Kerstin Ekman, Selma Lagerlöf og de svenske skogene

Midt imot Mårbacka, Selma Lagerlöfs barndomshjem, ligger en skogkledd ås. En sti som snor seg opp den bratte åsen har fått tilnavnet Back-Kajsas väg, etter barnepiken som bodde i en liten torpstue i bakkene der. I den første delen av sine memoarbøker forteller Lagerlöf om hvordan hun i en alder av tre og et halvt år våkner i sin seng og ikke kan kjenne sine ben. Skrekkslagen over sin avmakt begynner hun å gråte. Da kommer den storvokste og strenge Back-Kajsa inn – og løfter henne så lett som om hun var en kattunge.

Bruddet

Det er en halvtimes gange over åsen til Mårbacka fra vårt sommersted. Hver gang jeg går den turen og svinger inn på stien som har fått sitt navn etter Back-Kajsa, merker jeg hvordan jeg beveger meg inn en biotop som har levd ubrutt siden den tiden Selma ble båret i bakkene: de høye, staselige furustammene, den angende mosebunnen, og alt derimellom av vekster og kryp, fuglene oppe i tretoppene, ekorn som løper opp og ned stammene, maurtuene ved trærnes føtter. Men i vår ble jeg møtt av et forferdende syn: det som var et levende dyp av grønt i alle nyanser som man ikke kunne kjenne slutten og begynnelsen på, der åpnet seg nå et stort sår i landskapet, et hoggefelt.

Jeg tenkte på hvordan våre menneskelige målesystemer blir hjelpeløse: Hvor mange kubikkmeter levende liv av en uendelig kompleksitet er ikke her desimert til et antall kvadratmeter åpent landskap?

Herrenes herjinger

Sorgen over dette synet fikk meg til å tenke på en annen av de store, svenske romanforfatterne, Kerstin Ekman, og hennes poetiske kortroman Hunden, som utkom i 1986. Den handler om en liten valp som kommer bort fra sine, og må lære seg å overleve i villmarken. Det finnes en puls i romanen, mellom at hunden blir fortrolig i et miljø, og at den drives ut av denne fortrolighetssonen, av hunger eller en slags hjemlengsel. På et tidspunkt forviller den seg ut nettopp på et stort hoggefelt: Den skjærer potene blodige på istykkersprengt stein og metallavfall. Dieselolje slår ut luktesporene den navigerer etter. Her finnes ikke vann som kan slukke tørsten, ikke skygge mot solen. Bare åtselfuglene som kretser omkring i luften over den.

Ekman vender tilbake til dette igjen og igjen i sin litteratur: sorgen over de selvoppnevnte herrenes herjinger med det som lever, i sivilisasjonsbyggingens navn. Denne sorgen er ikke uten ambivalens: Den humanistiske tanketradisjonen og diktningen hun selv på mange måter skriver seg inn i og føler seg forbundet med, er fra første stund ført i pennen av menn som har betalt for de mektiges beskyttelse med smigrende fortellinger.

Men det var ikke for deres estetisering og legitimering av makten at Ekman allerede på skolebenken i Katrineholm lærte seg å elske den romerske poesien. Som hun påpeker i den nylig utkomne boka Tullias värld, kunne dikterne tale på to måter. De bøyde seg som vidjekvister for makten, men i sine dikt reddet de også det løvrike, italiske landskapet fra glemselen. Da som nå var beskrivelsen av det som levde og vokste forfatternes sak, skriver Ekman: «Vi gör väl så gott vi kan. Vergilius gjorde det, trots sitt beroende av härskaren.»

Ciceros datter

Vergil var som kjent den som skrev om hvordan Aeneas etter krigsnederlaget i Troja seilte mot den tiberiske halvøya og oppover elva Tiberen for å grunnlegge byen Roma. «Över dem bildar träden ett valv; i vindlande bukter/ klyver de ytans klarnande djup av lummiga skogar.» På det tidspunktet Vergil skrev sitt epos fløt Tiberen over av søppel og lik, kommenterer Ekman tørt. De gjestfrie folkene som allerede bodde på halvøya, de som «sitter på ekstammar och äter skogsmat ble satt til å bygge marmorbyen som slaver, alt mens eikeskogene ble hugget för att bli bord i krigsskepp». Selv om ordet «sivilisasjon» ikke fantes i romernes språk, kommer det unektelig fra romerne, skriver Ekman. «Civilitas» betydde borgerskap og kunne også bety elskverdig. Men som Ekman påpeker gikk det ikke særlig sivilisert til da byen Roma ble forvandlet til et imperium.

Den store taleren og sakføreren Cicero er kanskje den person vi kjenner best fra republikkens tid, gjennom hans egne skrifter. «Men han hade en mjäkig och rätt pipig röst,» forteller Terentia, hans første kone, ikke uten skadefryd. «Det trodde du inte?» Kerstin Ekman er den typen forfatter som hører stemmer. «Talar hon til mig?» spør hun, og svarer selv: «Ja, det gör hon faktiskt».
Siden det var Terentias skjebne å bli født med en kløft mellom beina, var hun avstengt fra den typen embeter som stod åpne for Cicero – vel å merke etter at han hadde giftet seg med Terentia selv, inn i en familie med rikdom og makt. Den skjøre tråden i Ekmans berettelse er Tullia, Cicero og Terentias datter. Om henne vet vi knapt mer enn hva Cicero selv skriver om henne i sine brev. Som Ekman antyder, interesserte datteren ham bare i den grad hun speilet hans idealiserte selv: elskverdig.

Ut fra det Ekman har lært seg om romersk sivilhistorie gikk det til på følgende vis da Tullia ble født: Naken ble hun lagt fram på golvet foran den som hadde avlet henne. Hadde hun vært utstyrt med pung, ville faren ha løftet henne opp i sine armer. Slik det nå var, nøyde han seg med å konstatere at hun ikke var vanskapt. Dermed befalte han at hun skulle stelles og ammes istedenfor å bæres ut til traktens avfallshaug der villhundene fant sin føde.

Et navngitt menneske

For ikke så lenge siden hørte jeg et radioprogram der det ble sagt at høy barnedødelighet medførte at foreldrene unngikk å knytte seg følelsesmessig til sine spedbarn, for å beskytte seg mot sorgen. Påstanden er svimlende, med tanke på hva tilknytningspsykologien har lært oss om betydningen av å bli sett og berørt og elsket fra første stund. Led majoriteten av våre forfedre av sosiopatiske personlighetsforstyrrelser? Jeg tenker på det Ekman skriver om barnedødeligheten i Roma, om de mange epidemiene som herjet i storbyen. Nettopp derfor var det lite sannsynlig at Tullias mor, Terentia, den første tiden holdt til i Roma med det hun hadde født. Jeg rykker til: Det hun hadde født? Ekman fortsetter:

«Första tiden var så osäker. De dog ofta. Man kunde inte fira en födelse förrän efter åtta dagar. Innan dess fanns inte det där. Neuter sa man om det, varken han eller hon. Det var inte en varelse i familjen. Fadern kunde fortfarande bestämma om det där skulle leva eller dö. Om det hadde klumpfot eller var harmynt var det snabbt avgjort.»

Om datteren ikke fantes for Cicero før hun kunne føre en dannet samtale, fantes hun ganske sikkert for både Terentia og ammene. Og det slår meg at det ikke kan stemme, dette med våre sosiopatiske forfedre. Mødre og ammer har nok til alle tider knyttet seg til sine spedbarn. Da Cicero ventet på å gå i eksil etter å ha stått på den tapende siden i de politiske stridighetene som skulle lede til republikkens fall, ville han at datteren skulle komme til ham i hans villa i Cumae og ta avskjed. Tullia som hadde gått barnløs så lenge, var nå gravid i sjuende måned, og den fem dager lange, humpete vognferden var antagelig grunnen til at hun fødte prematurt ved tilbakekomsten til Roma. To uker hadde hun sammen med barnet som Cicero i et brev kalte, nettopp, det där: «För andra blev han aldrig någon erkänd och namngiven människa. Men hennes sorg över hans död måste ha varit bitter och djup,» skriver Ekman.

Makt og motsetninger

Cicero oversatte gresk dannelse til latinsk humanisme, og det kan trygt sies at Ekman selv tilhører en humanistisk tradisjon som anser at frie kunster og leseferdighet gjør sjelen mottakelig for visdom. På Ciceros tid var visdommen imidlertid forbeholdt det tynne sjikt av befolkningen som ikke måtte skitne til hendene med kropps- og husarbeid, med alt som hadde med reproduksjon å gjøre. Ekman påpeker gang på gang den patriarkalske, romerske kulturens mange motsetninger. Slaver hadde ingen verdighet og ble derfor satt til å skyfle i det enorme, underjordiske kloakksystemet under millionbyen Roma. For visse var denne jobben en så stor påkjenning at de tok livet sitt. Disse slavene ble påført den mest fornedrende straffen etter sin død: Korsfestelse. Dette i preventivt øyemed. Selv om slavene ikke hadde noen dignitas regnet man altså med at de hadde en viss skam i livet.

---

Kerstin Ekman

• Svensk forfatter født 1933.
• Gikk inn i Svenska Akademien i1978, men gikk ut som en reaksjon på Akademiens respons på Salman Rushdie-saken, selv om hun formelt sett regnes som passivt medlem.
• Har vunnet en rekke priser, og har skrevet bøker i ulike sjangre, fra kriminalromaner til sakprosa.
• Aktuell med romanen Tullias värld.

---

En annen motsetning: Kvinner som menstruerte var urene. Kvinner som ikke kunne få barn var udugelige. Så man ingen sammenheng mellom blødningene og fruktbarheten? Kvinner som ikke hadde menns beskyttelse, kunne like gjerne legge seg på bålet. Likefullt var det kvinner som holdt oppsyn med det som, i likhet med menstruasjonen, kommer tilbake og må gjentas, for å holde oppe de sammenhengene vi lever i, alle de hverdagens gjøremål som skaper trygghet, bevarer, vedlikeholder. For disse gjøremålene fantes det små guder, men de store, romerske gudene har Ekman lite til overs for: maktberusede, mordlystne, fulle av nykker og bistre vitser. Av den klassiske kunstens utallige iscenesettelser av myten om den himmelske fader som voldtar Europa i en tyrs skikkelse, er Carl Milles skulptur på torget i Halmstad den mest uhyggelige, skriver Ekman, oppført så sent som i 1926. Her framstilles perversjonen med ubekymret letthet: sprutende tritoner og Europa som danser med sin kløft farlig nær ett av oksens horn.

Omsorgsrom

Er det mulig å omfatte guder som tørster etter blod med det vi teologisk mener med tro, spør Ekman, og påpeker at «troen» på de romeske gudene ikke innbefattet begreper som barmhjertighet, tilgivelse, nåde. Ekman anerkjenner at dette er begreper vi forbinder med kristen tro; samtidig har hun klart for seg at også den institusjonaliserte kristenheten har praktisert nådeløshet.
Slik jeg leser Ekman, er nådeløshet den makten mennesker tar seg når de erklærer at visse liv ikke har rett på beskyttelse, eller at visse vitale livspraksiser er urene. Også i den kristne tradisjonen har menstruasjon, graviditet og fødsel vært noe urent:

«Hos oss måste kvinnor kyrktagas, det vill säga renas, efter att ha fött barn och fram till år 1866 varade perioden av orenhet i sex veckor. Därefter kortades den till fyra veckor,» forteller hun.

Jeg tror Ekman ville ha fattet ømhet for en sak Trond Berg Eriksen viste meg i Roma, da jeg i 2008 tok bilder til boka hans om byen: I veggen til klostersykehuset Ospedale di S. Spirito, oppført i 1475, finnes en dreietønne, la ruota, hvori nyslåtte mødre uten å måtte gi seg til kjenne kunne legge spedbarn som ingen far eller familie ville gi sin beskyttelse. Sykehuset har sin opprinnelse i klostervesenet, som igjen har sin opprinnelse i det kristne nestekjærlighetsbudet som gjorde omsorgen for syke, døende og utsatte til en religiøs plikt. I kapitlet om sykehus i boka påminner Berg Eriksen om at man i førmoderne tid ikke skilte så tydelig mellom materielle og åndelige behov. Dette bidro til at klosteret rent arkitektonisk ble utformet som et slags omsorgsrom for såvel kropp som sjel. I en varm, fuktig og møkkete storby der malariamyggen trivdes, var klostersykehuset som et himmelsk forværelse av lys og luft.

Jeg tenker meg også dager strukturert av tidebønner framført i duften fra urtene som ble dyrket i klosterets grønne lunge. Og jeg tenker at disse lukkede klosterhagene har noe utopisk over seg, som leder tankene tilbake til Selma Lagerlöfs Mårbacka: det elskede barndomshjemmet som ble auksjonert bort da faren hadde drukket familien fra gård og grunn, og som Lagerlöf kjøpte tilbake for sine nobelprispenger og restaurerte med særlig omsorg for hagen, og for rommet som utgjorde husets hjerte, biblioteket. Biblioteket erstattet på sett og vis hennes kjæreste minne fra barndommen: Farmoren som med sine fortellinger åpnet fantasiens og visdommens eventyrlige verden.

Kirken og skogen

Kanskje var det farmoren som hadde fortalt Lagerlöf om de tre store merkverdighetene som gjemte seg i den skogen øst for Mårbacka, skogen som Selma må ha gjort seg kjent med, ikke på egne ben, men fra Back-Kajsas rygg. Et sted skulle det vokse en forunderlig hvit blomst, et annet sted skulle det finnes en kilde med helende vann, som i sin tid hadde gjort blinde seende og gitt lamme førligheten tilbake. Den tredje merkverdigheten var en kirke som pesten hadde overgitt, en ødekirke, som Lagerlöf forestiller seg som liksom ingrodd i skogens dyp, nærmest ikke til å skille fra en stor klippe, overgrodd med bregner og med skjegglav hengende ned over vindusgluggene. Kirken skulle være omgitt av aldrende furutrær, marken skulle være dekket av mose og tyttebærlyng, en orrhøne skulle smyge omkring den med sine kyllinger, og på dørstenen, som ikke hadde blitt slitt av fotsteg siden pestens tid, der lå huggormen og solte seg.

Den dag i dag, skriver Lagerlöf, kan jeg ikke gå den bakkete veien som leder inn mot skogshøyden uten å håpe at jeg helt uforvarende skal få se en hvit blomst slå ut sin krone i et grankratt eller få høre det helsebringende vannet sildre under en bjørkerot. Men kirken? Jeg har fryktet dette gamle huset, skriver hun, der en gang så mye angstfull bønn, klagende jammer og ropende fortvilelse «lämnats att förklinga ohörda». Kirken gjemmer seg nok for at ingen skal behøve å gå på det gulv der et helt folk som holdt på å gå under lå på knærne i «gagnlös åkallan».

Denne teksten, «Ödekyrkan», fra samlingen Om troll och människor, skriver Lagerlöf i krigsåret 1914. Nå, sier hun, nå skulle jeg ville finne kirken, og jeg skulle si til den: Den verden som var min, er i ferd med å knuses på samme måte som den som en gang var din. Min sjel har blitt som du, stum, uten klokker, uten sang. Den er full av forskrekkelsens bilder, plyndret og sky som en hjemløs, den vet verken råd eller utvei, den vil gjemme seg og forsvinne fra alles åsyn, slik du har gjort, stakkars gamle kirke i ødemarken.

---

Selma Lagerlöf

• (1858- 1940)
• Svensk forfatter.
• Fikk Nobelprisen i litteratur i 1909.
• Medlem av Svenska Akademien fra 1914.

---

Vente og lytte 

Som Lagerlöf i 1914 befinner jeg meg langt unna katastrofenes frontlinjer, men forskrekkelsens bilder henger på netthinnen. Jeg går Back-Kajsas väg, kanskje med en hemmelig lengsel etter å la min skremte sjel finne ly og gjemme seg i en ødekirke. Men jeg blir stående håndfallen foran hoggefeltet. Det skal ha vært barkbiller som gjorde at skogen måtte tas ned etter de varme, tørre somrene. Som mitt eget urolige hjerte ser jeg for meg Ekmans grå valp irrende rundt på hoggefeltet. I fortellingen finner den både skygge, hvile og vann til slutt. Den blir også funnet igjen av sine mennesker. Ingen vet hva den opplevde i sin ensomhet i villmarken, skriver Ekman i slutten av Hunden. Men man kan ta kunnskapen og fantasien til hjelp. Det gjør Ekman både når hun i 1986 framskriver hundens verden og når hun i 2020 framlytter Tullias verden.

Som Ekman også skriver, er det heller ingen som vet hva det var hunden aldri sluttet å vente på og lytte etter. Her når innbilningen sin grense. Men litteraturen kan likefullt gjennom sin form liksom kroppsliggjøre denne ventingen og lyttingen – som i seg selv vitner om at det vi ikke kan omfatte med vår kunnskap og vår forståelse, finnes. Som en hvit blomst i krattskogen, eller en sildrende kilde under en bjørkerot.