OL ble jobb nummer én i lokalpolitikken. I studietiden hadde han turnert som skuespiller.

– Det var liksom sommerjobben. Vi spilte gjerne barneteater og vi opptrådte under festspill i Bergen, Molde og Harstad.

Foran vinter-OL var Thommessen seremoniansvarlig i Lillehammer Olympiske organisasjonskomité (LOOC) – en nøkkelposisjon i de scenene som sitter fast i norsk hukommelse.

Før politikken tok ham, ledet han Lillehammer Amatørteater i en årrekke. Tilbygget til huset på Maihaugen rommer forøvrig et eget stort lokale, med scene, lerret, flygel – og plass til en stor gruppe publikum.

– Er du politiker eller kulturmann?

– Jeg er nok kulturmann. Men en kulturmann som driver med politikk, svarer Thommessen.

Historisk: Premiere på eget skuespill – i Stortinget

Denne dobbeltpraksisen ble til noe historisk også: Knapt før eller siden har noen stortingspolitiker fått satt opp sitt eget skuespill, i Stortingets eget bygg.

Vinteren 2007 var det urpremiere for Thommessens enakter «Utvalgt» – fremført av skuespillere fra Det Åpne Teater. Temaet? Omstridt bioteknologi, mens endringer i lovverket da var til behandling.

Stykket handlet om å være utvalgt til å bli hjelpesøsken eller «donorsøsken», født for å avgi eksempelvis benmarg til en syk bror. Den omstridte «Mehmet-saken» få år i forveien, var bakteppet.

– Hvorfor ville du gjøre teater av dette?

– Kunsten gir et annet rom enn politikken gjør. Der må du innestå for alt. I skuespillet kunne jeg personifisere problemstillingen: Hvordan kunne det arte seg å bli født for å bli medisin for en annen? Svaret på det er ikke opplagt, for dette kan også bli: Tenk så fantastisk at jeg kunne ha en rolle i å hjelpe en annen til et godt liv.

---

Olemic Thommessen

  • Thommessen ble for første gang innvalgt som fast stortingsrepresentant i 2001. Fra da og i 12 år fremover satt han i det som i dag er Familie- og kulturkomiteen.
  • Thommessen var dermed Høyres kulturtalsmann i tre perioder.
  • I dag sitter han i Kommunal- og forvaltnings- komiteen, som blant annet har ansvaret for integrasjonsspørsmål.
  • Thommessen har en lang karriere i kulturlivet bak seg. Og kommer fra en familie med sterke røtter i kulturliv og presse.

---

Sjekket NRKs påskemeny – der var det slapt kristen høytid

En aprildag i 2012 overrasket Høyres talsmann for kunst og kultur med da gå løs på NRKs påskemeny i Stortingets spørretime. For den sjangeren var liksom noe helst KrF-politikere praktiserte tiår i forveien. Thommessen konfronterte Aps kulturminister den gang med mangelen på religiøse programmer i høytiden.

– Hvorfor brydde du deg med dette?

– Påskekrim er fint, men vi har en kristen kulturarv det er viktig å ta vare på. Selv om politikere skal holde fingrene unna redaksjonelt innhold, har en statsfinansiert allmennkringkaster en viktig rolle. Mange i dag vet faktisk ikke hvorfor vi feirer påske.

«Upersonlig kristen» – det må vi snakke om

Thommessen går løs på «svakheten» i debatter om kristendommen i det norske samfunnet: At man ofte ikke klarer å skille mellom det å føle religiøs tilhørighet – og det å ha en personlig tro. Det inntas for ofte demonstrativ avstand til kirkelige symboler og det som har sammenheng med religion, fordi man selv føler at man selv ikke har noe trosperspektiv.

– Vi har begrepet «personlig kristen». Vi snakker aldri om å være «upersonlig kristen». Det burde vi snakke mer om. For meg er kristendommen mitt religiøse morsmål. Det er et språk jeg tror jeg kan, og som setter meg i stand til å forstå det religiøse perspektivet i samfunnslivet og i andre religioner. Det ligger en enorm rikdom i språk, kultur, musikk – i vårt eget tankesett – i å ha et avslappet forhold til religionen.

Fremtidsfrykten: En generasjon «bortskjemt» om demokrati

– Hvordan opplever du at politikk over tid har endret seg?

– Krigsgenerasjonen er i ferd med å dø ut. Og det er både Europas og Norges nye utfordring, svarer han og tegner et dystert bilde:

For generasjonen som voktet forståelsen av demokrati, grunnleggende verdier og samarbeid, erstattes nå av en ny generasjon som tar alt dette for gitt.

Vi snakker aldri om å være «upersonlig kristen». Det burde vi snakke mer om.

—   Olemic Thommessen

– Eksempelvis har vi ingen stor diskusjon om ytringsfrihet. For alle er jo enige om det. Og nå snakkes det altså om liberale demokratier – og illiberale demokratier. Det ville aldri vært ordbruken i 2001. For alle demokratier er jo av natur liberale.

I Thommessens tid som stortingspresident etablerte Stortinget Norsk institutt for menneskerettigheter (NIM). Fra ham og presidentskapet ble det drevet aktiv demokratistøtte overfor Ukraina og Georgia. Det er et arbeid som er havnet under presseradaren, men som Thommessen får påskjønnelser for.

– Det er helt maktpåliggende at vi får ny debatt om demokratiet. Også her hjemme kommer det nå en generasjon som er så bortskjemt om verdiene. Vi kan fort møte ubehagelige, nærgående spørsmål også her, advarer han.

«Slipper man unna med lettvintheter, så kommer det flere»

Etter to år i rikspolitikken gir han en krass analyse av krefter som dytter på politikerrollen. Visst var det rått før også. Men nå gjør sosiale medier «på kanten av redaktørplakaten og det seriøse» en stor forskjell.

– Dessuten løper reportere mer i flokk, ikke bare når det er «høstjakt» om makten, men også i helt vanlige saker.

At mediehus «dessverre» er presset, bekymrer ham: Journalister skal levere i hurtigtempo og skaper en ny lettvinthet. Flere av journalistene blir «fryktelig lettlurte»: De tar imot, skriver – og setter punktum der.

– Det politiske miljøet vil alltid være et speilbilde: Dels av hva man tror velgerne tenker – og dels av hvordan mediene opptrer. Men det vi nå ser er dette: Slipper man unna med lettvintheter, så kommer det flere lettvintheter fra politikere. En opposisjon i 2001 måtte være mye mer kritisk og forsiktig med utspill enn i dag. Medienes rolle i å avkle utspill, er blitt langt svakere.

Statsminister Erna Solberg? Det så han ikke komme

I Høyre er det bare kollegene Erna Solberg og Trond Helleland som har lenger fartstid på Tinget enn Thommessen.

– Da du første gang møtte Erna Solberg, slo det deg da at hun kunne bli Norges statsminister?

– Nei.

– At hun skulle bli det til slutt, hadde jeg ikke sett for meg. Men hun imponerer med måten hun har løst det å samarbeide på. Måten vil feste seg i norsk politikk i lang tid. Vi vil nemlig få flere mindretallsregjeringer enn flertallsregjeringer i årene foran oss. Det politiske spriket mellom deltakerne vil være større enn vi har vært vant til, spår Thommessen.

– Har samarbeidet med Frp gjort Høyre bedre eller verre?

– Da vi gikk i regjering med Frp, var jeg veldig, veldig skeptisk. Jeg var ikke glad for dette. Men etter årene som er gått, skal jeg spise det i meg. Skepsis er gjort til skamme, selv om sider ved Frp kanskje ikke er så kledelige. At flere borgerlige partier klarte å samarbeide, kan ha snudd oppfatninger blant velgere. Det er der Erna har tatt lokket av noe: For partiene har fått rom til å markere og være seg selv.

Dette ønsker eks-presidenten å bli husket for

– Hva ønsker du å bli husket for?

– At jeg var en som har omsorg for kulturlivet og at jeg brakte den omsorgen inn i kulturpolitikken, svarer han og nevner de merkene som ble satt i perioden som stortingspresident:

Et menneskerettighetssenter som kom på plass, demokratibygging i Ukraina og ikke minst: 200 års jubileet for Grunnloven – feiret stort og bredt i 2014.

Snakker om avgangen – eget fjes på forsidene i ukevis

Men i mars 2018 skygger noe ganske annet for nettopp dette: Bølger av kritikk og til slutt mangel på tillit gjorde at Thommessens tid som stortingspresident var ute. På tre år økte prislappen for Stortingets byggeprosjekt i Prinsensgate 26 fra 1,1 til 2,3 milliarder. Byggeskandalen felte den øverste politisk ansvarlige blant de folkevalgte.

– Hvordan opplevde du dette?

– Jeg har egentlig ikke så mye å si om dette, svarer Thommessen, men snur om og gir noen av opplevelsene fra det han kaller «seks uker med jakt fra pressen».

– Som stortingspresident har man litt ekstra service, og hver morgen da jeg kom på kontoret lå rundt 12 dagsaviser bortover bordet. Det er klart: Det er en litt spesiell opplevelse når det, uke etter uke, er ditt eget fjes du ser der.

Trykket ble tøft. Han mener utviklingen i saken fulgte alle trinnene i «jaktøvelser».

– Å gå ut i Vandrehallen den gang, var ikke særlig gøy. Men det var en rar opplevelse da det var Sylvi Listhaugs tur noen uker senere, bemerker han.

«Som en spist kongle for et ekorn»

Da det var stortingsmøte om mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug som justisminister, satt han i salen. I Vandrehallen utenfor kokte det etterpå.

Thommessen kjente på stemningen fra kjøret tidligere i måneden.

– Jeg stålsatte meg, intuitivt. Men utenfor salen var jeg da like interessant som en spist kongle for et ekorn. Ballen var tatt videre til Listhaugs sak.

Han poengterer at han ikke vil bagatellisere saken om overskridelsene, men bemerker at «ingen har interessert seg for bygget etter at jeg gikk av».

– På en måte var opplevelsene også en personlig erfaring: Du kan gå på kurs i krisehåndtering til du blir grønn, men du klarer ikke forestille deg hvordan det er når det virkelig braker løs. Men jeg sov om natten. Og i ettertid tror jeg at jeg personmessig taklet denne perioden ganske brukbart.

– Var det noe du burde gjort annerledes?

– Jeg tror ikke det. Men det var ikke noe gøy, jeg ville heller gått av på en hyggeligere måte. Du kjenner deg selv bedre enn du gjorde før en slik runde. Og saken står litt i veien for en presidentperiode med mye positivt.

Dyrker brennenesler, kultur – og nye veier i livet

I skråningen utenfor hovedhuset står prestekrager og kraftige rødkløvere tett i tett. Thommessen har samlet frø til å så mer slik eng. Nedenfor dyrker han artisjokker og har et drivhus der melonplanter reiser seg opp. Innimellom fargerike blomsterbed, gir han også ly for planter man gjerne ikke liker.

– Jeg har et eget brennenesleprosjekt, forteller han.

Han tørker dem – for å ta vare på gammel kultur. Fibrene i plantene skal nemlig skilles ut. Akkurat som fra lin skal de bli til å lage stoff, slik man laget klær for flere hundre år siden.

– Hva skal du gjøre etter politikken?

– Mye ligger i løypa, både skriving, teater og styreverv. Jeg har veldig mye ugjort på kulturfronten. Nettverk fra kulturlivet har begynt å våkne, de river og sliter litt i meg. Jeg går i alle fall ikke av for å bli pensjonist.

LES OGSÅ:

Trine Skei Grandes oppgjør med KrF i stort intervju: Ikke slik at noen har moral og andre ikke

Aps Marianne Marthinsen gir seg på Stortinget: «Skulle ønske at Trond Giske satte partiet først»

Slik var reaksjonene den gang Dalai Lama besøkte Norge

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje