Nok nød til alle

I ti år har hun kjempet for at asylsøkere skal få rettferdig behandling. Nå blir Ann-Magrit Austenå assisterende kirkeverge i Oslo. Men 
rettsikkerheten i Guds dom, den synes hun virker dårlig.

Min tro

Generalsekretæren i Noas – Norsk organisasjon for asylsøkere, åpner døra ut mot den travle Torggata i Oslo. Hun introduserer seg selv og rekker fram hånda.

– Tar du meg i hånda? spør jeg.

– Vi har antibac oppe, svarer Austenå.

Etter to sekunders nøling får jeg min første ordentlige håndhilsen siden mars.
Både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda ligger i nærheten. To nåløyer for asylsøkere som ønsker beskyttelse i Norge, og to instanser som ofte får kritikk for sin behandling av asylsøkere.

Det er slike kamper Ann-Magrit Austenå har stått i de siste ti årene. På kontorveggene bugner det av avisutklipp og papirer. Siden hun kom til Noas har navnet hennes stått på trykk over 1100 ganger i norske aviser. Det er inkludert de nesten 200 gangene det litt uvanlige navnet hennes er skrevet feil. Navnet er inspirert av Johan Falkbergets hovedkarakter i «Nattens brød», An-Magritt.

Snart skal avisutklippene ned fra veggene. I oktober blir hun assisterende kirkeverge i Oslo. Den norske kirke er ikke et ukjent sted for Austenå.

Frigjører

Oppveksten i KFUK/KFUM og i en romslig menighet i Ås i Akershus lærte unge Ann-Magrit at kristen tro var uløselig knytta sammen med sosialt engasjement. For å forklare den første gnisten til samfunnsengasjementet hennes, drar Austenå linjene tilbake til speideren.

– KFUK/KFUM hadde et sterkt fokus på å ha et større perspektiv enn bare innenfor våre små sirkler. Det har vært viktig for meg. Jeg var jo tenåring på 70-tallet, og da var man opptatt av frigjøringsteologi og sosialt engasjement. Jeg ble helt sikkert preget av det.
I ungdomstida så Austenå på Jesus som en frigjører.

– Jeg har alltid tenkt at tro og kristen identitet er noe frigjørende som gir trygghet.
I studietida var Austenå nysgjerrig på ulike kristne miljøer. Hun forteller om samlinger med Ungdom i Oppdrag og andre frikirkelige miljøer «hvor de trodde på underordning». Det harmonerte dårlig med kristendomsforståelsen til Austenå.

– Jakten på absolutter har alltid skremt meg. Hva man absolutt ikke kan og hva man absolutt ikke må. Og «hvis man ikke gjør slik så går det riktig ille». Det har skremt meg. Jeg har aldri akseptert at det er noe jeg trenger å forholde meg til, sier hun.

– Men tenker du det finnes noen absolutter?

– Menneskelivet er absolutt. Men med det mener jeg ikke at ethvert påbegynt liv er ukrenkelig. Jeg husker jeg var i Zimbabwe, og så mengder av utsulta, enormt fattige unger langs veien. Der var det en frikirke som hadde satt opp et skilt med en tekst om beskyttelse av det ufødte liv. Så tenkte jeg: «Milde himmel, her er det så mye født liv å ta vare på, og så skal du bruke kreftene på ufødt liv.»

Menn som ønsker å begrense kvinners tilgang til fri abort, provoserer Austenå. Da begrenser man noe som ikke rammer en selv, mener hun.

– Jan Egeland etablerte uttrykket: Det er nok nød til alle. Jeg forstår ikke den voldsomme, kristne opptattheten av en absolutt grense mot abort.

Renske opp i Stortinget

I årene Austenå har vært i Noas, har asyl-virkeligheten forandra seg mye. Austenå er stram i blikket når hun forteller om hvilken retning hun opplever at samfunnet går i. Hun har særlig en høne å plukke med norske politikere.

– Jeg opplever at politikerne er interesserte i at det skal komme færrest mulig til Norge. Punktum. Det har blitt en klar mistenkeliggjøring av asylsøkere, sier Austenå.

Det gjelder å holde tunga rett i munn når man skal snakke om fagfeltet til Ann-Magrit Austenå. Den byråkratiske strukturen til utlendingsforvaltningen er komplisert.

– Det er et komplekst område. Det verste er at en brøkdel av representantene på Stortinget, som er med på å vedta stadig nye innstramminger på feltet, kjenner konsekvensene av vedtakene de gjør. Hvordan de rammer enkeltmennesker, sier Austenå.

Det gjelder å framstille asylsøkere som mennesker som ikke har behov for beskyttelse, opplever hun. Likevel får 70 prosent av asylsøkerne som kommer til Norge innvilget asylsøknaden.

– I de store partiene er det sånn at partilederne snakker om asylsøkere som noen vi må beskytte oss mot. Og at vi kan gjøre så mye mer for dem «der de er».

– Hva synes du om det uttrykket, «å hjelpe dem der de er»?

– At det blir veldig lettvint. Fordi det handler om mer enn at folk skal holdes liv i. Har de et beskyttelsesbehov, så har de også rettigheter de ikke får på disse stedene.
Austenå har ikke mye positivt å si om disse stedene «der de er». Ofte er det manko på både skolegang og helsehjelp.

– Og dette er land og områder som norske politikere argumenterer for at vi skal henvise flere til, sier Austenå med en oppgitt tone.

Hun nevner flyktningleirer i Russland og Tyrkia. At mennesker ofte ikke får flyktningstatus på disse stedene, så verdenssamfunnet kan forholde seg passive. Hun mener at vi i Norge ikke har feiet for egen dør før vi ble en nasjon som dro ut i verden for å kjempe for rettferdighet og menneskerettigheter. Det synes Austenå er et paradoks.

– Nå skal Norge ha en plass i FNs sikkerhetsråd for å fremme menneskerettigheter og ivareta mennesker i nød. Samtidig sier Norge: «Det skal ikke skje her. Det må skje alle andre steder.»

– Hva tror du Jesus tenker om det?

Austenå roer tempoet litt. Hun svarer lavmælt:
– Jeg tror det er ganske opplagt hva han ville sagt om det. Han ville rensket opp i Stortinget på samme måte som han rensket opp i tempelet.

---

Ann-Magrit Austenå

  • Generalsekretær i NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere
    Født 1961
    Gift med Jostein. Har tre barn
    Bosatt på Grefsen i Oslo.
    Tidligere journalist for Vårt Land og Dagbladet
    Har vært leder for Norsk Journalistlag og assisterende generalsekretær i Røde Kors
    5. oktober blir hun ny assisterende kirkeverge i Oslo

---

Å bære historier

Kristne miljøer forholder seg svært ulikt til tematikken som Austenå jobber med. Hun kan skjønne hvorfor enkelte er innvandringskritiske.

– Hvis man hører at de som kommer, kommer som grunnløse, forstår jeg at de er skeptiske. At de ikke har noe beskyttelsesbehov, de kommer hit bare for å få en del av vår velferd. Men hvis man har et perspektiv som innebærer en grunnleggende respekt for enkeltmennesket og innser at mennesker har vært på flukt til alle tider, så forstår jeg ikke en slik letthet.

– Noen hevder at alvoret i evig liv og fortapelse er viktigere enn å jobbe for livet her og nå...

Austenå tar ordet før hele spørsmålet er stilt. Hun forstår hvilken vei det bærer.

– Det har blitt brukt undertrykkende gjennom hundrevis og tusenvis av år. Det synes jeg er en ekstremt skummel tanke. For da kan du si til folk at «det er ingen grunn til at du skal få det bedre nå. Vi trenger ikke respektere dine grunnleggende rettigheter nå. Du kan bare lide». Det har jeg ingen sans for.

Austenå er tett på mennesker i en skjebnesvanger situasjon. Selv om norske myndigheter mener det er trygt å sende mennesker tilbake til hjemlandene, erfarer Austenå at det kan oppleves svært skummelt. Å møte fortvilede mennesker er hverdagskost for medarbeiderne i Noas. Likevel kan ikke Austenå være en beholder for triste historier og tragiske skjebner. Da ville den faglige ekspertisen og det juridiske skarpsynet bli svekket.

– Det er veldig mye som står på spill for disse menneskene. Hvordan er det å være nær når de enten får beskjed om reise vekk eller at de får lov til å leve livene sine her?

– Det er enorme forskjeller. Dyp fortvilelse. Noen klarer ikke ta det inn. Og den utrolige gleden over å innse: Nå er jeg her, jeg får bli og mine barn får 
bli.

Samme gud

Austenå jobber med mange mennesker fra muslimske land, som norske misjonsorganisasjoner sender misjonærer til. Austenå har ikke særlig tro på arbeidet som legges ned for misjon rettet mot muslimer. Hun tenker det ikke er et skarpt skille mellom islams Allah og kristendommens Gud.

– Jeg tenker jo at det er samme gud, jeg.

– Hvorfor det?

– Det er så mye som er grunnleggende det samme. Hvis du går til kjernen i hva som er de viktigste verdiene.

Austenå oppfatter at alle misjonerende religioner ønsker å formidle den samme grunnholdningen: å erkjenne det fellesmenneskelige, å anerkjenne medmennesker og ha respekt for annet liv. Men Austenå forteller at hun ikke grubler særlig mye over dette. Hun kunne aldri studert teologi, eller gravd seg ned i finlesning av bibeltekster.

– Du er ikke en som drar de teologiske kampene ut i de sene nattetimer?

– Nei, absolutt ikke. Det som gjør mest inntrykk på meg er ikke folk som kan sitere Talmud eller Bibelen eller kan sanskrit. Men folk som viser en respekt for andre, samtidig som de er trygge på hvem de selv er. Å ha den grunnleggende respekten for det fellesmenneskelige.

Jakten på absolutter har alltid skremt meg

—   Ann-Magrit Austenå

Urettferdig dom

Etter ti år i Noas, bytter Ann-Magrit Austenå ut en krevende hverdag på innvandringsfeltet med en krevende hverdag som assisterende kirkeverge i Oslo.

– En kan tenke at du slutter i Noas fordi det er krevende å stå så tett på tunge menneskelige skjebner over lang tid. Kjenner du deg igjen i det?

–Nei. Jeg møter stadig mennesker som imponerer i hvordan de håndterer ekstremt vanskelige situasjoner. Jeg må si at det er mer frustrerende å høre på politikere som diskuterer dette med veldig stor letthet, uten å ta inn over seg hvor brutalt enkelte regelendringer kan ramme enkeltpersoner. Jeg vil egentlig ikke si jeg slutter fordi det er for mye av noe. Jeg slutter fordi jeg tror det er sunt for meg og fordi jeg tror det er sunt for organisasjonen. Det er ikke noe mer mystisk enn det.

– Det er ikke bare solskinn og piler som peker oppover i din nye jobb heller. Hvordan blir det?

– Ja, det er en kaotisk struktur da. Jeg vet ikke helt hva jeg går inn i, det må jeg bare si. Det blir veldig spennende å bruke det jeg kan på nye måter.

Selv om det ikke er bibelfortolkning Austenå skal jobbe med, forteller hun at hun ikke regner seg som bokstavtro. Hun syntes Bibelen inneholder «fryktelig mye rart». Likevel tenker hun det er en bok som alle bør lese.

– Bibelen beskriver det menneskelige. I både grådighet, raseri, tilgivelse og synd. Alt. Hele spennet i det å være menneske.

– Du nevner synd. Hva tenker du om det?

– Det driver vi med alle sammen, tenker jeg. Derfor er tilgivelse viktig.

– Tenker du at det også kommer en dom?

Det går noen sekunder mellom hver setning.

– Det vet jeg ingenting om. Det synes jeg blir helt vilt. Det velger jeg å ikke forholde meg til. Det blir litt sånn øye for øye, tann for tann-tenkning. Jeg synes det blir helt umulig å forholde meg til. Det blir litt sånn Saudi-halshuggingsregime for meg. På litt sånn uklare betingelser. Jeg syntes det ikke er mye rettsikkerhet i det.

– Og rettsikkerhet er jo ditt fagfelt?

– Ja.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Min tro