Ved grinda oppstår de beste samtalene

Det kimer i klokker, og en tettvokst hårball av en hund kommer i fullt firsprang mot oss. Den setter snuten mellom plankene i gjerdet og ser forventningsfullt opp. Vi har ankommet det gamle småbruket høgt oppe i lia i Gudbrandsdalen, men det er umulig å snike seg usett inn på tunet. Snart dukker også ekteparet Gjertrud og Alv Lillelien opp ved grinda.

I år holder Borkerud stengt for gjester, fordi vertskapet er i risiko­gruppen. De er redde for å bli syke av koronaviruset, men gleder seg til å åpne igjen neste år. Like fullt er det godt å ha et hvileår, medgir Alv og smiler:

– Men det må du ikke si, for da tror de at vi er gamle!

I dypet

Alv vil vise oss noe, et sted han er ekstra kry over. 80-åringen beklager seg over at han er dårlig til beins, men han tar stokken fatt, og etter at vi har gått langs en åkerkant i et par ­minutter, forsvinner han i forrykende tempo ned en bratt bakke.

Føttene kjenner hver meter av stien. Vi hører bråket fra en foss, og under oss åpenbarer det seg en kulp. Ingen vet hvor dyp den er, men er du tøff, hopper du fra en stein 8,5 meter over vannflaten.

Fjellvannet svaler godt når sola steiker. Fra bunnen av Gudbrandsdalen og opp til Borkerud er det flere hundre høydemeter, og ikke sjelden er badeplassen det første gjestene spør om. Ryktet går – det er til og med nevnt i tyske guidebøker for pilegrimer.

---

Sommerserie: 
Herbergene

• Pilegrimsveiene går ofte gjennom norske bygder, der lokale ildsjeler har etablert overnattingssteder for pilegrimer.
• Møtet med vertskapene ved disse herbergene gjør ofte inntrykk på pilegrimene.
• Vårt Land har besøkt noen av herbergene, og i sommer kan du lese historien om dem, og møte noen av dem som tar i mot vandrerne.
• LES OGSÅ: – På Haug starter de herberge i bestemors ånd

---

Her bader de besøkende ved Borgerud gård. Badeplassen er så populær at den har blitt nevnt i tyske guidebøker for pilegrimer

Det er et problem at så mange kirker langs leden er stengt

—   Gjertrud Lillelien

Fjøskapell

Også en annen ting gjør at gården skiller seg ut. Her finnes et eget kapell. Det ligger i et lite fjøs fra 1600-tallet, hentet fra nabogården til den plassen der Alv vokste opp – i Bøverdalen lenger nord. Han hadde vondt av at det sto og forfalt, og fikk hjelp til å frakte og flytte de store stokkene. Deretter satte han det opp – av egen kraft.

Kapellet skulle gi vandrerne noe de ofte etterlyste.

– Pilegrimene forteller ofte at de har gått til kirken nede i dalen­, men at den ikke var åpen. Dette opplever de mye langs veien­. Det er et problem at så mange kirker langs leden er stengt, sier Gjertrud.

Innendørs er det små benker med saueskinn på, og det henger­ ikoner, flere har en personlig historie, gaver fra mennesker som ekteparet har møtt gjennom årene.
Kapellet er et sted for bønn og stillhet, og enkelte grupper har morgenbønner og kveldsbønner her.

Det er ikke noen tvang å gå innom her, forteller Gjertrud, men hun vil at det skal være en mulighet. Så forteller hun om en kvinne – en ‘vestkantfrue’ som hun sier med største varme, som hadde fortalt at hun ikke var religiøs. Da hun skulle gå igjen neste dag, fulgte Gjertrud henne ned til grinda, og kvinnen tittet likevel innom kapellet. Gjertrud ble igjen ute og luket i bedene.

– Hun ble der inne lenge. Og da hun kom ut igjen, sa hun til meg: 'Du vet at jeg sa til deg at jeg ikke er religiøs. Men man blir det der inne'.
Gjertrud tenker litt før hun sier:

– Folk er ikke så overflatiske som vi iblant tror. Det ligger noe dypt i oss alle. Og det er ikke tilfeldig når noen går leden, fremfor en fjelltur, sier hun.

– Pilegrimen vil noe mer

Pilegrimene bor enten på langloftet, i stabburet eller på fjøset. Alv har satt opp alle de gamle husene, mens Gjertrud har dyrket frem kjøkkenhagen mellom våningshuset og fjøset, der gjestene plukker seg grønnsaker. På kvelden kan de hvile slitne føtter mens de ser utover dalen, og når de skriver i gjesteboken, kommer det ofte små betraktninger om naturen. Vandrere får et helt annet forhold til reisen sin enn de som reiser med bil, mener ekte­paret.

Men hvem er egentlig en ­pilegrim?

– Jeg har definert det på den måten at det er en som går leden, og som har et forhold til den. Pile­grimen vil noe mer enn bare å gå en tur, sier Alv.

‘Noe mer’ kan bety mye. Noen går for naturen, historien og opplevelsen. Noen går fordi de har vært nødt til å stoppe opp i livet sitt.

Gjertrud sier få ting er viktigere enn å gi gjestene en varm velkomst, og å si ha det på en god måte. Om det ikke snakkes så mye ellers, gjør det at de opp­lever at de blir sett. Og når de neste­ dag går ned til grinda sammen, og Gjertrud og Alv vinker dem farvel, så er det ofte at gjestene likevel sier både litt og mye om hva de går og grubler på langs veien. Ekteparet ser det som sin jobb å lytte.

Klostererfaringer

Det er klostertradisjonen som har inspirert dem til å sette gjestfrihet så høyt. Både Alv og Gjertrud har vært lærere, og da Gjertrud fikk et stipend med tanke på å lage et promoteringsprogram for fransk i skolen, dro hun på en rundreise i Frankrike. Hun bodde i kloster, og møtte flere steder ulike valfartstradisjoner. Slik ble hun kjent med hva pilegrimsvandringer handlet om.

Alv forteller på sin side om et benediktinerkloster han besøkte­ i landsbyen Cotignac i Sør-Frankrike. Han husker fortsatt møtet med den gamle priorinnen, hvor godt han ble tatt i mot, og hvor klok hun var.

I de århundregamle reglene som slike klostre følger, står gjestfrihet helt sentralt.

– Du skal bli tatt imot som om du var Jesus selv.