Venstre-toppens oppgjør med KrF: Ikke slik at noen har moral og andre ikke

– Jeg hadde aldri hatt lyst til å bli leder. Men jeg måtte, sier Trine Skei Grande.

For valgnatten 14. september 2009 gikk det på dunken for Norges eldste parti. Venstre ble igjen sendt under sperregrensen. I valgvaken sa partileder Lars Sponheim at han trakk seg, han hadde ikke engang fått noen stortingsplass. Venstre-folk var i sjokk.

– Hva svirret i hodet ditt da?

– Det jeg tenkte på den natten, var at det nå var jeg som måtte overta lederjobben. Jeg innså det, svarer Grande der hun sitter i bakgården hjemme i Gamlebyen.

Valgnatten var sjeldent drama – og nestleder Grande var uforberedt. Dagen etter satte Sponheim seg i bilen og kjørte bort fra politikken og hjem til Ulvik. Grande var en av to som beholdt stortingsplassen. Ansvaret for et mørbanket Venstre og ferden videre lå i praksis hos henne.

Gjenreist. Senket. Snart er det slutt

Men i september er ledertid slutt. Og hun blir ikke å finne på Stortinget etter valget neste høst. Hun har skapt historie for Venstre: Hun gjenreiste partiet – og som kritikere mener: Senket det, med Frp.

Grande sto nemlig i spissen for Venstres «svært usannsynlige» vei til regjeringssamarbeid med Frp. Beslutningen splittet Venstre helt inn i partitoppen. Etterpå har Grande hatt to statsrådsposter – og vært blant statsminister Erna Solbergs nærmeste medspillere.

Etter partisplittelsen i 1972 har dessuten ingen andre ledet Venstre så høyt som de 6,3 prosentene partiet fikk ved kommunevalget i 2011.

LES OGSÅ: Stort intervju med Martin Kolberg – Ap-veteranen kaller KrFs sidevalg historisk feil og mener NHO bør takke LO hver morgen

– Jeg hadde aldri lyst til å bli leder

—   Trine Skei Grande

Snakker ved «Kaklebua» – her er dramamenyen

I dette intervjuet med Vårt Land forteller Grande om:

• Hvor sjokkert hun ble av «mannen i sitt liv», Knut Arild Hareide, under veivalget.

• Da samarbeid med Frp kunne havarert – i et iskaldt møterom.

• Hverdagsgleden – da asylbarn fikk bli.

• Agget mot Sps gubbekultur.

Rundt hønsehuset «Kaklebua» i hagen tripper hønene, fire hvite italienere, rundt. Forgjenger Sponheim var berømt for å gi sauene sine navn etter politikere, og hadde væren «Djupedal» og den litt mer sofistikerte «Super-Jonas».

Slik politisk satire er ikke Grandes stil. Men en av hønene har fått navnet Maud, uten noen referanser.

Slik er «de små tingene» er store for Grande

– Hva i politikken vil du bli husket for?

– Jeg tenker ikke på den måten. For meg er de store øyeblikkene de små tingene som betyr noe for folk, svarer Grande, men deler en hverdagstriumf:

I TV-serien «Prøv mitt liv» sommeren 2013 bodde hun på asylmottak og møtte en familie, der jenta hadde vært i Norge i syv år. Hun snakket bare norsk og var helt integrert. De rødgrønnes regelverk ville ikke la familien bli.

Da Høyre og Frp overtok, ble det hyppige basketak med Venstre om asylbarn. I støyen kom likevel flere oppmykninger på plass.

– Den dagen jeg fikk beskjeden om at nettopp denne familien fikk bli, var et stort øyeblikk for meg. Det betydde at alle timene jeg har tilbrakt i forhandlingsrom og på kontoret sammen med Frps Anders Anundsen, virkelig var verdt det.

En stor sak ruver for partiet: At sårbare og fiskerike Lofoten, Vesterålen og Senja fikk vern mot oljevirksomhet.

– Det var en blank seier for både naturen, miljøet og Venstre, sier Grande.

LES OGSÅ: Langt Torbjørn Røe Isaksen intervju: – Jeg vil ikke at ungene mine skal tenke at det er normalt at pappa kjører sort bil til jobben

Oppgjør med de maktarrogante Sp-«kaillan»

Det å snu urett, var det som vippet henne inn i Venstre og et altoppslukende organisasjonsliv fra midten av 80-tallet. Hjemme i Overhalla i Nord-Trøndelag satt unge Grande og så TV-bildene der politi fjernet miljøaktivister og samer. Hun var opprørt over at Altaelva skulle i rør.

– Det handlet om den store staten, som kjører over mennesker, sier hun.

Grande forteller om «en gammel venstredame» som da hun presenterte seg alltid poengterte at hun var fra Masi, «den store bygda som Gro Harlem Brundtland ville demme ned». De ordene har festet seg hos Grande.

– Det var altså Alta-striden som skapte biskheten din mot Ap?

– Jeg hater jo maktarroganse. Den møtte jeg også da jeg vokste opp med Sp. Der traff jeg de gamle «kaillan», som hadde odelsrett på kommunestyreplassen, var mot innvandring, alt som var nytt og flirte av miljøet. Jeg misliker store partier som blir for arrogante. Pluss «gutteklubben grei», uansett hvor du finner den.

---

Trine Skei Grande (V)

• Alder: 50 år.
• Født i Overhalla, Nord-Trøndelag.
• Ble leder i Venstre våren 2010, etter å ha vært første nestleder fra 2000. Har sittet i Venstres sentralstyre i 30 år.
• Da Venstre gikk inn i Solberg-regjeringen i 2018, ble Grande kulturminister. Hun ble regjeringens kunnskapsminister da Frp brøt ut i januar. Trakk seg 11. mars.
• Hun var frilansjournalist i ungdommen, har lang bakgrunn som lærer.
• Fra 1995-1997 var hun generalsekretær i Norges Bygdeungdomslag. De to årene etterpå var hun generalsekretær i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).
• Grande var fast medlem av Oslo bystyre fra 1997 til 2003. Hun satt i Nord-Trøndelag fylkesting fra 1991 til 1995.

---

Hun inntok Tinget. Og var historisk, yngste topp

Det Venstre hun først møtte i Oslo var det hun kaller «lite hyggelig». Grande hadde brutt opp fra lærerjobber og lokalpolitikk i Nord-Trøndelag og havnet i et Oslo Venstre med «full krig» etter katastrofalt lokalvalg. Men Grande og nøkkelfolk jobbet frem opptur.

Det ble det også for Norges-Venstre: Plass i den første Bondevik-regjeringen. Og da Odd Einar Dørum gikk inn i Bondevik 2-regjeringen, havnet den alt erfarne bystyrepolitikeren Grande som varaen hans på Stortinget.

– Da ble jeg den yngste parlamentariske lederen i historien, forteller hun.

«Her må Den norske kirke skjerpe seg»

På den tiden havnet Grande plutselig i Gamlebyen menighetsråd, i en bydel der alle store verdensreligioner er på plass og det muslimske innslaget er svært stort. Grande ønsket en religionens dag på Grønlands torg. Alle livssynssamfunnene fikk vise seg frem – gudshus var åpne.

– Alle kirkebygg burde være åpne til faste tider søndager, slik at folk kan vite at de kan gå dit selv om det ikke er messe. Man må kunne gå i kirken, også bare for å være der. Folk bør kunne vite at «mellom klokken 11 og 13» er kirken åpen. Her må Den norske kirke skjerpe seg. Det bør kirken kunne klare, med litt frivillighet, smeller det fra Grande.

Rocketoner og konfetti – og inn i makten

Tilbake til en annen valgnatt – stikk motsatt av krisekvelden i 2009: 9. september 2013 er avspark for et liv midt i makten. Grande går på scenen til enorm jubel. Konfetti flyter og hun skrider frem til toner av rockebandet Rainmakers og låten med tittelen «Big fat blonde».

Nitidig organisasjonsbygging og nytt drag på velgere hadde sendt Grandes Venstre solid over sperregrensen og inn i Erna Solbergs maktlag. Partiets gamle erkefiende, Frp, inntok regjeringen sammen med Høyre. Venstre og KrF sto utenfor – med samarbeidsavtale. Men bare måneder etterpå er det hyppige overskrifter om bråk. Om budsjetter, asylbarn og klima ryker spesielt Venstre og Frp i hop.

Knaller til mot riddere i blank rustning

– Det var sannelig kort vei fra valgtriumf til krangel?

– Hvis det blir mest populært å ha politikere som går ned med flagget til topps, vil ikke folk like det demokratiet vi har.

Politikerne må jo måles på hva vi får til, innvender Grande og serverer et forsvarskrift:

– Det er ikke mulig å skape flertall for politikk bare med de partiene man liker. Å trekke seg ut, gå av eller la det være edelt å tape i politikken, er noe jeg aldri har skjønt. Kanskje er jeg for pragmatisk for mange. Men husk på at ridderne med blankest rustning har aldri vært i kamp.

Med Frp-Jensen i iskaldt rom

Grande reiser seg plutselig fra bordet ved «Kaklebua». Hun skal jage bort en høne, i ferd med å lure seg inn bak gjerdet til den store grønnsakhagen, der det vokser urter, tomater, poteter – nesten et lite sjølbergingsbruk.

Tilbake fortsetter hun samtalen med Vårt Land om Frp om hvorfor stridigheter ble som de ble de fire årene med Solberg-styre.

– Problemet har ofte vært humørsvingningene i Frp. Har de har lyst til å bli enige? Tape? Eller påføre andre tap? Men det er når de inntar offerrollen at samarbeidet oss imellom er blitt utfordret mest, oppsummerer hun.

– Hvilke alvorlige scener var det folk på utsiden aldri så mellom deg og Siv Jensen?

– Vi hadde den siste forhandlingsrunden om statsbudsjettet i for 2017 i et iskaldt møterom på Akershus festning. Vi måtte ta i bruk kommandantboligen. Det var for at pressen ikke skulle finne oss.

– Der kunne samarbeidet røket?

– Ja, der kunne det gått galt, avslører Grande.

På «venninnetur» med Siv Jensen. En start på noe?

Men var det likevel en skjult Frp-flørt på gang i det store kranglebildet? Sommeren i forveien fikk Grande med seg Frp-leder Siv Jensen på studietur til Canada om grønne skatter.

På Facebook var det flust av bilder fra turen. Harmonien kunne nesten arte seg som en venninnetur. I Jensens sitt eget bakland boblet kommentarfeltene av uro. Venninneturen var drøy kost.

– Hvor avgjørende var turen for at Venstre senere gikk i regjering med Frp?

– Det var mer avgjørende at alle kampene mellom Venstre og Frp var blitt så synlige blant folk. Venstre-velgere likte ikke krangelen, mens Frps velgerne kanskje gjorde nettopp det. Men vi forsto at vi måtte skape andre løsninger.

– Det er ikke mulig å skape flertall for politikk bare med de partiene man liker. Å trekke seg ut, gå av eller la det være edelt å tape i politikken, er noe jeg aldri har skjønt.

—   Trine Skei Grande

Gir KrFs prosess det glatte lag

Høsten året etter er Grande for alvor på leit. Selv om hun og andre Venstre-topper lovet at regjeringssamarbeid med Frp var «svært lite sannsynlig», endte det slik på nyåret 2018. Fra bunn til ledertrio var det splittelse om saken.

– Du gjenreiste partiet – og senket Venstre med Frp-samarbeid?

– Men vi var aldri i nærheten av forholdene i KrF under deres retningsvalg.

Grande forklarer: Venstre inkluderte «like mange» som KrF. Partitopper reiste ut – til lytteposter lokalt. Og toppene gikk ikke skråsikkert ut i debatt fra starten.

– Mitt eget råd til landsstyret kom først da vi skulle bestemme oss, sier Grande og gir en knallhard analyse av KrFs prosess:

– Hos oss ble det ikke sånn at vi hadde en rød og blå side i Venstre etterpå. I dag er det folk som da sa ja, men som nå sier nei. Og folk som sa nei, er nå for samarbeidet.

– Var KrFs prosess et «anarkiprosjekt»?

– Det var en veldig splittende måte å jobbe på, en måte jeg ikke forstår. Når man tvinger fram voteringer i møte etter møte, tvinges også folk ned i grøftene. Og når alle innleggene fra en talerstol kringkastes offentlig, blir tonen så altfor hard. For å vinne sa folk ting som man aldri skulle ha sagt. I Venstres debatt ble det ikke sånn at «det sa den og den» og «det er jeg fortsatt sår over».

Han var «mannen i mitt liv»

«Han er mannen i mitt liv», sa Grande om Knut Arild Hareide da han – to ganger – dukket opp som festtaler på Venstres landsmøtefest. Etter at han holdt talen om Ap-samarbeid, var hun ikke sint. Men Grande var «lei seg».

– Det var fordi han ikke var mer åpen om hva han hadde tenkt. Dette var motsatt av hva han hadde sagt til meg kort tid i forveien.

– Du ble sjokkert?

– Ja, virkelig. Det kan godt være at han hadde ombestemt seg i løpet av en uke, men han hadde tross alt skrevet bok. Det kunne ikke vært så kjapt kommet på. Jeg følte meg litt i stikken.

Senterpartiet? De ligger «langt til høyre for meg»

Det gamle fellesskapet i sentrum – med Sp – er forlengst sprengt i stykker. Grande føler at KrF og Venstre har fått sin sentrumsversjon i regjering med Høyre.

– Jeg vet ikke hvor Sp er på en skala lenger, men jeg opplever at de ligger langt til høyre for meg. I alle de viktige, store sakene – som denne våren – blir Sp mer og mer lik Frp. Hvordan Sp kan bli en del av en løsning på sosialistisk side, er jeg spent på. Spesielt med den tonen partiet har om innvandring, klima og miljø.

«Det som KrF-ere må forstå, det kommer nå»

Men i Sp – og deler av KrF – vokser også mistroen mot hva slags ideologi liberale Venstre strekker seg mot. Grande selv har ofte havnet i midten i Venstre – mellom pågående Unge Venstre-krefter og sentrumsorienterte.

– Kan ikke Venstres liberalisme fort ende med å dytte grenser, spesielt om bioteknologi?

Før svaret kommer, setter Grande seg til rette, klar for utbrudd:

– Det som KrF-ere må forstå, det kommer nå, varsler Grande og fortsetter intenst.

– Alle mennesker har en etikk, en moral og noen etiske valg man må ta. Politikernes rolle er å lage et godt samfunn. Disse lager man aller best ved å la noen av de etiske og moralske valg ligge hos individet. Samfunnets rolle er å regulere mot overgrep.

Har noen moral – og andre ikke?

Det fosser med eksempler i sommerhagen: Personlig er hun ikke for surrogati, men vil kjempe for at fellesskapet skal hindre at kvinner utnyttes og blir til «maskiner i produksjon av barn». Og barna som blir født, må sikres rettigheter. Hun tar for seg abortsaken og eggdonasjon.

– KrF har en altoppslukende evne til alltid å ønske at det er fellesskapet som skal ta individenes valg. Men det blir av og til dårlige samfunn av slikt. Her har Venstre og KrF ulikt syn. Men betyr ikke at noen har moral – og andre ikke. At noen har etikk – og andre ikke.

Her er «åndsverket» – som gleder Grande

Refleksjonstid på trappa ut fra leiligheten til hagen i bygården har det vært bra med etter den dramatiske onsdagen 11. mars: Hun varslet hun sin avgang. Motivasjonen for å lede Venstre var borte.

I månedene derpå har Grande vært isolert hjemme, fordi koronaviruset gir risiko for helsen hennes. Partiet og stortingsarbeidet har hun ledet daglig – gjennom skjerm.

Selv om Grande gir seg som leder i september, er hun menig stortingsrepresentant ett år til.

– Hva er du personlig mest glad for å ha fått til?

– Hvis noe er åndsverket mitt, så er det kulturmeldingen. Der føler jeg at det er jeg som har spilt en rolle, ikke bare Venstre. Det er en ny måte å tenke kulturpolitikk på, og som andre land kikker til oss for.

Grande fikk mye ros for den. Meldingen handlet ikke om klassikeren «hva bør få mer», men plasserte kulturpolitikk som samfunnsbyggende kraft i demokratiet.

Frykter de ekstreme tar plassen til vanlige folk

Etter nær 20 år i rikspolitikken ser Venstre-veteranen nå at politikken skifter karakter.

– I sosiale medier kan jo folk delta i debatter på en helt annen måte. Men jeg frykter at vanlige folk byttes ut – og at de ekstreme tar for stor plass.

Erfaringer fra regjeringens sikkerhetsutvalg – med innsikt i trusselbildet mot Norge – får henne til å frykte for tremtiden til demokratiet vårt.

– Det jeg er mest redd for, er påvirkningskampanjer fra andre land. Vi er naive om hvor nyheter kommer fra, hvem som står bak og hvilke penger som benyttes. Det er mye mer av dette enn folk tror. Og vi har ingen forsvarsmekanismer som funker mot det. Det er skremmende

«Vi kan jo ikke la de feil folka vinne»

For nære medarbeidere er noe i Grande en gåte: De begriper ikke hvor hun henter styrken fra i perioder med hardt press.

Hun har måttet takle kamphaner i eget parti og stått i knallharde forhandlinger med andre partier. Da historien om Grande i en bryllupsfest ble til ryktepress i sosiale medier, var også trykket nærmest uutholdelig.

– Hvor henter du kreftene fra til å holde ut?

– Vi kan jo ikke la de feil folka vinne, svarer Grande.

– Dessuten er det å sitte i regjering en fantastisk mulighet, svarer Grande.

Vi er naive om hvor nyheter kommer fra, hvem som står bak og hvilke penger som benyttes. Det er mye mer av dette enn folk tror.

—   Trine Skei Grande

Kjøret hun møtte, vil hun ikke snakke om

Kjøret om bryllupsfesten brøt løs i sosiale medier akkurat da Grande og Venstre-toppene startet forhandlinger på Jeløya om regjeringsplattformen vinteren 2018.

– I et intervju med Aftenposten brøt du tausheten om saken. Angrer du på det?

– Det vil jeg helst ikke svare på. Jeg har ikke pleid å si så mye om dette, og jeg har ikke lyst til det nå heller. Men vi er tilbake til det jeg sa om å la de feil folka vinne. Den gang var det noen som ikke hadde lyst til at vi skulle sitte i regjering.

Gir et tydelig varsko til eget Venstre

– Hva slags ledertype er det Venstre nå trenger?

– Noen som klarer å motivere en organisasjon med individualister. Og noen som klarer en helhetlig kommunikasjon. Nå preges vi av oppslag der folk er mer opptatt av å vinne kampen i Venstre enn kampen for Venstre. Slikt kan vi ikke holde på med.

– Hva skal du gjøre etterpå at du er ute av Stortinget og politikken?

– Når du er 50 år, skal du ha tid til å gjøre minst en ting til. Men skal ikke bli fylkesmann eller jobbe i rådgivningsselskap. Ferdig med det. Alt det andre er jeg åpen for. Og så har jeg lyst til å bli Oslo-guide.

– Hvis dere vinner et valg til, kan du lokkes inn i regjering?

– Nei. Jeg har tatt vakten min.