Les alt for bare 10 kr!

Nok nød til alle

I ti år har hun kjempet for at asylsøkere skal få rettferdig behandling. Nå blir Ann-Magrit Austenå assisterende kirkeverge i Oslo. Men 
rettsikkerheten i Guds dom, den synes hun virker dårlig.

Publisert 09. juli 2020

Generalsekretæren i Noas – Norsk organisasjon for asylsøkere, åpner døra ut mot den travle Torggata i Oslo. Hun introduserer seg selv og rekker fram hånda.

– Tar du meg i hånda? spør jeg.

– Vi har antibac oppe, svarer Austenå.

Etter to sekunders nøling får jeg min første ordentlige håndhilsen siden mars.
Både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda ligger i nærheten. To nåløyer for asylsøkere som ønsker beskyttelse i Norge, og to instanser som ofte får kritikk for sin behandling av asylsøkere.

Det er slike kamper Ann-Magrit Austenå har stått i de siste ti årene. På kontorveggene bugner det av avisutklipp og papirer. Siden hun kom til Noas har navnet hennes stått på trykk over 1100 ganger i norske aviser. Det er inkludert de nesten 200 gangene det litt uvanlige navnet hennes er skrevet feil. Navnet er inspirert av Johan Falkbergets hovedkarakter i «Nattens brød», An-Magritt.

Snart skal avisutklippene ned fra veggene. I oktober blir hun assisterende kirkeverge i Oslo. Den norske kirke er ikke et ukjent sted for Austenå.

Frigjører

Oppveksten i KFUK/KFUM og i en romslig menighet i Ås i Akershus lærte unge Ann-Magrit at kristen tro var uløselig knytta sammen med sosialt engasjement. For å forklare den første gnisten til samfunnsengasjementet hennes, drar Austenå linjene tilbake til speideren.

– KFUK/KFUM hadde et sterkt fokus på å ha et større perspektiv enn bare innenfor våre små sirkler. Det har vært viktig for meg. Jeg var jo tenåring på 70-tallet, og da var man opptatt av frigjøringsteologi og sosialt engasjement. Jeg ble helt sikkert preget av det.
I ungdomstida så Austenå på Jesus som en frigjører.

– Jeg har alltid tenkt at tro og kristen identitet er noe frigjørende som gir trygghet.
I studietida var Austenå nysgjerrig på ulike kristne miljøer. Hun forteller om samlinger med Ungdom i Oppdrag og andre frikirkelige miljøer «hvor de trodde på underordning». Det harmonerte dårlig med kristendomsforståelsen til Austenå.

– Jakten på absolutter har alltid skremt meg. Hva man absolutt ikke kan og hva man absolutt ikke må. Og «hvis man ikke gjør slik så går det riktig ille». Det har skremt meg. Jeg har aldri akseptert at det er noe jeg trenger å forholde meg til, sier hun.

– Men tenker du det finnes noen absolutter?

– Menneskelivet er absolutt. Men med det mener jeg ikke at ethvert påbegynt liv er ukrenkelig. Jeg husker jeg var i Zimbabwe, og så mengder av utsulta, enormt fattige unger langs veien. Der var det en frikirke som hadde satt opp et skilt med en tekst om beskyttelse av det ufødte liv. Så tenkte jeg: «Milde himmel, her er det så mye født liv å ta vare på, og så skal du bruke kreftene på ufødt liv.»

Menn som ønsker å begrense kvinners tilgang til fri abort, provoserer Austenå. Da begrenser man noe som ikke rammer en selv, mener hun.

– Jan Egeland etablerte uttrykket: Det er nok nød til alle. Jeg forstår ikke den voldsomme, kristne opptattheten av en absolutt grense mot abort.

ANNONSE

Logg inn for å lese videre

eller

Ikke abonnent?

Nå kan du lese Vårt Land digitalt i 10 uker for 10 kr*

10 uker - 10 kr

*Abonnementet er løpende og kan sies opp når som helst. Etter prøveperioden fornyes det automatisk til rabattert pris kr 199 per måned.

Les også